To og Et Helt Halvt År

Til Otilie og Olivia. 

Denne dagen er en dag jeg tenker litt ekstra mye på dere. Faktisk trudde jeg ikke det var mulig, for jeg tenker på dere alle timer hver dag og om nettene drømmer jeg om dere. Men i dag mimrer jeg mer enn jeg normalt gjør. For i dag er dere to og et helt halv år gamle. 

Det kommer en dag der vi slutter å regne med halvtårsdager, selv fortrekker jeg å være 24 år og bare 24 år helt til klokken bikker 00:15 den 9. mars 2016. Dere motsier meg når jeg sier at dere er to og et halvt år, og korrigerer med to fingre i været og sier: “mamma, jeg, to åj!”, men det er jo ikke så lett å løfte opp en halv finger heller. 

Den dagen dere blir seks og et halvt år kommer et helt halvt år til å være like viktig å presisere som seks-tallet. Den dagen dere er 15 år, 17 år og 19 år kommer dere til å telle dager for å runde neste tall som åpner opp for flere muligheter. 

Jeg er glad det fremdeles er lenge til, men når sant skal sies så har de første årene gått så fort, at den dagen dere har blitt to unge voksene selv kommer jeg nok ikke til å forstå hvor tiden faktisk ble av. 

Jeg lurer på hvordan mor jeg kommer til å bli i deres øyne. I dag er jeg nok litt streng, samtidig som dere vet å trille meg rundt fingrene deres. For dere er jeg en voksen person, men i mine øyne er jeg fremdeles ung. Jeg har flere venner som er både i 30 og 40 årene som jeg ikke enser aldersforskjellen på. Og den dagen dere er 20 år så vil jeg være 42 år. Den dagen håper jeg vi er bestevenner til tross for at jeg kommer til å blande meg i det meste dere gjør og sette noen grenser her og der. 

Før jeg ble mammaen deres trudde jeg at aldren mellom to og tre år måtte være den beste alderen med barn! Jeg kan ikke klage heller, denne alderen er enestående morsom å følge. Dere lærer så mye og vi kan ha gode samtaler sammen. Vi kan gå på turer uten vogn og vi kan samarbeide. Alikevel kan jeg ikke si at jeg har hatt en favorittid. Jeg elsket barseltiden like mye som jeg elsker å diskutere med dere den dag i dag, til tross for at fasene er så veldig forskjellige. 

Hver dag lærer jeg dere å kjenne enda litt bedre, hver dag lærer jeg meg selv å kjenne enda bedre. Jeg er så stolte av dere begge to. Hver dag viser dere mot, hjelpsomhet, tålmodighet, omsorg og samarbeid. Dere har så mange gode kvaliteter som jeg håper dere tar med dere i all fremtid. 

Elsker dere 

Følg Speiltvilligene på Facebook – 

Et nakent feilbegrep

Jentene var iført en tynn heldress, en kosedress er kanskje rett å kalle det. Løst og ledig satt den på kroppen, til de to små hvisket og tisket seg i mellom. Et minutt etter var første gir skrudd rett over i femte gir. De to løp rundt i huset som om de hadde et kilende monster bak seg. De hylet med sin ekstremt høyfrekvente lyse tone og lo så det sang i veggene. Kosedressen var lett å få av seg, bleia var også borte. Jeg har flere ganger lurt på om det er klærne som holder de på bakken, for så fort de er av letter de. 

To små nakkene spirrevimper spratt rundt, jeg sto med middagsforbredelser på kjøkkenet og var mer enn glad til for at de underholdt seg selv i øyeblikket. Nok en gang stormet de inn på kjøkkenet, side om side. Så klatret de, de skulle begge sette seg i tripptrapp stolen, problemet var at de denne dagen gikk for den samme stolen. 

Idyllen av latter og barneføtter som klasket raskt mot gulvet ble byttet ut med sinte hyl, sutring og dytting. De hadde på ingen måter planer om å ordne opp seg i mellom så jeg måtte bryte inn. 

“Jenter! Hallo! Dere løser ingen ting ved å bli sinte på hverandre! Olivia, du går å finner stolen din, det der er Otilie sin.” prøvde jeg å bryte igjennom lyden av misfornøyde toner. Det ga ingen respons og klagingen ble mer intens. 

“Men Olivia, nå må du høre. Gå ned å finn stolen din!” 

Ingen respons igjen, og jeg kjente irritasjonen komme. “Olivia!!!” Sa jeg, sint i stemmen og løftet henne rask bort fra stolen før jeg satte henne bestemt på sin egen stol. Hun hylte til i ren frustrasjon og jeg satte meg på huk for å oppnå øynekontakt. Så stakk det i meg. Jeg hadde tatt feil av mine barn. 

Jeg gjorde et raskt bytte av jentene slik at de havnet på sin rette stol og sutringen fra begge ga seg. Stikket var der fremdeles, og jeg satte meg ned. 

“Unnskyld, Otilie. Nå tok mamma feil av dere, jeg trudde du var Olivia. Unnskyld!”

– Noen ganger er dere så like at selv mamma kan ta feil – 

Det er ikke noe fremmed for jentene å bli tatt for å være sin søster, som enegget tvilling er det den hyppigste feilen som følger. Det betyr allikvel ikke at det er greit å ta feil når jeg er mammaen deres. Jeg skryter av at de er så forskjellige at jeg heller stiller spørsmålet, hvor er de like? Men så, en gang i ny og ned tar jeg så feil at det vrenger seg på innsiden min. 

De er store nok til å passe på når noen tar feil av de ved å korrigere til sitt eget navn, men når mamma tar feil, da er det lov å bare bli frustrert! 

Det er ikke bare bare å være tvilling, når den nakene sannhet betyr at de er mer enn ganske så like. 

 

Følg tvillinglivet på facebook – 

1. Barnehagedag

Uker med ferie tok livet av mange gode rutiner som var innarbeidet i måneder. Du vet du er ute å kjører når det første barna spør om er godis eller is til frokost, og sjokolade til lunsj. Legging skulle også vise deg å bli trøblete. “IKKE natta nååå!! Nei, ikke sove nåå!!” En velkjent strofe når pyjamasen har blitt funnet frem på kvelden i det siste.   

Til vår store fornøyelse sovnet to små frøkner i sengene sine i går kveld uten noe om og men.. 

Skulle vi tørre å juble over vellykket legging? Det har straffet seg tidligere, men jeg ble nødt: 

“Flaks de ville legge seg i dag, så de er uthvilte til barnehagestart i morgen!”

Klokken passerte midnatt før jeg klarte å krype under dynen selv, og jeg satte på klokken allerede 7 for å rekke barnehagen til 9! Ehemm, ok, jeg har falt ut av dette med å gjøre oss klar til et tidspunkt..

Forfjamset våknet jeg til, tregere enn et dåvendyr satte jeg meg opp i sengen for å forstå forskjell på opp og ned, og hva jeg egentlig våknet av, klokken var 04:15.. Barnegråt.. 
Jeg klatrer ut av sengen, inn til jentenes soverom og la Olivia ned i sengen sin, fortalte henne at det var mørkt ute og midt på natten. Hun la seg til å sove på betigelse om at jeg skudde på stjernehimmelen på babycallen. Jeg følte meg tilbake til min egen seng og nøt at dynen fremdeles var god og varm. Ti minutter senere hylte det til fra soverommet på nytt og denne gangen spratt jeg opp. “Mamma, vann” Sa Olivia da hun så meg og jeg sprang ned etter en flaske med vann. Det er ikke uvanlig at ei av jentene våkner en gang i løpet av natten, men denne natten var uvanlig. Olivia sovnet nemlig ikke igjen, og det har aldri skjedd før. 

Da klokken var 5 havnet hun i mellom BT og meg i sengen vår, men det var mer gøy å pirke litt i mammas øyne eller leke frisør med det bustete håret mitt enn å sove. Vi lå i sengen til klokken var 7, trøtt som få, men det ble ikke noe mer søvn.


– trøtt frøken sa du?  –  

Jeg satte meg ned litt i sofaen sammen med Olivia, vi snakket løst om natten og så spurte jeg: “vet du hva vi skal i dag?” svaret kom så direkte at jeg sperret opp øynene, “BAJNEHAGE!”. At hun viste svaret på dette hadde jeg ikke regnet med, kunne det være sant at begeistringen for å dra i barnehagen var årsaken til at hun ikke klarte å sovne igjen? Hva, hvor store har de egentlig blitt?! Men iveren i stemmen fortalte helt klart at “bajnehagen” var noe hun gledet seg til, mer enn noe annet.  

Vel fremme i barnehagen brukte jentene omtrent tre minutter på å være sjenerte før de kastet seg ut i lek. Snakk om å komme til himmelen med et rom fylt av leker, jeg ble også veldig glad for å se at ei av de ansatte er en tidligere arbeidskollega fra jeg selv jobbet i barnehage. Det føles plutselig litt tryggere å kjenne en av de som skal ta ansvar for mine snupper når jeg selv ikke skal gjøre det. 

Jeg kjenner fremdeles på den vemodige følelsen av å skulle la de bli igjen der mens jeg gjør noe annet, men jeg håper og trur det vil gå seg til. Etter to timer på besøk reiste vi hjem.  Vel hjemme igjen var det to små som krøyp opp i sofaen og spurte etter hvert sitt teppe. 

…. og sekunder etter… 


– en Olivia-engel i drømmeland – 

Følg oss på Facebook da vel – 

 

 

 

Tiden er inne…

Det er ikke en gang 12 timer igjen, jeg kjenner en tåre presser på. På tide å innse det uvirkelige. BARNEHAGESTART!! 

De sier at det kommer til å bli fint, at barna kommer til å elske det. Jeg har hørt at det er meg det er verst for. Jeg har lest at barn som starter sent i barnehage blir hengende etter. Jeg har hørt at det er på tide. Jeg har fått servert: 

“Jeg føler du alltid har en unnskyldning for å ikke sende dem i barnehage. Nå er de såpass gamle, så på høy tid at de får oppleve å være med andre barn, og ikke være sammen med mor 24/7. Barn er veldig tilpasningdyktige, så tror ikke det er noe å bekymre seg over.. Ungene dine trenger å komme seg i barnehage!!”

Jeg har hørt alt som er å høre. Jeg vet innerst inne at det kommer til å bli gøy og lærerikt for jentene, og godt for meg. Selv om jeg vet alt dette, selv om jeg personlig har søkt jentene inn i barnehagen og har hatt all verdens med tid til å bearbeide tanken, til tross for at jeg har hatt jentene hjemme i nesten to og et halv år – så svir det som en glo på avveie. 

Jeg påtar meg gjerne rollen som egoistisk når jeg sier at jeg skulle ønske jeg kunne hatt de for meg selv hele livet. Kanskje har jeg rett og slett vært for lenge sammen med barna mine, men bare tanken på at jeg ikke skal være der å trøste når de faller gjør meg vondt. Tanken på at jeg ikke får sett de mestre en ny oppgave gjør meg enda verre. 

Fra nå av er det slutt på persmisjonstiden, kanskje for evig og alltid. Det knyter seg i magen min. Hvor ble det av tiden?

I et sentimentalt øyeblikk føles det som at verden går i oppløsning i det jeg innser at babyene mine er blitt til barn, som nå skal ut å bli selvstendige. To små piker er på vei til å begynne livet sitt på egenhånd uten en mammahånd å holde i når de trenger det. 

Kjære jentene mine.. 

I morgen er den store dagen kommet, nå skal dere begynne i barnehagen. Det kommer til å bli så gøy, jenter. Det er mange andre barn der, masse flotte leker, dere får være mye ute slik dere liker. Og dere kommer til å lære så mange nye sanger dere må synge for meg. 

Inni meg gråter jeg, men jeg er ikke egentlig lei meg, jeg er bare så ufattelig glad i dere at det blir vanskelig å vinke ha det. 

Når jeg går, kommer jeg igjen om litt, dere kommer til å glemme at jeg er borte, så gøy er det i barnehagen. 

Dere lurer kanskje på hvorfor jeg må sende dere ditt, det er jo fint hjemme også. Det kan være vanskelig å forstå, men det er slik verden er. Jeg kan ikke blåse bort hver vonde følelse, jeg kan ikke beskytte dere mot livet utenfor huset. Det livet skal dere lære å takle på egenhånd slik at dere en dag blir to fornuftige unge damer. Jeg vet at det er lenge til, at dette bare er begynnelsen, men like fullt starter det nå. 

Ok, jenter, nå blir mamma sentimental igjen. Det er ikke meningen, men om dere blir mamma selv en gang så kommer dere til å forstå. 

Jeg ville gråte den dagen dere fylte ett år også, det er bare slik det er. Det er sårt hver gang en fin fase tar slutt, til tross for at neste del av livet blir like bra om ikke enda bedre. 

Suss, suss! Jeg er så stolt over å være mammaen deres, og er det en ting jeg gleder meg til, så er det å savne dere litt. Ingen ting slår nemlig følelsen av å se dere igjen etter det <3 

 

Følg det nye barnehagelivet på facebook – 

Hverdag som tvilling 0-2 år

Det er mye vi husker, men mere vi glemmer. Minner fra barnedommen har vi, noen husker vi godt, andre husker vi bare fordi de er gjennfortalt i historier og bilder. 
En ting er sikkert, vi husker ingenting av det som skjedde fra da vi lå tullet inn i ull og dyner nede i dypvogna, da vi begynte å krabbe og gå eller da vi startet å skravle som en foss med talefeil her og talefeil der. 

Mitt første minne starter i barnehagen, og da var jeg allerede fyllt tre år. 

Du lurer kanskje på hvor jeg vil i dette øyeblikk, og det skal jeg fortelle deg nå. Dette er et innlegg til mine tvillingjenter Otilie & Olivia, på to år:

 

Om ikke lenge vil dere skape minner som vil vare livet ut, mange av dem vil være gode minner, de husker vi lettest, andre vil være litt vondere. Uansett vil inntrykk sette spor i oss. Men alt hva dere har opplevd frem til nå vil blåses bort som løv en sen høstkveld med sterk vind. Dere vil vite best hvordan det er å være tvilling, mye bedre enn meg. Jeg håper dere vil sette pris på det tvillinglivet dere ble født til, men jeg vet at det vil komme dager der dere skulle ønsker dere bare var en. Konkurranse og sammenligning vil være deres utfordinger og styrker opp igjennom livet. 

Siden dere vil glemme dette, ønsker jeg å fortelle om gleden ved å være tvilling de første to leveårene. 

13.04.13 

Dette var dagen vi fikk møte dere og holde dere. Hele 8 uker for tidlig kom dere til verden. Olivia, du forsvant fra oss, men kom tilbake med livreddene hjelp, dette viste jeg ikke før jeg reiste hjem med dere tre uker senere og fikk lese journalen. Hjertet mitt stoppet opp og jeg klemte deg inntil meg. Det var en følelsesladd start på det nye livet, og da sykepleieren fortalte at vi skulle forlate rommet da dere sov i kuvøsen freset det på innsiden min og morsinnstinket traff meg som et lynnedslag! Det er mine barn! 

Vi hørte på hva de profesjonelle sa, men det stakk vondt i meg å forlate dere der “helt alene”. Det var allikevel kanskje bare denne første gangen det gjorde så vondt å slippet synet fra dere. Jeg forsto at dere var langt i fra alene, dere var sammen med hverandre slik dere hadde vært fra de små hjertene deres slo sitt første hjerteslag. Dere var sammen med tryggheten og dere søkte til hverandre. Hver gang vi kom tilbake etter søvnen deres lå dere klistrer sammen, holdt hender, brukte den andre sin hånd som smokk eller lå nese mot nese og pustet i takt. Det var ikke bare synet som bekreftet nærheten deres, det var også måleutstyret dere var festet til. Pulsen gikk ned og synkronisertes med hverandre.  

Det å ha en tvillingsøster var deres trygghet, på lik linje som en mamma er et spedbarns trygghet. I de neste seks månedene lå dere siden om side i sengen, på sofaen, i lekegrinden og i vogna. Jeg som trudde jeg ikke ville få tid til å gå på do etter dere ble født fant ut at jeg både kunne dusje og spise mat uten noen forstyrrelser, for dere sov, side om side. 

Allikevel var dere ikke beviste på hverandre, helt uaffisert om den andre begynte å sparke og dytte, våkne og gråte. Dere startet jo livet med å krangle om plassen så dette var ikke noe nytt. 

Ved 6 måneders alder oppdaget dere tvillingen deres. Fra hver ende av sofaen stirret dere hverandre i senk, smilte og pludret i lystinge toner. Dette øyeblikk vil jeg for alltid huske, det var magisk, vi lo trollbundet til deres fascinasjon. 


Fra den dagen ble dere mer og mer opptatt av hverandre som en lekevenn og som en konkurrent. Dere begynte tidlig å krangle om plassen, om leker og oppmerksomhet. Otilie, du hadde det ikke travelt og var veldig tålmodig av deg. Olivia, du hadde ikke tid til å bli liggende, du skulle utforske og ble sint om du ikke fikk til. Dette er enda en positiv ting med å være tvilling, med så ulike personligheter og egenskaper har dere hjulpet hverandre opp og frem fra første krabbetak. 

Tiden fra ett år til to år var en egoistisk tid, det viktigste var å ha det gøy selv, og det har mang en gang ført til stjeling av dens andre leke, klangling om mammas fang, dytting og skriking. Men selv om dere har sloss om plassen, så har dere alltid vært sammen som to dråper vann. Aldri har den ene gått uten at den andre har fulgt etter, der en var fantes den andre, og når dagens leking satte spor i to slitne kropper så har dere alltid funnet sammen for å roe ned. Side om side i sofaen med et pledd på deling. 

 

I dag er dere to år og snart fire måneder gamle, tiden er inne for samlek og rollespill. Hvor ofte er det ikke jeg sniktitter på dere om dere setter i gang lek sammen, dere må ikke se meg, for da avbryter dere. Så jeg gjemmer meg, og titter frem fra alle steder dere ikke ser, noen ganger må jeg holde meg for munn for ikke å starte å le. Dere er min sanne kopi, og bruker mine ord til hverandre.
Og det skal jeg si dere, ingen ting i verden slår synet av dere to i harmonisk samspill.

Gud hvor heldige dere er som har en tvilling å dele hverdagen med!  

 

Følg tvillinglivet på facebook – 

 

“I dag trenger mamma, MANGE koser”

Mon tro hva vi skal bruke denne dagen til, skal vi ha en dag med tonnevis av planer? Skal jeg putte inn litt læring denne dagen for mine to små. Nei, jeg trur ikke det. Jeg trur vi skal se på film i sofaen med teppe på, jeg trur vi skal kosemose og spise en is. 

Det er to små som ikke skjønner stort, men jeg vet. Jeg kjenner den lille kilingen i magen, en liten klump i halsen, kall det en skrekk blandet fryd om du vil. Det er bare to dager igjen av livet vi har levd i godt over to år. Selv om de to årene har gått fortere enn jeg trudde var mulig, så er det allikevel en lang tid. Om to dager starter en ny fase, mine babyer som ikke er babyer mer, blir barnehagebarn.

“Skal dere begynne i barnehagen” spør jeg med et smil om munnen.

“Ja” svarer de i kor.

“Blir det gøy å begynne i barnehagen?” Stiller jeg retorisk ved at jeg ser oppstemt ut.

“Jaaaa” fniser de tilbake.

Det gjør godt å høre at de vil starte i barnehagen og at de har en positiv innstilling, men jeg vet også at de svarer uten å vite hva de svarer på. For hva vet vel de om barnehage og det livet som venter dem der? 
Jeg er helt sikker på at de kommer til å kose seg glugg i barnehagen, de er veldig sosiale og elsker å leke med andre barn. I tillegg trenger de å bli utfordret for jeg ser at de er mer forsiktige sammenlignet med barnehagebarn på deres alder. 

Det kribler fordi jeg gleder meg til å se hvordan de kommer til å like seg, men det er også litt vondt å se de bli så store, jeg ser hvordan de blir mer selvstendig for hver dag, jeg ser at de trenger meg mindre og mindre. På en måte er det godt, men allikevel trur jeg det er sårt for en hver mamma å se sine små barn bli så store at de skal ut å startet livet sitt “alene”. 

De siste to dagene før jeg får barnehagebarn skal nytes til det fulle. 

<3

Følg speiltvillingene på facebook – 

Det som skulle være så lenge til

Hver en dag flyter over i den andre, plutselig har det gått en hel uke, og jeg lurer på hvor tiden ble av. Det er som den traver forbi meg, og selv om jeg holder meg på så godt jeg kan så blir jeg sittende igjen å tenke, var jeg ikke nettopp gravid? 

Definisjonen av tid har endret seg, jeg fikk to barn, og det gode selskapet får tiden til å renne bort i mellom fingrene mine. De har alt blitt to år. De har alt blitt to “selvstendinge” piker som skal få til det meste alene. 

Jeg har fulgt de så nøye jeg har kunnet, jeg har sett deres første skritt, jeg har sett deres første krabbetak og deres første smil. Jeg har hørt det første “mamma” bli sagt og jeg har vært der for dem i over to år. Jeg føler meg beæret som har hatt muligheten til å ha de hjemme så lenge og når du spør når de begynner i barnehage svarer jeg, 

– De begynner ikke før til høsten. 

Så slår det meg som et slag i magen. Høsten er rett rundt hjørnet, det er ikke lengere et halvt år til høsten, det   er   bare   noen   uker…

Hva har du å klage på, tenker kanskje de fleste som endte sin mammapermisjon etter 10 måneder og sendte barna i barnehage da de var ett år. Jeg mener ikke å klage. 

Men på lik linje med alle må jeg snart gi slipp, la mine to små engler få utfolde seg i lek og trening med andre enn meg. Jeg vet at det er bra for dem, men det gjør på samme tid vondt. Og akkurat denne vonde følelsen trur jeg er lik hos alle, om de sender barna sine i barnehagen før fylte ett år, eller om barnet er tre.

Det gjør vondt å gi slipp, det er sårt å overlate ansvaret av min barn til andre voksene jeg ikke en gang kjenner… 

Jeg holder fast hvert øyeblikk jeg kan få, for en dag har de vinger sterke nok til å fly lengre enn mitt hjerte kan tåle.

 

Følg speiltvillingene på facebook –    

 

 

 

Gjennomskuet..

Jeg sniker meg inn på kjøkkenet for å svare på litt mail mens jentene leker fornøyde i stua. Jeg trakter meg en kopp kaffe og brekker av en liten firkant melkesjokolade så stille jeg kan før jeg setter meg til rette og skriver inn passoret på dataen. Sjokoladen er alt for kortvarig – tenker jeg i det de to snuppene tusler inn til meg med hver sin favorittbamse i armene (så klart har de samme bamse som favoritt, godt er det at vi har to). De ser opp på meg og i kor skakker de på hodet og spør: 

“mamma, sjokolade?” 

– Hvordan vet de det?? 

Du lurer jo aldri på om jeg spiser sjokolade om jeg tygger på noe annet, men den sjokoladen! De tar meg på ferskgjerning hver eneste gang! 

“sjokolade?? mamma??” 

“nei, mamma har ikke spist sjokolade” prøver jeg meg på. 

“sjokolade!” 

De er ikke i tvil! Mamma har spist sjokolade. Om de har røntgensyn eller luktesans som en hund vet jeg ikke, men en av delene må det være. 

39ed3NDxvR

 

Følg speiltvillingene på facebook – Snapchat: Stinetuss 

Tvillingene. Hvor like, hvor ulike ?

Det å gå på offentlige plasser og ha med seg tvillinger er ganske spesielt. Ca 2 % av fødsler i Norge er tvillingfødsler, så selv om det ikke er et uvanlig fenomen, så er det helt tydelig at tvillinger interesserer mennesker. 

For det å ha med seg tvillinger på et kjøpesenter eller en annen offentlig plass fører også med seg en rekke samtaler med helt fremmede personer. Noen tar seg til takke med å slenge ut et kompliment, som “nei, se så fine tvillinger”, mens vedkommende dulter til partneren sin og smiler hyggelig til meg. Andre begynner å leke med jentene, eller holde en lengre samtale med meg om hvordan det er å ha tvillinger. Møter vi på andre tvillingforeldre er det litt som motorsyklister på veiene, de hilser alltid på hverandre, slik er det for tvillingforeldre også. Vi må snakke litt sammen når vi møtes.

De to mest stilte spørsmålene jeg får er:

“Er det ikke slitsomt?”, og “Hvordan ser du forskjell”

Jeg har ikke tenkt til å gå inn på om det er slitsomt i dag, for det har jeg skrevet om flere ganger før. I dag skal jeg ta for meg spørsmålet “Hvordan ser du forskjell?” og “De må vel være eneggede, de er jo helt like!”

Vel er de det? Jeg kan slenge ut en kommentar, “jeg skjønner ikke hva de mener, de er jo helt forskjellige” til min søster som svarer, “helt ulike er de ikke, Stine”. Og der har hun så klart rett, for selv om vi som står jentene nærmest ser godt forskjell, er de også veldig like. Jeg synes de har blitt mer og mer ulike i utseende, men det betyr allikevel ikke at de er “helt forskjellige”. De har tross alt veldig like trekk som de eneggerene de er. 

“Åh, filler’n… BT – hvem er hvem her igjen?”

At de er ulike er enkelt å skrive om, jeg kunne sikkert skrevet side opp og side ned om hvor forskjellige de er som personer. Det er når jeg skal tenke over hvor like de er at jeg må gå inn i meg selv, men de er nok mye likere enn det jeg selv trur. 

Jeg spurte en mamma til toeggere om barna hennes hadde likt språk, hun lo høy og svarte “nei, ikke i det hele tatt” og det er en stor likhet hos mine jenter. Helt fra sitt første ord har de snakket i ekko. De har lært seg de samme ordene på samme tid, i dag som de er to år har de et ganske så vidt ordforråd, men de snakker på langt nært rent og det er mange ord igjen å lære. Det spesielle her er at de fremdeles kan akkurat de samme ordene som hverandre, og siden de kleiser litt og snakker urent så har de også presis de samme feilene. I stedet for å si ball, sier de begge bau. I stedet for å si traktor, sier de begge traktrak, i stede for å si rosin, sier de rosesin, i stedet for å si hest, sier de est. Her kunne jeg fortsatt og fortsatt, for alt de sier, sier de med de samme feilene og den samme klangen. 

Sammenlignet med andre søskenpar som ikke er eneggede tvillinger er de også veldig like når det kommer til lek og behov. De liker akkurat det samme, og når de leker så har de en egen måte å leke på. Alt skal være helt likt! Leker de med bamsene sine så har de begge rollespill om å være moren til disse bamsene, de pakker bamsen sin inn i pledd, kysser og klemmer, ja de kan gå rundt på stuegulvet samtidig og bysse på denne lille bamsen de bærer på samme måte som vi bærer babyer. 

Når de snakker er det også som å høre et ekko, den ene sier noe, og det andre må si det samme. Hopper den ene hopper den andre, skal den ene “gjeie sjøl” skal den andre greie selv også. For meg er dette mere aping enn det handler om at de er like som personer, men for en utenforstående så gjør denne synkroniseringen dem veldig like.  

Igjennom alt de lærer seg og alt de gjør så er det en stor likhet, de har hele veien vært på akkurat det samme nivået. Olivia begynte å gå en måned før Otilie, det er kanskje den største forskjellen i nivået deres, men jeg trur det handlet mer om at Otilie var mer forsiktig, mens Olivia alltid har hatt det travelt. Stort sett så lærer de de samme tingene på samme tid og utfører dette likt. Sang, tegning, telling, farger osv osv.. 

Så ja, de er like, men de er også så ulike. Jeg har kanskje ikke svart på spørsmålet: Hvordan ser du forskjell? 

Det er av den grunn at jeg synes de er helt forskjellige, jeg klarer ikke sette fingeren på akkurat hva som gjør de så ulike, for jeg synes hele bildet av dem er forskjellig. Derfor pleier jeg heller å avslutte spørsmålet kort og ironisk til de som lurer: “ser du ikke, de har jo forskjellig strømpebukse” 😉 

Følg speiltvillingene på facebook – 

Og lik gjerne innlegget om du liker slike innlegg. 

Mitt alt

Hvor heldig er ikke jeg som har to sukkerklumper til døtre, hjerteknusere, kollegaer og sjefer. 
En verden uten dem er helt utenkelig, de er mitt alt

Sjefene bestemte at det var slutt på sofasitting klokken 12 i dag, da mente de det var tid for å gå ut. “Ta på djess?” spurte Olivia, men i dag var det verken behov for dress eller jakke. Det var så utrolig varmt, helt til skyene kom, riktignok. 

Jentene er oppslukt i blomster, snart bærer alle klærne de har flekker av løvetannsaft på seg. Det får bare være slik, for hvor glad blir ikke jeg av de mange blomsterbukettene de plukker. Og hver gang en bukett er plukket forteller de at jeg må finne en vase med vann. Jeg har vel aldri sett for meg at jeg skulle begynne å ha løvetann som bordpynt, men i dag er “ugress” den beste pynten i huset. For med den følger kjærligheten fra mine barn, mine solstråler. 

Shortsen til jentene er fra Virre Vapp, dere kan finne den HER, med rabattkoden: STINE får dere fremdeles fri frakt på det dere handler hos Virre Vapp, der i blant kolleksjonen min. 
Jakkene er fra Nameit, og skoene fra Kavat for de som lurer på det.  

Ha en fantastisk mandag skulle jeg til å si, men denne uken er kort. Så ha en fin tirsdag 😀