Bursdagsjenter – hele hånda stor

Gratulerer, mine helt fantastiske små vesner. I dag kan dere rekke fram hele hånda når noen spør hvor gamle dere er. Hele FEM år! 

Det sies at sannsynligheten for å vinne den største premien med et flakslodd er ekstremt liten, faktisk bare én til en million. Det flaksloddet trakk pappa og jeg  den dagen en spire i magen delte seg til å bli to spirer i magen. Vi ble ganske mye fattigere hva penger gjaldt, men det føltes som om vi hadde vunnet førstepremien. Ikke bare var vi heldige å få vente barn, vi skulle få to samtidig. 

På den tiden ante vi ikke hvem dere var, hvordan dere kom til å bli, eller hva vi gikk til – i dag vet vi at dere er hele pakka. Dere er selve meningen med livet, dere lykke, dere er latter, dere er irriterende, og elskverdige. Dere er tålmodige, og utålmodige, dere er høflige, svært generøse og veldig kloke. Dere skaper hodebry, dere skaper tårer – og hva tårer gjelder så får dere fram tårer i alle tårers betydning – fra trist til rørt. Dere er hele pakka av beste sort. 

Det er ikke bare vi som er heldige, for dere er antagelig de aller heldigste. Født med en bestevenn i hånda, i hele fem år har dere snakket i kor og vært som et synkronisert gammelt ektepar. Når verden blir skummel tar dere hverandres hånd, og sammen erobrer dere den. Det er et ønske jeg håper dere tar vare på livet ut. Ingen skal måtte føle seg ensom og redd – så ta vare på hverandre og det magiske båndet som knytter dere så sterkt sammen. 

(Nå må jeg stanse, for tårene spruter hos deres gravide, hormonelle og ekstremt stolte mamma) 

På utsiden ganske så like, på innsiden to så forskjellige jenter ♥ Jeg elsker dere 

– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss – 

Speiltvillinger fordi vi er jålete?

 Ullsett av nameit  – fra min herlige venninnes butikk: Beelino 

Nybada og klare for sengen sto vi på badet og gredde og fønet håret mens samtalene fløt om alt og ingenting. De fulle magene etter den store porsjonen med middag de hadde spist litt tidligere ble et stort fascinasjonspunkt, og side om side målte de hvem som hadde størst mage. 

“Spør du meg så er magene deres prikk like, ser dere at dere til og med har lik navel?” sa jeg og kilte de begge to på magen, så de vred seg i latter. “Helt like mager, på nesten helt like jenter!” fniste jeg, og fikk en veslevosken kontring tilbake “Mamma daa! Det er jo fordi vi er tvillinger!” 

“Dere er tvillinger, eneggede tvilling og også det som kalles speiltvillinger, vet dere hva speiltvillinger er?” spurte jeg der jeg satt og gredde igjennom det våte lange håret på den ene datteren, mens hun andre sto ved siden av lutter øre. 

De begynte å fnise av ordet speiltvillinger, og hun ene svarte: “at vi er jålejenter?”. Tanken bak det var ikke dum, det er ikke sjeldent de to har sangopptreden for seg selv i speilet, så at jentene er speiltvillinger er bokstavelig talt helt korrekt. 

Vi lo godt, og jeg startet med å fortelle om fenonmenet eneggede tvillinger på et språk jeg håpet de klarte å forså. 
   “Dere husker hvordan en mamma og en pappa lager barn?” sa jeg.
I munnen på hverandre forklarte de:
  “Mammaen har egg i magen, og pappaen har frø i tissen. Frøet må inn i egget og så blir det barn!” 
  “Dere husker godt altså, det er helt rett. Det som er skikkelig kult er at frøet til papp ser ut som et bitte bitte lite rumpetroll, og det klarer å svømme inn til egget til mammaen, og så går frøet inn i egget. Når frøet er inni egget, så begynner et barn og vokse. Da er det noe som kalles celler som begynner og dele seg mange mange ganger helt til babyen i magen får et hodet, et hjerte og så armer og bein. Det som er litt rart da, er at da dere ble laget, så var dere også bare et frø og et egg, men da frøet og egget skulle dele seg og bli til én baby, så delte deg seg ALT for masse, og så bli det to barn som nesten ser helt like ut i stedet for ett.” 

Hårbørsten hadde for lengst falt ned i fanget, og de to jentene kikket opp på meg med måpende munner og klinkekule formede øyne.
 “ÅÅj! Det er rart!” sa hun ene. 
 “Ja, det er rart, og skikkelig kult!” svarte jeg. 

Jentene var ikke klare for å avslutte samtalen, så jeg fortsatte å forklare. 
  “Det som kanskje er enda rarere, er at dere er det som heter speiltvillinger. Det betyr at dere er speilvendte av hverandre. Dere er motsatt av hverandre. Så du Otilie har hårverven din på den siden, og du Olivia har den jo på den andre siden. Da dere fikk tenner så fikk dere alltid tennene i motsatt rekkefølge. Når Otilie fikk den fortanna (pekte på høyre fortann), så fikk Olivia den fortanna (pekte på venstre fortann). Da Otilie fikk høyre hjørnetann, så fikk Olivia venstre hjørnetann”

Jentene var helt oppglødd, dette var helt klart spennende saker, så jeg lot til å vise de en ting til som jeg har vært klar over lenge, men som de ikke har vært klar over. 
  “Kan dere hinke litt for meg?” Spurte jeg, og de to hoppet opp og ned på ett bein, for hinke det kan de. 
  “Kan dere se hvilket bein dere hinker på?” spurte jeg. 
Olivia ropte ut: 
  “Jeg hinker på høyre bein!” 
Otilie ropte ut: 
  “Jeg hinker jo på VENSTRE!” 
Så jeg svarte: 
  “Ser dere, motsatt av hverandre, det er fordi dere er speiltvillinger”. 


– Speiltvillingene på Facebook – 
 

April 20-13/14/15/16

Tre år – Tre magiske år. 


April 2013

Mitt første møte med to så viktige personer at hele livet mitt ble snudd opp ned og på hodet. En ny tid, et liv med ny tittel: mamma! To nye liv til jordens klode. Otilie og Olivia, ikke en gang to kg tunge, men perfekte fra fingerspiss til fingerspiss og fra topp til tå. 

Fingrene var så tynne at jeg var redd de skulle brekke, og bleieskift var nok til å gjøre de små helt utmattet. Men de var friske, helt friske i et rom der andre barn var syke. At jeg hadde vært så heldig var vanskelig å forstå på et intensivrom for nyfødte. 

April 2014

Vemodig kunne jeg ikke lengere fortelle hvor gamle de var med måneder, plutselig hadde de fylt et helt år. De to månedene de hang etter på grunn av prematur fødsel begynte sakte med sikkert å ta innpå jevnaldrene barn. Like etter sin første bursdag reiste de seg opp på to bein og tok sine første steg uten støtte. En ny epoke var i gang, knall og fall og travlere enn noen gang.

April 2015

To år var alt gått, de to så små jentene var blutselig blitt så veldig store. De snakket og lekte dagen lang, og selv om setningene bare var en- til to-ordsstavelser kunne vi endelig kommunisere begge veier, og egene meninger og behov tredde frem. Selv om de alltid har kunne si i fra, var det en befrielse når de kunne fortelle hva det var de ville si, i stede for at jeg skulle drive ren gjetting på hva som var galt. 

April 2016

Nok ett år! De har fylt sin tre årsdag. Jeg kan knapt forstå det, og sykehustiden etter fødselen føles nesten helt uvirkelig i dag. Hver dag ler jeg så jeg griner av deres fantestreker og gullkorn. Hver dag takker jeg for at mine barn kom friske til verden. Å være med på deres utvikling overskrider alt. I helgen lærte de sin oldefar og min bestefar alfabetet, de syntes nok det var på tide at oldefar på over 80 år lærte seg det.  

For noen herlige tre år det har vært! 


– Speiltvillingene på Facebook – 

 

Drøm søtt

Da var bursdagen over, og de to små falt om på sengen uten så mye som et musepip til protest. For dem har dagen vært helt perfekt. 

Vi ba ikke inn gjester i dag, og sendte både barn i barnehage og på turn på kvelden, men det var etter deres ønsker, så hvorfor ødelegge den beste dagen i uken på masse ståhei? Jeg hentet riktignok tidligere i barnehagen, slik at vi kunne kose oss ute før middag og kakespising. Gaven fra oss var trampoline og at vi fikk oss hjørnet med uteleker.

Til morgen i dag måtte jeg sette av ekstra tid før barnehagen slik at vi kunne gå ut å heise flagget i flaggstangen. Samtidig fikk de øye på trampolinen, og hylte til i ren glede, før de spurte med bedende øyne om de kunne hoppe. 

I barnehagen ble de feiret på beste vis, og stote kunne de reise hjem fra barnehagen med bursdagskroner på hodet. Som både var lilla/rosa og med glitter på, slik de i går fortalte meg. 

På turning turner de rundt med sin beste venninne fra den gamle barnehagen, og da vi omsider kom hjem sto en av oldemødrene til jentene med gaver på trappen. 

Ingenting er som å se lykkelige barn! Og om en liten stund kan resten av familien komme og tilbringe en deilig dag med jentene, fremfor å presse inn for mange mennesker på de få timene etter middag til sengs.  

Hipp hipp hurra, for treåringene!


– Speiltvillingene på Facebook – 

Gratulerer med dagen mine to skatter

I dette øyeblikk sitter jeg alene hjemme, kun med Tyra, vår hund, som selskap. Dere kunne vært her sammen med meg, og vi kunne funnet på noe spesielt, men denne dagen, deres egen bursdag, ville dere feire i barnehagen. Og hvem har vel ikke forståelse for det? I går snakket dere om kronene dere hadde laget, en rosa og en lilla? Med mye glitter? Jeg gleder meg til å se de. I dag skulle dere få være med ned på butikken for å handle inn frukt til bursdagen deres, og flagget var oppe da vi kom i dag tidlig. 

Feiringen med oss kan vi ta en hvilken som helst dag, men litt spenning venter det her hjemme også på dagen deres. 

Jeg klarer ikke riktig å forstå at dere allerede er tre år gamle, men samtidig var denne milepælen mindre enn ettårs dagen deres, og toårs dagen. Jeg elsker alderen dere er inne i, og jeg har forstått at jeg gleder meg mer for hver dag som går.

Ved å se på disse bildene smiler jeg, for i smilene kan jeg høre latteren selv om det egentlig er stille rundt meg. Jeg kan høre dere stille de filosofiske spørsmålene for å forstå verden. 

– Hvorfor har vi bursdag? 

I går kveld fortalte jeg historien på sengekanten, om da jeg reiste på sykehuset for tre år siden. 

– Hvorfor det da? 

Alle spørsmål skal besvares, og noen ganger må jeg trekke en konklusjon: bare fordi det er slik. 

Men for hver dag så lærer dere av denne nysgjerrigheten, og ikke rent sjeldent tar dere meg på sengen med et uttykk jeg ikke trudde dere hadde forståelsen av. 

I dag er dere tre år gamler, dere er forbi babytiden, forbi den tiden jeg måtte hjelpe dere opp på beina om dere falt, forbi den tiden jeg ikke helt forsto hva dere sa.   Dere er tre år, og store jenter, litt større enn dere faktisk er – trur dere selv. 

Gratulerer med dagen, mine store store jenter. Dere er de beste jeg vet om. 

.. Jeg elsker dere betingelsesløst ..


– Speiltvillingene på Facebook – 

Dagen før dagen…

… de har ventet på i så lang tid. 

 

På denne dagen for presis tre år siden kjørte jeg til sykehuset for ente gang i påvente av en ny svangerskapkontroll. Til tross for at jeg bare var i svangerskapsuke 32, var jeg allerede på overtid i tyngde og fylde. Med to barn i ett svangerskap er den vordene moren på høyde med terminklare mødre i uke 30. 


Bilde tatt samme samme dag, før sykehusbesøk.
 

Jeg vagget meg vei fra parkeringsplassen til sykehuset, men uten noen spesielle bekymringer. Faktisk hadde de to siste dagene vært litt midre smertefulle enn tidligere. De jevnlige kontrollene jeg hadde er normalt for tvillingsvangerskap, og selv om jeg i uke 26 fikk se at livmorhalsen hadde begynt å åpne seg hadde den siden holdt seg stabil etter beskjeden og sengeleie i eget hjem. 

Selv om datoen var 12.04, så var dagen en fredag og ikke en tirsdag som i dag. Planene for helgen var flere, og jeg hadde gledet meg lenge til nettopp denne helgen. 

Under kontrollen kom den uventede beskjeden. Jeg måtte legges inn med det samme. Livmorhalsen hadde ikke bare en liten sprekk i seg, nå var den helt åpen,  og legen kunne kjenne hinnen av fostersekken til “tvilling 1” som hun så fint het på den tiden. 

Jeg var på langt nær klar for å bli mamma, men det skulle jeg ikke bli heller, ikke riktig enda – fikk jeg beskjed om. Sykehusoppholdet skulle nettopp utsette fødselen, så lenge som mulig, og aller helst i fire uker. Men allerede den dagen fikk jeg en lungemodningspøyte i tilfelle fødsel som ga en støl og øm følelse i rompa i flere dager etterpå. 

Etter litt overtalelse fikk jeg lov til å kjøre hjem, pakke med meg det ene og det andre til tidsfordriv og litt klær, vel og merke kun til meg selv, og ikke de to som lå i magen og presset på. 


I sykehussengen med en voksende mage
 

Samboeren min ble med meg tilbake til sykehuset, og holdt meg med selskap ut kvelden. Da han dro presset tårene på, plutselig følte jeg meg så forlatt, så alene på det sterile hvite rommet med den ene sengen i. Og der skulle jeg bo de neste ukene, tenkte jeg.

Jeg satte til slutt på en film på dataen, og sovnet da den var halvgått. 

Søvnen kjentes ut som jeg fløt et sted mellom våken og sovende tilstand, som om jeg befant meg i det tidpunktet rett før du sovner. Stadig lukket jeg opp øynene og kikket meg rundt i rommet før jeg på ny prøvde å sove litt mer. 

Da klokken var rundt 3 på natten sto jeg opp og tømte den stadig fulle blæren, som i sannheten ikke inneholdt mer enn noen få dråper på den tiden. 

Kynnene jeg var så vandt med var sterke og langt hyppigere enn vanlig. Jeg ble liggende en lang stund da smertene stadig ble litt og litt sterkere. Jeg lurte lenge på om jeg skulle dra i den røde tråden ved sengeenden, og følte i min desorienterte verden at jeg ikke kunne spørre om hjelp midt på natten. Jeg ville jo ikke vekke noen, eller være til bry, og jeg enset ikke med en tanke at jeg befant meg på et sykehus med våken nattevakt for de ansatte. 

Omsiden dro jeg i den røde tråden og noen minutter etter ble jeg overrasket av sykepleieren som kom inn blid som en sol, med klær og sminke på stell. 

Fødselen var i gang, men åtte uker før min egentlige termin. Derfor ble jeg satt på drypp som skulle stoppe det hele. 

Da klokken var halv seks, ringte jeg hjem til min kjære, og med ro i stemmen fortalte jeg at han kanskje burde komme tilbake til sykehuset.

Fødselen lot seg ikke stoppe, og i morgen klokken 11:54 og 11:56 for nøyaktig 3 år siden kom Otilie og Olivia til verden. Mindre enn de fleste, men vakrere enn alle. 


– Speiltvillingene på Facebook – 

 

Slik ble dere til

Jeg sitter krokbøyd på den ene barnestolen på rommet deres. På det lille runde bordet dere pleier å leke med te-service, har jeg daten min. Det er på langt nær en god sittestilling, og heller ikke her jeg pleier å sitte. Jeg ble nødt til å sette meg ned som en streng mamma etter å ha prøvd å få dere til å sove i over en time. Dere har rom i andre etasje, en dag vil dere forstå hvor lett det er å høre de små føttene deres liste seg over gulvet i etasjen over oss. 

Jeg truet dere med å sove på hvert deres rom, med dere, og jeg, vet at det bare ville gjort leggingen verre.

Dere har sovnet nå, men jeg sitter her fremdeles. Den tunge pusten deres gir meg ro, og de mange småkranglene igjennom dagen pustes bort. Det svake lyset fra gangen lyser akkurat nok opp til at jeg kan se de fredfulle ansiktene.  

Tenk at jeg er mammaen deres.. 

Denne roen ga meg lysten til å skrive noen ord til dere. 


 

Kjære Otilie, Kjære Olivia. Mine prinsesser, mine døtre, mine tvillinger.

Det var en gang, lenge før dere ble født. Jeg reiste til sykehuset med en mage som vokste. Jeg trudde det gjemte seg en gutt der inne, men jeg viste ingenting, og gledet meg like mye om det var ei jente. 

Det lille egget fra mamma, og cellen fra pappa skulle bli det siste, ei jente. En liten pike var i ferd med å lages i mammas mage.

Men så var det noe galt som skjedde, det lille egget fra mamma og cellen fra pappa delte seg litt mer enn det skulle. På samme måte som at jeg kan skjære en banan på midten, så vi får to bananer, skjedde da egget og cellen skulle bli en liten pike. Det delte seg i to, før det fortsatte og vokse. 

Den lille piken ble dere. Den lille piken ble mine to jenter. 

Jeg ble redd og lei meg da jeg jeg fikk vite at dere begge lå i magen min, akkurat som at dere blir lei dere når ting ikke går helt som planlagt. Når jeg blir lei meg i dag sier dere alltid; “Det går bra det, mamma!”, men da dere lå i magen kunne dere ikke prate. Da var det pappa som måtte fortelle meg “Det går bra, Stine!”. 

Det var alt jeg trengte å høre da, og alt jeg trenger å høre i dag.

Når dere må smake på noe dere ikke har lyst på, så hender det at dere blir lei dere og kanskje litt redde, men så smaker dere og oppdager at det er noe av det beste dere har spist. Sånn var det for mamma da dere lå i magen, jeg trudde det kom til å bli veldig skummelt, men så fikk jeg møte dere og det var det beste som noen gang hadde hendt meg.

Det var ikke noe galt som skjedde da dere skulle bli ei jente. Det var et mirakel, som i stedet ga meg dere to.  

Husk alltid hvor heldige dere er. Dere ble født med den største gaven pappa og jeg kunne gitt dere. Dere ble født med en sjelevenn, en tygghet og en støttespiller. Dere er en del av hverandre, selv om dere er unike alene.

Jeg skjønner at det er mer gøy å leke sammen i en seng, enn å sove i en alene. Men når dere våkner i morgen, kan dere på nytt dele dyne, bamser og hverandres nese.

God natt ♥ 

Tvillingenes hemmelighet.

Det var torsdagen.. 

Barnehagen ringte. Klokken var bare 12, så automatisk kjente jeg et stikk i magen da jeg svarte i telefonen. 

Otilie hadde falt ned av en stol, og samme hva de prøvde på så var hun helt utrøstelig. Gråten var ikke til å stoppe og hun holdt seg for armen hun hadde falt på, mens hun gjentok sine rop etter mamma. Selv om fallet ikke var av det største fryktet barnehagen at hun kanskje kunne ha brukket armen. De ville i hvert fall ringe en gang for mye enn en gang for lite. 

Jeg slapp det jeg hadde i hendene og kjørte av gårde. Da jeg fikk øye på henne hadde hun sluttet å gråte, men da hun så meg kom bevreleppen tilbake. Vi vet vel alle hvordan det følels når foreldrene kommer etter en trist opplevelse. Det er så godt, samtidig som det er helt umulig å holde tårene tilbake. 
Jeg satte meg ned foran henne og hun kloret seg fast i meg, mens hun fortalte hva som hadde skjedd i mellom store hulk og tårer. 

Jeg fikk ikke lov til å kle av henne for å se på armen, men hun hermet etter meg da jeg spurte om hun kunne løfte, klemme og dytte med armen sin. Brukket var den ikke, men det kan være vondt nok å forslå den. 

Vi ble enige om å reise hjem alle sammen, og vi vekte Olivia fra dagluren. Olivia hadde grått omtrent like mye da Otilie falt, “sympatigråt” forklarte barnehagen det med.

I bilen på vei hjem var det Olivia som gråt, så jeg spurte henne hva det var. 

“Jeg har vondt i armen min!” sa hun i mellom hikst. Hun forklarte vidre at hun hadde vondt i armen fordi hun hadde falt i barnehagen. Det forvirret meg og jeg spurte Otilie om det var hun som hadde falt. Det var det, sa hun, og selv om barnehagen kunne tatt feil av to så like jenter, så var jeg også sikker på at de ikke hadde gjort det. 

Hjemme fortsatte gråten. Otilie kunne helt plutselig hyle til om at hun hadde vondt i armen, og gråt så det gjorde vondt i mammahjertet. Jeg forklarte at det beste var å ha armen i ro, for at bevegelse antagelig fremprovoserte smerten. Men til min forvirrig la jeg merke til at hun holdt seg til feil arm. 

Otilie hadde ikke sovet dagluren og ble mer sliten for hvert hulk hun tok, etter en liten stund var hun sikker på at det gjorde vondt i armen om hun satt, så jeg bærte henne til hun omsiden sloknet i armene mine. 

Olivia begynte på ny å klage over smertene i armen, og jeg sa at vi måtte kle av klærne og ta en grundig sjekk. For som sin søster, registrerte jeg at hun også byttet på hvilken arm hun hadde vondt i. Jeg klemte forsiktig nedover armen og det var da jeg snudden den og fikk se undersiden av underarmen at jeg forsto hvor smertene kom fra. Begge underarmene var dekt av et rødt og varmt utslett, og etter nye spørsmål fikk jeg svar på at det klødde, men forsto at kløen også fremprovoserte smerten. 

Jeg dro opp genserermene på den sovende Otilie, og der på nøyaktig samme steder som sin søster var armene røde av et smertefullt og kløende utslett. 

Med unntak av litt varmeutslett i Tyrkia sommeren før, har ingen av jentene hatt utslett på kroppen, så jeg begynte å stille spørsmål til Olivia om hva de hadde gjort i barnehagen og hva de hadde spist den dagen. Hun svarte at de hadde spist “sijanka” som jeg etter litt forsto betydde “Sri Lanka”. Men det ga meg ikke mer svar enn at de i den forbindelse hadde spist mat de ikke har prøvd før. 

Jeg brakk av en bit fra aloveraplanta vi har i stuen og smurte inn de såre armene. Det ble heldigvis slutten på brennende utslett.

 

Da kvelden kom og barna sov i sengene sine så jeg programmet: Schrödingers katt – Tvillingenes hemmelighet. Jeg ble beveget av dokumenteren, kjente frysninger gjennom tvillingers bånd, likheter og ulikheter. Jeg ble rørt og fascinert over det utrolige fenomenet – tvillinger.

Jeg kjente igjen jentene i programmet, og forsto at jeg glemmer å se deres unike eksistens som tvillinger, fordi jeg lever i det båndet, fordi det er alt jeg vet hva er. Tvillinger har så mye mer enn blodsbånd, de er knyttet så mye sterkere sammen. Sannheten er at mine to barn skulle vært én liten pike, men på grunn av en misdannelse under utviklingen delte piken seg til to helt separerte fostere. Så selv om de i mine øyne er forskjellige, er de på en måte en del av hverandre. Denne dagen var de et bevis på det, sympatigråt er ikke uvanlig, men utslettet var også et bevis på at de to er likere enn jeg kan forstå. 

– Speiltvillingene på Facebook – 

 

 

 

Jentene ønsker alle en GOD HELG!

Helt naturlig bruk av en sofa for to toåringer! 

Nå er helgen ringt inn, og med det ønsker jeg å spre litt glede igjennom de fortryllende bildene Kamilla Weiglin tok for noen uker siden. Jentenes glede og latter smitter igjennom bildene, og treffer meg rett i hjerte. 

Shitt, hvor heldig jeg er som er mamma til disse to jentene som sprer glede og latter inn i livet mitt hver dag. 

/ Følg speiltvillingene på Facebook 

Tvilling-speiling

Opplysninger og oppdateringer rundt speiltvillinger blir stadig etterspurt, så selv om jeg har snakket om dette fra tid til annen har jeg lyst til å skrive litt om dette temaet igjen i dag. 

Jeg var til kontroller hver andre uke fra den 20. uken i mitt svangerskap. Den 20. uken fikk jeg beskjeden om at det jeg ventet ikke bare var én baby, men to. Etter å ha fått vite kjønn ble det største spørsmålet mitt – er de eneggede- eller toeggede tvillinger? 

Siden jeg var på så hyppige kontroller møtte jeg mange forskjellige jordmødre og leger ved undersøkelsene. Noen fortalte at det ikke var mulig å fortelle om de var eneggede eller toeggede i magen. Andre fortalte at jeg helt sikkert hadde toeggede tvillinger fordi jentene lå i hver sin fostersekk og hadde hver sin morkake. 

Jeg fikk beskjed om at morkakene ville bli sjekket etter fødselen, og da skulle jeg få svar på spørsmålet mitt. 
Morkakene ble sjekket og jeg fikk svaret: “jentene er toeggede tvillinger” 

Dager ble til uker, uker ble til måneder og ettersom tiden gikk vokste jentene seg så like at jeg ble usikker på om de kunne være toeggede. Derfor tok vi en DNA-test av jentene. Svarresultatet viste at jentene var 99,998 % sikkert eneggede tvillinger. Det andre som ble sikkert var at eneggede likt som toeggede kan ligge i hver sin fostersekk og ha hver sin morkake, noe også forskning beviser. 

Det er mye jeg synes er spesielt fascinerende med eneggede tvillinger, som for eksempel at eneggede tvillinger egentlig er en misdannelse under de første to ukene etter befruktning. Delingen av cellene skjer ikke slik det skal, men deler seg til to separate foster. Med andre ord kan jeg heller kalle det, “den mest perfekte misdannelse”, for resultatet er to babyer som begge har fått alt de trenger uten avvik.

Da jentene ble enda litt eldre, hadde jeg bemerket meg en rekke speilvendte tegn, men det var ikke før en annen tvillingmor opplyste meg om “mirror image twins” at jeg viste at dette var noe som faktisk eksisterte og var et reelt fenomen. 

– les også: De er speiltvillinger 


Foto: Kamilla Weiglin / Barnas Bilder

Mirror Image Twins, eller speiltvillinger som jeg kaller det, er eneggede tvillinger som speiler hverandre. Det er en teori som sier at eneggede tvillinger som deles sent etter befruktning (mellom dag 8 og 14) blir speilvendte. Samtidig sier en forskning at eneggede som havner i hver sin fostersekk med hver sin morkake har delt seg tidlig i svangerskapet (mellom dag 1 og 4), så i mitt tilfelle stemmer ikke teoriene sammen, men så er det også alt for lite forskning på dette temaet. 

Speilingene ved speiltvillinger varierer fra små speilinger til alvorlige speilinger som organer som er speilet. Jentene mine har en svak form av speiling, de har ytre speilinger, men ingen indre som vi vet om.

Speilingene viste seg de første månedene ved at hårvervene var plasser på hver side av hodet og gikk i spiral hver sin vei, de hadde også et fødselsmerke på bryste som var plassert mellom de samme ribbeina, men på hver sin side. I tillegg hadde de hvert sitt øye som var litt mer lukket enn det andre. Da de vokste seg eldre ble flere speilinger synlige, alle tennene har kommer i speilvendt rekkefølge og de har hatt favorittstillinger som er speilet under søvn. 

– les også: Speiltvilling – tennene

Det store spørsmålet etter dette var om en ville bli venstrehendt og hun andre høyrehendt, men så langt ser begge ut til å bli høyrehendte. 

Det morsomme er at jeg nesten hver gang tar feil av jentene om jeg ser de igjennom speilet, de ligner jo fra naturens side, men speilbildet deres blir bokstavelig talt ufattelig forvirrende. 

Følg Speiltvillingene på Facebook –