Two alike

De sa de var forskjellige, født til å bli søskenlike, men ikke kliss like. Selv jeg så at det var feil, det var to barn som egentlig skulle vært ett og samme menneske. De små runde nesene, de grønne fortryllende øynene, leppenes kurvede linjer, og ørene med ideniske vridning av brusk og form. Som to dåper vann. To jenter skapt fra det samme egget, smeltet sammen med det ene frøet. 

Selv ikke en gang eneggede tvillinger har identisk DNA. Det er ikke stort som skiller de fra hverandre, lenge trodde de også at DNA’et var helt likt hos eneggede tvillinger, men det stemmer ikke. De mikroskopiske forskjellene er tilstedeværende. Visst du forresten av det bare er 1 prosent av DNA’et vårt som skiller mennesket fra apene? Noen mener egentlig at det er litt mer, men uansett da. Det er allikvel ikke mye.. Men forskjellenen, den er jo stor. En sjimpanse og et menneske, ja vi ser likhetstrekkene, men vi tar ikke feil av hverandre. 

Ingen i verden har likt fingeravtrykk, heller ikke eneggede tvillinger, men på sett og vis er de mer enn bare like. Eneggede tvillinger har lik blodtype, eneggede tvillinger kan også donere organene sine til den andre. Eller få stamceller fra sin tvilling. 

Så like, både på utsiden og på innsiden, men det er bare det materalistiske. Tenk bare på apene, de er bygd opp på nesten nøyaktig samme måte som oss, men den bitte lille forskjellen i byggeklossene gjør oss mer enn ulike, det gjør oss til to arter, to helt forskjellige individer. 

Det er ikke mye som skal til før en forskjell er til stedet, faktisk ikke mer enn de mikroskopiske forskjellene man kan finne i to eneggede tvillingers DNA. For den lille forskjellen utgjør alt. To individer så forskjellig at en mor kan høre, lukte og se forskjellen. 

Men å være tvilling betyr mer enn likhet og ulikhet. Har du hørt om tvillingbåndet? At en tvilling kan kjenne sin tvillings smerte? Ikke vet jeg, jeg er ingen tvilling. Men jeg skal fortelle deg en ting. Når en av tvillingene forteller om en hendelse, så kan leppene til den andre tvillingen begeve seg i takt med den andre. Som om hun om de var ett, men allikvel to. 

Å være enegget tvilling er mer enn å være to individuelle personer, for uansett hvor mye man vrir og vender på det, så var de fra første stund skapt som en enhet. Derfor vil de for alltid være en del av hverandre, knyttet sammen på et vis vi andre ikke kan forstå. De hører samme, fordi de mangler noe uten den andre. 

– Speiltvillingene på Facebook – 

 

– Slik kler vi tvillinger.

Et tema som stadig dukker opp igjen – Hvordan kle tvillinger, og hvorfor kle opp tvillinger likt? 

– Flere tvillingmødre har hjulpet meg med svaret lengre ned i innlegget. 


Det var egentlig ikke dette jeg hadde planer om å diskutere med dere i dag, men etter å ha blitt tipset om et forum ble jeg på ny grepet av denne problemstillingen. Kanskje ikke så rart, da jeg fikk se en melding som faktisk bryter på taushetsplikten (?): 

“Jeg jobber med disse berømte speiltvillingene fra den bloggen og hun kler barna sine likt hver bidige dag. Vi ser kun forskjell på dem pga det speilvendt hårfestet. Veldig irriterende egentlig og like kledde tvillinger vil jo vokse opp uten en egen identitet og bli super avhengig av hverandre!” 

Kommentaren kom overraskende på meg, siden jeg ikke var klar over dette selv – altså at ungene mine er likt kledd hver bidige dag.

Nå vet jeg ikke hvem denne anonyme barnehageansatte er, men jeg vet at vedkommende ikke jobber på jentenes avdeling, og jeg vet at det er over 100 barn og 7 avdelinger på den barnehagen. Ikke akkurat en liten barnehage.

– Så er det jammen flaks at jentene har skillen på hver sin side, slik at de ansatte ser forskjell?

Jeg har faktisk kledd jentene helt likt i barnehagen – la meg si, kanskje 10 ganger til sammen, når andre alternativer har vært til vask. Og skuffelsen er stor når jeg sier de må ha forskjellige hårfrisyrer den dagen, fordi de er for like i klærne. I håret putter jeg i lilla og rosa strikker og spenner for det jeg kan, slik at fargekoden kommer til syne ett sted. Men på den andre siden, så er ikke klærne ulike heller, de matcher hverandre alltid, la meg si – hver bidige dag. Men hver bidige dag så er fargekodene gjeldene. Otilie rosa, Olivia lilla, og er ikke klærne rosa eller lilla, eller at fargene går over i hverandre så er Otilie den lyse og Olivia den mørke. Kanskje må det skrives opp på hånda slik ei barnehageansatt en gang gjorde, men når den koden er satt, så tar de ikke feil – aldri. 

Selv kusinen på 4 år har skjønt at tvillingene har fargekoder, selv om hun tar en svarvei når hun ikke husker hvem fargekoden tilhører og sier. “Du rosa?!” og “Du lilla!” 

– Så la meg spørre, skjønner du hvem som er hvem? – 

Hjemme er det derimot ikke uvanlig at jentene er kledd opp helt likt, det er tross alt en god trening for oss som foreldre og ikke jukse via klærne. I tillegg er det hyggelig å få brukt alle antrekkene som har kommet til jul og bursdag.. De klærne som er like, og som jeg derfor ikke bruker i barnehagen..
Enkelte dager synes jeg også det er deilig å kunne “gjemme” identiteten dems her på bloggen. Det gjør jeg enklere ved å kle de opp helt likt, eller omtale de som “hun” i stedet for navnet, når jeg skriver personlige historier. Dere vet hvem de er, men dere trenger ikke vite alt om hver og en av dem.

Jeg stiller meg også spørsmålet: ville det vært enklere om jeg kledde de forskjellig? At den ene hadde bukse, og den andre kjole. Svaret er nok; ja – for den dagen! Dagen etter kunne det vært omvendt – hadde det vært lettere da? Kanskje for den dagen også, hvis de husket hvem som hadde på hva, men det betyr vel at de som jobber med dem, hver dag måtte ha spurt; Hvem er du med bukse på i dag? 

Med fargekoder, er ikke det nødvendig. Kodene var satt fra barna var under året, de som kan kodene, vet uten å måtte spørre. 


Dette svarer tvillingmødre på spørsmålet: – Hvordan kler du tvillingene, og hvorfor kler du tvillingene likt/ulikt?

– Likt da de var småUlikt nå,de er snart 7 år og toegga! Søtt da de var små, men nå bestemer de mye selv.

– Stort sett ulikt, men synes det er gøy å kle de likt av og til. Yttertøy er alltid likt! De er jo to individer og skal behandles deretter, men guud så gøy å kle de likt av og til. Mine er forresten enegget og veldig like.

– Gutt/jente tvillingene kler jeg gjerne matchende. Jente/jente tvillingene liker jeg å kle likt. Gjør det fordi jeg synes det er så søtt, og gøy 🙂 også for å slippe å føle at den ene har finere/bedre klær enn den andre.. Er ikke sånn at jeg MÅ da, men hvis matchende/likt er reint samtidig så velger jeg helst det 🙂

– Egga jenter, 3 år, kledd dem likt fra dag 1, men brukt lilla og rosa (og andre farger) der det er mulig, av og til ulikt. Men de begge vil være like.

– Har gutt/jente, og æ klær på de klær som gjærne matcher hverandre, eller så klær æ de i samme klær bare ulike farger (gjærne rosa og blå). Æ gjør det fordi æ syns d e så fint. Kommer til å gjøre d helt til dem sjøl ska bestemme klærne sine 

– Av og til likt når de var baby. Sjeldent likt nå – gutt/jente

–  Mine er snart 18 mnd. Gutter, og jeg kler de ulikt. Toeggede. Men hender de har like pyntetøy.

– Noen ganger likt/matchende, men for det meste ulikt. De har både like plagg og mye ulike arveklær, og får stort sett velge selv hva de vil gå i. Tvillingene er 3 år.

– Enegga tvillingjenter. Kles stort sett likt fordi når jeg først finner en kleskombinasjon jeg synes er søt, så gidder jeg ikke bruke tid på å finne én kombinasjon til. De kan ofte ha forskjellige farger, men likt mønster.

– Eneggede gutter, kler de likt. De er 4 år nå! Den dagen de har innvendinger om klærne de får lagt fram så får de bestemme selv, men fram til da blir de kledd likt om morgenen. Men, er ikke sånn at jeg skifter klær på begge hvis han ene har sølet seg ut altså.

– Enegget gutt snart 2 år. Kler de likt av flere årsaker: 1. Står i butikken å skal kjøpe tøy og liker den ene utgaven av tøy bedre enn det andre jeg har funnet og vil at begge skal være like fine. Ender opp med å kjøpe likt! (Stort sett enda)
2. Samhørighet. Brorskap. Felleskap rettet.
3. Syns det er moro og kult
Skifter ikke på begge om den ene søler altså! Sendte tøy til flyktningene etterpå og har tatt meg i å knyte sammen de like luene før jeg sender🙈 vil også gjerne sende gi bort selge tøyet til andre med tvillinger fremfor å dele tøyet opp. Freaky motherhood altså

– toegga gutter snart 2 år; har likt yttertøy, pentøy o.l. kler dem sjelden helt likt men ofte matchende. mest fordi jeg føler på at ikke den ene skal ha “kulere” klær enn den andre, så ved å kle dem noenlunde likt så har klærne lik “verdi”. (litt teit sikkert, men jeg føler litt på det) de er ulike så er uansett lett å se forskjell.

– To egga jenter 2.5 år. Kledd de ulikt siden dag 1. De er to vidt forskjellige jenter og jeg syns de skal få Være hver sin person ikke bare tvillingene. Selvfølgelig er det noen plagg de har likt. Men de velger klær selv da de er med å handling og da velger de ulikt.

– Jeg har eneggede jenter (tror vi) kler de stort sett alltid forskjellig, for å gjøre det lettere for å omgivelsene å skille dem og behandle dem som to individer. De liker og forskjellige typer klær. Den ene kunne gått i sitt stripete ulltøy dersom hun fant det hele tiden , og hun andre vil helst gå i kjole. Jeg liker å matche de, ha samme type klær, eller matchende farger, men ofte er det ikke det heller. Om det er likt er det stort sett til alle 3 jentene våre. En annen grunn til at de ikke har like klær er at jeg har mye klær etter storesøster, og synes det ble litt dumt å ikke få brukt det fordi de skulle hatt likt hele tiden. 

– Jeg har toegga gutter og kler de som oftest ulikt, mest fordi vi har hatt så mye klær etter storebrødrene, så det blir for dumt å kjøpe alt nytt x 2. Nye klær kjøper jeg som regel likt av, særlig fordi mine er så ulike at ingen tror de er tvillinge

– Har eneggede jenter de kles likt ellers blir det bare krangling om hvem som har den fineste genseren

– Jeg har toegga jenter på snart 2,5 år som jeg kler likt…mest av alt for enkelhetens skyld. Senest i går ga de uttrykk for at de ville ha ulikt tøy på som var helt greit, men når jeg fikk kledd på den første så ville den andre ha likt…så de velger det jo selv nå.

– Ingen tanke bak påkledning. Arver klær fra søsken og tar det som ligger øverst i skuffa.

– Vi kler våre gutter på 4 år likt.. fordi gutta liker det å vil det selv.. det blir megakrangling om en har på superman å en batman.. De er veldig knyttet å liker samme tingene å vil derfor selv ha like klær.. gjør ikke meg noe, for jeg synes det er søtt, å tv2 har cp, å de er veldig ulike i personlighet så de blir ikke sammenlignet hverken hjemme eller i barnehagen selv om de er likt kledd.

– Jenter 2 år. Kler dem likt men helst i ulike farger. Men prøver jeg å kle dem ulikt (bortsett fra ulike farger på identiske plagg) blir det bare tårer og fortvilelse. Ser ingen grunn til å tvinge dem, men må ofte jobbe hardt for å finne like klær i ulike farger 😛 Men er viktig for meg at andre også ser lett forskjell (de er eneggede), og da er det greit å kunne opplyse om at i dag har I den fargen og A den fargen.

– Toegga jenter som alltid har blitt kledd likt, men nå velger de selv, de er snart ni, og det er helt forskjellig stil på nesten alt de velger. Av og til hvis de skal noe spesielt så avtaler de og kler seg likt. Da gjør de et stort nummer ut av at de faktisk er tvillinger

– Enegga tvillinger på 6 år. Kler dem mest mulig ulikt..men noen få plagg er like. Vil fokusere mest mulig på at de er to forskjellige individ, og oppfatter at det også er lettere for andre å gjøre det samme når de har ulike klær.

– 2 egga gutter på snart 7år som aldri går likt kledd. De får stort sett bestemme klær selv og da velger de ulike klær. Kjøper ofte 2 like bukser/gensere/jakker/sko, men shorts/tskjorte/skjorter/sokker/ er ulikt. Spør de avogtil om de vil gå “tvillingkledd” og da svarer de samstemt “neeeei”. Godt de er enige om noe!


Vi har altså ulike meninger, og grunner for hvordan barna våre blir kledd. Men oftes ligger det flere meninger bak valgene våre, og jeg mener vi alle gjør det vi trur er best for våre kjære små – om det er den ene eller den andre veien. 

 

– Speiltvillingene på Facebook – 

Lovlig å abortere en frisk tvilling

Abortloven åpner opp for at man kan abortere bort en frisk tvilling…. 

Jeg må puste så dypt et magedrag lar seg gjøre for ikke å bli en usakelig hissigpropp når jeg nå skal fortsette å skrive. 

Jeg er en tvillingmamma, som ble gravid for første gang bare 21 år gammel. Ultralydundersøkelsen ga sjokket. To barn, ett svangerskap. Vi skulle bli unge foreldre, vi skulle gå til noe vi ikke kunne noe om, vi skulle lære foreldrerollen med dobbet opp.
Det første sjokket føltes smertefullt, i brøkdelen av sekunder gikk jeg fra å være fyllt med spente forventninger, til å rase sammen i ti tusen biter. Alle mine forestillinger om meg selv som mamma, på trilletur, ved stellesituasjoner og kosestunder forsvant foran øynene mine. Jeg var blind, fordi jeg ikke kunne forstille meg hva jeg hadde i vente. Hadde vi i det hele tatt råd? 

Hva hvis loven om å abortere bort en av tvillingene hadde vært gjeldende i mange år, hva om den hadde vært like normal som respekten vi har for kvinner som tar abort når det ikke passer å få barn. Tenk hvis jeg kunne velge bort en av to? Hadde jeg gjort det? 

De neste ukene etter ultralydundersøkelsen gjorde ikke svangerskapet mye lettere. Daglig fikk jeg høre at det var synd på meg, og de som syntes synd i meg, la gjerne til – phu, jeg er glad det ikke er meg.. 

Jeg fikk beskjed om å nyte hvert minutt som gravid, sove mye og ta lange dusjer hver dag. Når barna var født ville det være slutt på å nyte tid, søvn og følelsen av å være ren, sa de – De var ikke en gang tvillingmødre. 

I dag tre år senere kan jeg fortelle alle på min vei hvordan det egentlig er å få tvillinger. For å være tvilling kan ikke forstås, å være tvilling må oppleves.
Det å være tvillingmamma er kanskje ikke så ulikt et liv som tobarnsmamma, men vi tvillingmødre vet at våre tvillinger er knyttet sammen på et nivå selv ikke vi kan forstå. 

En tvilling er født med den største trygghet ved sin side, en sjelevenn, en støttespiller og en konkurrent. De er to ulike unike individer som er født med den største gaven et barn kan få – en hånd å holde i. 

Å være mamma er uvurdelig, uansett om det er for ett barn eller ti. Er du klar for å bli mamma, så velger du aldri bort ett av barna! 

Livet som tvillingmamma er verdt hver svettedråpe, for det er ti ganger så mye latter og glede. 

I dobbel betydning…

… bokstavelig talt. 

En morgenkåpe er slengt i fra seg der ja.. og der er en til.. 
En og to matbokser klare til barnehagen. En og to ryggsekker ferdig pakket. En og to barn opp i en og to ytterdresser. En og to luer tredd godt over ørene. Et og to par sko på tærne. 

En og to, ut i bilen! 

En og to ganger døren opp og igjen… 

Dobbeltsyn er kanskje ikke det mest heldige man kan ha, men det finnes et unntak, tvillinger i hus.
Så lenge jeg ser dobbelt er alt som det skal være, så lenge synet bare finner en, så er det fare på fære.

Dobbeltsynet viser seg i alle kriker og kroker, dobbelt barn, dobbelt med leker, dobbelt med klær og dobbelt med tær. Men her i hus ser vi ikke bare dobbelt, vi utfører dobbelt og vi hører dobbelt. 

Ah, der står de begge på hodet med rompa i været, ut av munn på det doble barnet høres et dobbelt rop: MAMMA, SE PÅ MEG! 

Lua slenges av seg i en fei, ja – se der ja, jeg synes jeg kan se dobbelt!

– På med luene igjen, ellers fryser ørene av. 

De misfornøyde tonene lyder dobbelt opp, sinnet får du dobbelt opp – ingen tvil om at kroppstempereturen øker når du står ute med dobbelt opp hylende barn. En på hver arm, men i overkant for tunge til å bære, speiselt når du har dobbelt opp med sprellende slanger som skir ut av to svake armer. 

Å gå ut av en dør er ikke så lett. 

– Jeg vil åpne! Hyles det, og like etter lyder det – Jeg vil åpne! 

Synet kan bløffe, det ser ut til at et barn dytter på seg selv i speilet, men det er bare tvillinger som krangler om en dør. 

– Det er bare en dør!! Dere kommer til å åpne tusentalls av dem gjennom livet…. 

De doble skrikene gir meg ett oppgitt blikk og jeg sier. 

– Først går du ut, og så går du ut etterpå! 

Døren går opp, ett barn går ut, døren går igjen. Døren går opp, ett barn går ut og til slutt er vi ute hele gjengen før døren på ny går igjen med et smell. 

I dobbel betydning kan være få svetten til å piple, i dobbelt betydning kan få sinnet til å briste. Men heldige er vi allikvel, for i dobbelt betydning får vi også dobbelt med klem, dobbelt med kyss, dobbelt med latter og dobbelt med lykke, i ett stykke! 

Speiltvillingene på Facebook – 

En tvillings avhengighet

I et forsøk på å oppnå litt alenetid hvisket jeg i øret til min datter Olivia “vil du være med på butikken, alene med bare mamma?”. Jeg hadde allerede hvisket forslaget til pappaen deres som også syntes det var en god idé og få litt alene tid med et barn. Olivia ville være med, og vi listet oss av sted for å finne bilen da Otilie så på oss med et blikk som sa: Stopp en hal! Hvor skal dere? 

Otilie skulle ikke gå glipp av moroa! Pappaen fristet med at de kunne ta en sykletur sammen på veien, og med det sprang Olivia bort til han. Det ville hun være med på. – Flott, da tar jeg med Otilie i stedet – sa jeg og lukket opp døren til bilen. Det var da Otilie innså at Olivia skulle være hjemme, hun snudde på hælen og løp bort til søster og pappa. 

Det ble bare meg som dro på butikken. 


Avhengig fremfor gode venner? 

Et spørsmål som dumper over meg svært ofte er: “Er de gode venner og mye sammen?” Som regel pleier jeg å svare ja på de spørsmålene, men her om dagen falt ordene ut av munnen min med en litt annen vri: “De er vel kanskje mer avhengig av hverandre enn gode venner” 

Når man ikke er tvilling selv, er det helt umulig å forstå denne avhengigheten. Som mamma til tvillinger er det i mange tilfeller herlig å se samspillet og nærheten de trenger fra hverandre, men det er alltid en bakside, og den gjør en tvillingmamma så frustrert at hun vil rive seg i håret. I hvert fall denne tvillingmammen. 

Vi har en sofa det er mulig å sitte 8 voksene mennesker (litt trangt) i, en skulle kanskje tro at to jenter på to år hadde GOD plass om de satt i denne sofaen? Det er ikke tilfellet, for neimen om de setter seg i hver sin ende, eller så mye som på hver sin sofapute. De sitter på den samme, så tett at sidene deres berører hverandre. 


– Åh! Så søtt – tenker du..

.. det kan det også være, men denne nærheten er også en tikkende bombe som alltid går av: “Åååh, ikke sitte oppå meeej!” skriker de i kor og dytter på hverandre. Dette burde vært verdens enkleste sak å løse, men allikevel så er det helt klin umulig. Neimen om de skal sitte i fra hverandre, og når de legger seg ned i sofaen, ja, da hører jeg to misfornøyde stemmer rope i kor “ååååh, ikke spajke meeej!”, til tross for at de begge sparker like herlig tilbake på sin speilvendte “jeg”.

 

Ved noen svært få tilfeller våkner ei av jentene en god stund før hun andre om morgen. Disse øyeblikkene ønsker jeg å nyte alenetid til det fulle. I mitt hode tenker jeg at det må være ubeskrivelig behagelig for den av jentene som får være alene med full oppmerksomhet rettet på seg. Det tenker nok helt sikkert du også, men en tvilling tenker annerledes. Den av jentene som er alene med mamman sin kan ikke få spurt mange nok ganger etter søsteren sin.

“Mamma, hvoj ej Otije/Oviva?”

“Mamma, sovej O…..?”

“Mamma, vi vekke O…..?”

“Blitt av O….., mamma?”

“O….. henn, mamma?” 

“Hente O….., mamma?” 

“Akk, ja! Hun våknet nå.” – mye til alenetid.. 

Tvilling på godt og vondt – avhengig, glad i hverandre, men sånn som de kan krange over filleting! 

– Følg speiltvillingene på Facebook – 

Fargekoding

Det er sterke motstridende meninger om hvordan tvillinger skal bli kledd, dette gjelder kanskje især eneggere som uten klærne er ganske så like. Det er både tvillingmødre og andre som har sterke innsigelser om dette temaet. Hva som er rett og galt er det kanskje ingen fasitt på og før du dømmer eller trekker konklusjoner kan det være lurt å spørre, det kan være en gyldig grunn for at barna blir kledd likt eller ulikt. 

Jeg bestemte meg får å kle jentene mine likt før de var født, det lå ingen erfaring bak dette, heller ingen dype tanker om eller rundt dette. Jeg syntes bare det var fint å kunne gjør det på den måten, og som mammaen var jeg fri til å bestemme. 

 

Da jeg hørte motstandrene av å kle opp tvillinger i like klær, begynte jeg å betvile valget mitt. Tok jeg fra de identitet av å være et eget individ? Fjernet jeg deres “jeg” ved å kle de likt? Dette ga meg en så dårlig følelse at jeg kledde de forskjellig neste dag og flere dager etter der.. 

.. Helt til den dagen jeg forsto at jeg skilte barna mine på grunnlag av klærne. 

At det stakk av dårlig samvittighet for å kle de likt, var ikke i nærheten av stikket jeg fikk da jeg innså at jeg ikke skilte barna mine for de mange bittesmå ulikhetene deres, men på bakgrunn av klærne. Jeg trudde jeg styrket identiteten til hver av jentene ved å kle de forskjellig, men i stedet hadde jeg gjort de likere enn noen gang. Jeg så ikke forskjell ved første øyekast om begge lå i bare bleia. 

Derfor var det rett tilbake til kleskoden jeg hadde kjørt fra begynnelsen. Likt fra topp til tå! Og forskjellene som var unike for hver og en av dem ble på nytt synlige for meg. Det var også mye lettere å kle de opp likt, to helt forskjellige antrekk ga ofte ulik “verdi”. Dette ble forsterket for min del som blogger, for de verste kommentarene jeg kan få er spørsmål om hvorfor jeg kler det ene barnet mitt finere enn det andre. 

Allikevel hendte det at jeg kledde de forskjellig, det var de gangene jentene skulle bli passet av andre. Helt naturlig kom fargekodene inn. Oliva den lilla, Otilie den rosa, Olivia den mørkeste, Otilie den lyseste. Dette ble enkelt for alle å huske, og på den måten kunne de bli ropt på med rett navn fremfor “vennen”, “snuppa” eller andre lignede kallenavn som er lett å erstatte navnet til en enegget tvilling med. 

Jeg hadde altså funnet ut igjennom “prøv og feil metoden” at like antrekk i forskjellige farger fungerte beste for oss, men gjerne identiske klær i kun mitt nærvær. 

Fargekodingen er ikke bare betryggende for mennesker rundt jentene, fargekodene er viktige for jentene. De kan få et eieskap til sine leker og klær igjennom farger, dette igjen fører til mindre krangling fordi de vet hva som er hvem sitt. 
Fargene ble fort så viktig at de kunne peke ut og fortelle fargen på rosa, lilla, gul, grønn, blå, rød, orange, grå, hvit, sort og brun, lenge før de kunne telle til ti. 

Det er kun ved et tilfelle jeg vet om der fargekodene surrer det litt til, jeg kan nemlig bare glemme at Otilie skal få blåbær yoghurt, mens Olivia får bringebær yoghurt. Jeg av alle må jo forstå at det er galt å gi lilla yoghurt til Otilie og rosa youghurt til Olivia! 

/Hurra for farger! 

Følg Speiltvillingene på facebook – 

 

 

Tvillinggravid? Tips og råd!

Jeg vet at jeg har noen tvillinggravide lesere, siden det begynner å bli lenge siden jeg var gravid og hadde spedbarn, er det lite jeg skriver om den tiden. I dag tenkte jeg å gå litt tilbake i tid og komme med mine beste tips og råd og tvillinggravide. 

  • En tvillinggraviditet er et risikosvangerskap, de fleste tvillinggravide blir sendt ut fra arbeid rundt uke 22. Arbeidsplassene varierer, men selv en kontorjobb kan være for belastende da den ekstra vekten av dobbelt opp øker sannsynligheten for at livmorhalsen åpner seg for tidlig. Det er derfor anbefalt å kunne avlaste bekkenet helt ved å ligge mye de siste ukene av svangerskapet. 
  • Venter du tvillinger kan du gjøre det lurt i å forbrede hjemmet for to babyer tidligere enn du kanskje hadde tenkt. Blås i om folk rundt deg synes det er for tidlig å kjøpe inn senger, vogn og annet stell. Før du vet ordet av det har du kanskje fått babyer 8 uker før terminen ( 😉 ), da er det godt om ting er på plass.
  • Får du eneggere eller toeggere som er veldig like som babyer, lag en huskeregel som du kan fortelle til venner og familie om hvordan de kan se forskjell. Dette gjør at de rundt føler seg litt bedre når de slipper å spørre hvem som er hvem for hvert besøk. Jeg lagde denne: Olivia lyder nesten som olivien, og olivien har ikke hår. Da husker du kanskje at Olivia har minst hår. 

  • La tvillingene få være tvillinger, de er skapt liggende tett inntil hverandre i mors mage. Benytt denne tryggheten de har av hverandre ved å la de ligge inntil hverandre etter fødsel, når du legger de i sengen, vuggen, på sofaen eller hvor det måtte være. De blir selvstendige tidsnok, men tryggheten av å være sammen gir mor frihet og tid til å gjøre andre ting.
  • Gi mat samtidig, om du ammer eller gir flaske. Får du ikke til dobbeltamming, kan den ene få flaske mens den andre ammes. Jeg vet at noen føler de trenger mattiden som en alenetid med barnet sitt, men du må prøve å ikke bli utbrent! Eneste måten å få til det er å synkronisere matsituasjonen på de små babyene, da er måltidet over samtidig, og de sovner ofte inn etter det. Siden de da sovner likt er du fri til å ta et pust i bakken, få i deg litt mat og ta en dusj. 
  • Planlegg! Så fort du har litt tid, så gjør du klart til neste matsituasjon eller stellesituajon. Er du forbredt vil du oppdage hvor mye lettere alt går, du slipper å stresse og barna blir roligere. 
  • Spør om besøkende kan ta med mat/kake eller hva det skulle være, skyld på at du har hendene fulle. Enten så stemmer det hundre prosent, hvis ikke kan du nyte at noen tar litt ekstra vare på deg også. For det er typisk at skrikekoret setter i gang i det du prøve å tilbrede mat eller gjør noe fordi du venter besøk. 
  • Takk ja til hjelp! Eller vær flink til å spørre om hjelp. 
  • En mamma med overskudd er den beste mammaen for sine barn, tenk på deg selv like mye som barna! 

Det er kanskje ikke alt over som vil fungere for alle, jeg selv var dårlig på å ta i mot hjelp. Men disse tipsene klarte jeg å hente inn fra flere tvillingmødre før jeg selv fikk barn, og jeg er så glad for at jeg fikk streng beskjed om å synkronisere barna, synkroniseres matsituasjon synkroniseres resten av seg selv. Og jeg ble glad da flere fortalte at det var bra om tvillinger kunne ligge sammen (det trenger ikke fungere for alle), men har de ikke blitt skilt så finner de stor ro og trygghet i hverandres selskap. 

Følg Speiltvillingene på facebook – 

En som var to

“Jeg fikk sjokk da en baby viste seg å være to, men i dag kunne jeg ikke overlevd om dere to ble til en”

Noen ganger føler jeg skam for at jeg lot meg selv oppleve nyheten om tvillinger som noe negativt. Jeg husker den grusomme følelsen som spredte seg inni meg da det gikk opp for jordmor at rotet av de mange armer og bein var to små fostere. Det kunne virke som at hun nettopp hadde funnet en skattekiste, og da hun sa ordene; “ser dere hva jeg ser?” mens hun pekte mot skjermen med den ledige hånden sin, og fortsatte etter noen uforståelige blikk fra meg og faren: “Det er jammen meg to her inne!” 

Alt på innsiden av meg raste, jeg begynte umiddelbart å gråte, samtidig følte jeg der og da hvor dum jeg var som gråt, og prøvde halvhjertet å le i mellom hikstene. Det eneste jeg tenkte var at jeg ville løpe og finne meg en krok ingen kunne høre meg, jeg ville gråte som et barn, med store hulk, snørr og tårer. 

Jeg syntes det var urettferdig at jeg ikke skulle få oppleve følelsen av å holde mitt første barn, og fokusere ene og alene på barnet mitt. Jeg klarte ikke å forstå hvordan jeg skulle klare å håndtere to stykker, ikke ante jeg noe som helst om tvillinger heller, annet enn det forutsigbare. 

Jeg er sikker på at jeg gråt nok tårer til å fylle opp et literspann den dagen, jeg var redd for hva som ventet. 

Hadde noen bare kunnet fortelle meg.. Det var mange som prøvde, men det var ingen som var i nærheten av å kunne fortelle meg sannheten. Det ville ikke vært mulig, ingen viste da hvordan mine barn kom til å bli og ingen viste hvordan jeg ville være som mor. 

Jeg hørte på historier fra kollagaen min med tvillinger, som kunne tro at strømmen i huset var gått fordi hun glemte å lukke opp øynene i utmattelse. Jeg hørte på hva alle uten tvillinger hadde å fortelle meg om hvordan livet kom til bli. Det sved på alle steder det kunne svi å være en hormonell usikker førstegangsmamma da jeg hørte om hvor slitsomt jeg ville få det. Og medlidenheten jeg fikk, hjalp ikke et fnugg. 

Det var kanskje ikke før min første trilletur at jeg skjønte hvor heldig jeg var. En mann så voksen at han antagelig ikke hadde mange årene igjen stoppet meg rett utenfor sykehuset. Han kikket ned i vognen og sa med bestefarstemme. 

“To mirakler, vet du hvor heldig du er? Selv fikk jeg trillinger, og det er en sann gave fra Gud!” 

Jeg kunne kysset han, men i stedet ble jeg stående å smile med tårer i øynene mens blikket flakket frem og tilbake mellom de to miraklene foran meg. For de er det,  to  mirakler  jeg  aldri  kunne  klart  meg  uten. 

♥ ♥

Følg speiltvillingene på facebook – 

 

Image and video hosting by TinyPic

Urettferdig å være tvilling.

Litt tom på innsiden setter jeg meg ned. Et familiemedlem sovnet stille inn i nettenes timer. Vel passert 90 år, er det allikevel godt at han fikk slippe, det var ikke mye igjen av han nå. Jeg begynner å synge, noe jeg gjør veldig ofte når jeg er alene og den første strofen som faller til leppene mine er 

“When you try your best but you don’t succeed”
“When you get what you want but not what you need”

– Coldplay, fix you

Tankene spinner over til mine barn, og jeg minnes en tekst jeg leste i går på sengekanten om tvillingers rett til like mye tid med foreldrene som andre barn. Diskrimineringen over at barn nummer to kun får fem eller syv uker permisjonstid med sine foreldre, ettersom foreldrene velger 100- eller 80% permisjon. Tvillingdebatter som går om dagen handler om nettopp dette, at selv om du blir født tvilling skal du ha samme rettigheter som et barn født alene. 
Det var ikke før jeg begynte å lese om dette at jeg har tenkt på det som diskriminering, de får jo tross alt de resterende ukene med sine foreldre. Forskjellen er at de må dele sin mamma og dele sin pappa. 

For bare dager siden var vi en tur ute å handlet alle fire, tvillingene på to år, pappen og jeg. Jeg hjalp min førstefødte tvilling ut av bilen, og hun spurte: “mamma, bæje meg?” Jeg løftet henne opp til hoften min, la armene rundt henne. Vi kunne snakke sammen nå, vi kunne kysse nese og le. Min andrefødte tvilling ble hjulpet ut av bilen fra pappen sin, hun så på meg og sin tvillingsøster, strakte armene opp til pappen sin og spurte “pappa, bæje meg?”. Det ville ikke vært nødvendig å bære, de er raske tilbeins. Pappaen spurte derfor om jeg kunne sette ned datteren vår, for hvis en blir båret skal så klart den andre bli det også. Jeg svarte: 

“men jeg ønsker å bære henne”

Det høres kanskje rart ut, kanskje dumt ovenfor pappaen, men jeg trur jeg kan telle på mine bare fingre hvor mange ganger vi har vært på butikken alle fire samtidig. Denne dagen hadde jeg to ekstra armer med meg, pappen sine. For en gang skyld kunne jeg si ja til å bære mitt barn.. Det sier seg kanskje selv at det å skulle handle mens jeg bærer begge to er en helt umulig sak, jeg har bare to armer. Det er alltid to eller ingen, bærer jeg en er det urettferdig, veldig urettferdig for et lite barn på to år som må gå selv. 

Sent på kvelden i går våknet jentene, annen hver gang løp pappen og jeg opp trappene for å trøste og synge for våre barn. Jeg satte meg på en stol ved siden av sengen til min ene tvilling, hun var mest lei seg, og kun kastet armene rundt meg over sprinkeltsengen. Jeg koset, kysset og sang. “ma-ma, koos” hører jeg sårt fra mitt andre barn som ikke får noe oppmerksomhet i dette øyeblikk. “Ja, jenta mi, jeg kommer å koser meg deg nå”, og jeg flyttet meg til hennes seng. Jeg gir en like lang kos, mens gråtingen blir sterkere fra sengen jeg nettopp hadde forlatt. 

Dette var eksempler på hvorfor det stakk i meg da jeg begynte å synge: 

“When you try your best but you don’t succeed”
“When you get what you want but not what you need”

Det er slik det føles for meg som tvillingmamma. Jeg prøver mitt beste, men det føles ikke alltid som om jeg klarer å lykkes –  jeg mangler et fang, jeg mangler to armer. 
Og mine barn; de får det de vil ha, men ikke det de trenger – ALENETID, tid til å bli sett. 

Husk at dere er heldige, selv om det til tider er urettferdig å være tvilling! 

Følg speiltvillingene på facebook – 

 

Topp ti tvillingspørsmål

Som en liten fortsettelse på mitt forrige innlegg, har jeg lyst til å dele topp ti tvillingspørsmål jeg har mottatt. Dette er altså de ti spørsmålen jeg husker aller best, og jeg trur dere forstår grunnen til det 😀 Haha.. 

Topp 10 Tvillingspørsmål

10: “Hva gjør du når begge er sultene?” “Da gir jeg de mat” – hvilke svar kunne vært forventet? 

9. “Hvordan fikk DU plass til to?” “nei, asså, vel, jeg vet ikke jeg, men de er jo her, så da fikk de jo plass” – dette spørsmålet er kanskje ment som et kompliment, men jeg vet ikke helt om det føles slik de gangene jeg har blitt spurt. 

8. “Fikk du de med keisersnitt?“, “Nei, jeg fødte”, “Fødte du to stykker?” – Et spørsmål som jeg trur hører tvillingmødre til, før det kan da ikke være vanlig å starte en samtale om fødselen ved mindre man ligger på barselavdelingen og en sykepleier kommer inn. 

7. “Ammet du?“, “ja, jeg ammet”, “BEGGE SAMTIDIG?“, “begge samtidig, ja” – Det er egentlig et spørsmål jeg skjønner godt at stilleren lurer på, men jeg har samtidig tenkt over om det er vanlig å spørre ei fremmed mamma om hun brystmatet barna sine – helt ut av det blå! Haha. Jeg trur sannlig ikke det er så veldig vanlig, så det hører kanskje tvillingmødre til. 

6. “Hvem er eldst?” – Denne kommentaren var startkommentaren til en mann, og jeg digget at den var litt annerledes, han så åpenbart at jentene var twins, og ei av de er jo tross alt “eldst”, i hvert fall født to minutter før søsteren. 

5. “Er det slitsomt?” – Hvorfor kan ikke vedkommende heller spørre: hvordan er det å være tvillingmamma? Det er vel ikke vanlig å gå bort til en tobarnsmamma og stille dette spørsmålet innledende til en samtale? 

4. “Er de tvillinger?“, “ja, det er de”, “åh, er de født samtidig?” – Jeg er litt usikker på hvordan man skal tolke det siste spørmålet, hva mener de med samtidig? De kom ikke likt ut av den hellige portal i hvert fall, og godt er det! 

3. “Er de dine?“, “De er mine, ja”, “Har du født dem?” – En ting er vel at vedkommende kan spørre om de er mine, det kunne jo vært at jeg passet barna til min søster eller noe, det er det påfølgende spørsmålet jeg undrer over, er det bare en gjenntagelse eller bekreftelse for at det er mine barn? For det er vel ikke så vanlig med surrogatmor i Norge, og jeg er nok for ung for adoptivbarn. 

2. “To gutter?” “to jenter, i rosa kjole” “åja, det burde jeg kanskje sett” – Jeg vet ikke hvor mange som har lurt på om jeg har gutter, eller om jeg har en av hvert kjønn. Derfor har jeg til slutt kommet frem til den konkulsjonen at den eldre generasjon ikke hadde fargekoder på sine barn, så at jentene er i ført rosa, lilla og blonder trenger ikke å ha noen betydning for hvilket kjønn de er. 

1. “Ser du forskjell?” – Her svarer jeg kort og greit, “ja, jeg ser forskjell”. Jeg forstår godt at de er like i utseende for fremmende, og mange stiller spørsmålet, “Hvordan ser du forskjell?”, et spørsmål som er svært ofte stilt og som jeg har god forståelse for. Men “Ser du forskjell?“.? Lurer på hvordan de hadde reagert om jeg hadde svart: “nei, så derfor fikk de også samme navn” – Haha! Kanskje det jeg skal prøve ut ved neste anledning. 

Ingen spørsmål er dumme, og ingen over har vært ufyselige, men noen ganger kommer et spørsmål litt galt ut, eller så er de bare veldig merkelige tatt ut av den store sammenheng 😀


Lik gjerne innlegget, og del hvis du kjenner noen tvillingmødre som kan kjenne seg igjen 😀 

Følg speiltvillingene på facebook –