“Sykehuset hadde “Ta TO, betal for EN” tilbud”

En handletur ble ikke helt den samme fra dagen tvillingene var ute av mammahula. Den store tvillingmagen ga varme smil fra ukjente, jeg var mektig stolt over kula, så den plutselige oppmerksomheten falt i god jord. Lite viste jeg om hva jeg hadde i vente den dagen tvillingene skulle befinne seg på utsiden, synlig for en hver vi møtte på vår vei. 

Jeg gjenntar fra en annen tvillingmamma, med navn Gøril:

Med tvillingene på slep er du, center of attention. Med ett barn på slep – not so much! Går du ut alene derimot… Jeeeses… Nobody! 

Den setningen kunne ikke korrigeres, for den sammenfattet i korthet den reelle sannhet. Det å gå på bytur uten tvillingene er det rareste som er, som en usylig skygge kan jeg smyge med inn i butikk etter butikk, det er ingen andre som åpner munnen for å snakke annet enn ekspeditøren.  

Tvillingene tiltrekker seg en rekke mennesker, så det å skulle ta en kjapp handletur med jentene finnes ikke lengre i min verden, og det er ikke fordi jentene er to år og i trassalder, det er fordi det ikke er uvanlige at vi stopper opp og snakker med et halvt dusin mennesker på en handletur. Det plager meg ikke, tvert om, det er veldig hyggelig at fremmede kommer med smil og begynner å snakke. Vi er ikke akkurat veldig flinke til dette i Norges land. 

Med de mange samtalene følger det også en rekke spørsmål som var opphavet til en samtaletråd på tvillingsiden som jeg i dag lot meg inspirere av. Jeg lo så godt av gjennkjennelser, at jeg ble nødt til å dele med dere. Kanskje er det mere tvilling(mamma)-humor, men allikevel.

Jeg har stor forståelse for at folk stiller spørsmål rundt tvillingene, og det starter gjerne med spørsmålet: “Er de tvillinger?”. Jeg er alltid hyggelig og i møtekommenede til de som spør, og svarer, “ja, det er de!”. Det er kanskje et spørsmål som stilleren egentlig ikke trenger å høre svaret på, men det er en fin innledning til en samtale. For tvillingmammaen er dette det spørsmålet hun får desidert flest ganger og selv om vi ikke gjør det, kan det være veldig fristene og gi et litt mer alternativt svar etter å ha blitt spurt for den tusenede gang: 

 Hvordan svare på spørsmålet:

“Er de tvillinger?” 

“Sykehuset hadde “Ta TO, betal for EN” tilbud”

“Sånn går det når du gjør det to ganger på en kveld” 

“Jeg vet ikke, jeg fant de slik”

“Vel, de har to forskjellige fedre”

“En av de er bare en veldig god kopi”

“Tvillinger? Da jeg dro hjemme i fra hadde jeg bare én!”  

“Nei, det er ti måneder i mellom de”

“Synes jeg hadde så søtt barn at jeg fikk henne klonet” 

“Jeg viste ikke hvilket barn som var mitt, så jeg tok med to hjem fra sykehuset” 

“Hva mener du? Ser du dobbelt?” 

Kanskje jeg skulle hoppet i det, og svart litt alternativt neste gang. Det kan jo bli en god story ut av det!

Så kan jo du i mellomtiden trykke på liker-knappen eller dele-knappen i bunn av innlegget. 😀  

Ha en uberfantastisk dag!  

 

 

Tvillingmamma-tilværelse

“Kom, kom, kom”, lo jeg til min datter, Otilie, og strakte armene mot henne. Hun løp så fort hun kunne, vi har vel alle sett de små barna som får en slik fart at beina til slutt ikke klarer å følge tempoet. Vips så la hun langflat på stien. Refleksene var det ingen ting i veien med for i det hun stupte fremover kom armene i forkjøpet og tok i mot for støtet. Men du kjenner til følelsen av å ta deg i mot med håndflatene mot den skarpe grusen i det du faller i litt for stor fart. 

Jeg bøyde meg ned og løftet henne opp, ga en god klem mens jeg trøstet med noen sympatiske ord før jeg blåste lett mot de såre hendene som ble strekt opp mot ansiktet mitt. Vi fortsatte videre på stien, hun på armen. 

Olivia var noen meter foran oss, men hun snudde seg da hun sa fallet til sin søster. Hun satte fart, løp fem steg før hun la seg ned i grusen, først ned på knærne, så slo hun hendene i grusen, ikke så veldig hardt, men litt. Hun kikket opp på meg, strakte armene i været.

“Mamma, aauu!”

Jeg smilte ned til henne og sa: “jenta mi, mamma ser forskjell på et fall og et “på-lat-fall” 

Hun blunket og svarte: “mamma, bæje meg!”

“Du er da en liten luring, men du har to sterke og friske bein som kan bære deg.” 

Jeg satte ned Otilie og sammen løp de bortover stien. 

Tvillingmamma-tilværelse. Dobbelt opp, likt skal være likt ♥

 

Favoritt-tvillingen!?

Liker du Olivia bedre enn Otilie?

Hvilke av jentene er favoritten din?

Du legger ut flere bilder av Olivia enn av Otilie, er det fordi henne er favoritten din? 

Når du syr, hvorfor får egentlig hun ene alltid finere farger enn hun andre?

Det er ofte litt flere bilder av Otilie enn av Olivia. I begynnelsen, da jeg la merke til dette må jeg innrømme at jeg trodde det var fordi du favoriserte henne. Kanskje du likte henne bedre eller syntes at hun var penere.


Disse linjene over er typiske eksempler på kommentarer jeg aldri godkjenner her på bloggen. De som er tøffe nok til å legge igjen mailadressen sin kontakter jeg per mail og forteller hvor listen ligger. Mens de andre legges til sletting. 

Å få en kommentar der noen hevder at jeg favoriserer en av jentene mine stikker så dypt at jeg blir fysisk kvalm. Jeg sletter ofte kommentaren så fort jeg kan, da trur jeg at jeg glemmer hele greia og kan fortsette dagen som normalt. 

Det er ikke slik, disse kommentaren setter seg fast. En time senere blar jeg side opp og side ned, jeg gransker bloggen og instagram. Jeg må se om jeg har delt flere bilder av hun ene enn den andre. Jeg trur ikke det er slik, men allikevel så må jeg bare sjekke. 

Det er heller ingen sammenheng med hvem av jentene som er favoritten blandt disse meldingene, den ene mener jeg favoritiserer Otilie og den andre mener jeg favoriserer Olivia. 

At noen mener den ene datteren min alltid får finere farger enn hun andre på klærne, må de gjerne få mener, men det handler vel om hvilke farger man selv foretrekker og synes er fine. Ikke at jeg kler opp ei finere enn den andre.  

Mitt svar til ei som lurte på om Otilie var min favoritt: 

Hei, 
Jeg velger å svare deg på mail, for jeg kommer ikke til å godkjenne din kommentar på bloggen. Noe av det verste jeg kan høre er spørmålet om jeg favoriserer ei av jentene mine. Jeg kan nesten ikke fatte hvordan det er mulig å kunne si noe så frekt!

Jeg har fått høre dette av flere, noen mener jeg favoriserer Otilie, andre mener jeg legger ut flere blider av Olivia og har hun som favoritt. Jeg har av den grunn gått igjennom både blogg og instagram for å sjekke om det stemmer at det ligger flere bilder av hun ene enn hun andre. Og nei, det er i hvert fall en så liten forskjell at det ikke skal være merkbart. 

Min teori er vel at dere lesere ikke alltid vet hvem som er hvem, eller så tenker du over det hver gang det er bilder av Otilie. Det er i hvert fall ikke slik at jeg synes ei er mer fotogen enn den andre. For guds skyld, de er ENEGGEDE og like pene i mine øyne. For meg er de helt forskjellige, men de er HELT PERFEKTE BEGGE TO!!!!

Grunnen til at Otilie var på bildene denne gangen var fordi jeg spurte om de ville ha på kjole, Olivia svarte nei og Otilie svarte ja. Neste gang er det antagelig omvendt.

Maken!!!

….. 

Jeg lurer på hva som får disse menneskene til å tru at jeg liker den ene datteren min bedre enn den andre?
At jeg publiserer flere bilder av hun ene er bare vås, men jeg stiller meg spørsmål ved hvordan de kan mene at jeg deler flere bilder av ei,
når  så  mange  sliter  med  å  skille  jentene  i  fra  hverandre.
Selv de som faktisk er gode på å se forskjell tar feil om bildet bare viser ei av jentene.
Er de på jakt etter å finne noe å kritisere meg for? Eller henger de seg bare opp i det ene navnet av en eller annen grunn og legger ekstra godt merke til jenta hver gang hun blir nevnt? Jeg vet at jentene kommer til å vente seg en oppvekst der sammenligningen med den andre er langt større enn hva som er normalt for oss som ikke er tvillinger, men at noen skal sammenligne og finne ut hvilket barn jeg liker best er bare trist! 

Min første tanke til disse som lurer på om jeg er mer glad i den ene datteren min, som lurer på om jeg synes den ene datteren min er penere enn den andre, eller lurer på om jeg synes den ene datteren min er snillere enn den andre, – ER; Du kan ikke ha barn, om du tenker noe slikt! 

Jeg husker selv da jeg var liten, jeg var mammajente, og søsteren min pappajente. Derav lurte jeg veldig på om mamma var mest glad i meg, og om pappa var mest glad i Line. Jeg fikk til svar, at det ikke var mulig å like en mindre eller mer, enn den andre, for som foreldre så elsker man barna sine like høyt uansett hva.

Kanskje er det ikke slik i alle hjem, men det er slik det burde være! 

♥ Jeg elsker dere, jentene mine ♥ – like høyt. 

 

Følg speiltvillingene på facebook – 

 

(T)villinger er (no)-stress

I dag slo det meg! I over TO år har jeg stilt det store spørsmålet “hvorfor trur alle utenforstående at det er et sant mareritt å få tvillinger??” Men dette vet dere jo, denne bloggens grunnmur er jo bygget opp av vår frustrasjon i møte med sympatien vi mottok fra kjente og fremmede, fordi det var så synd på oss. Synd på oss?? Hvorfor?? 

Denne morgen var jeg nødt til å ta igjen tapt arbeid fra påsken, jeg spurte pent om jentene ville gå opp på rommet sitt og leke litt så mamma fikk jobbet, og oppe lekte de med dukker, sang og lo omhverandre. Ja, tidligst i dag morges minte jeg meg på hvilken fordel og glede det er i å ha tvillinger. 

Å ha tvillinger er da vel ingen sak?

Jeg tok med meg jentene til butikken, måtte ha litt melk og brød, ja og litt mer så klart etter langhelgen. Etter en liten diskusjon der jeg ikke forsto hva som ble sagt av to (snart) toåringer som mumlet og sutret om hverandre skjønte jeg at de ville trille hver sin lille handlekurv selv. Javel, en fordel – mindre fingre som skal pelle i hyller, tenkte jeg og vi gikk innover i butikken. 

“Kom her da jenter, vi skal jo handle litt” 

“NEI”

… 

Ok, bestikkelser: 

“Vi må handle litt så vi kan dra hjem og spise deilig middag” 

“pannekake” 

“ja, vi kan spise pannekaker, men da må dere komme så vi får handlet litt” 

… 

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg satte meg ned for å forklare situasjonen med “å handle mat, slik at vi kan spise”. Og det til og med FØR vi kom til fruktavdelingen. 

Det å forklare en (snart) to-åring eller to av dem at man ikke kan spise opp alle varene som blir lagt i handlekuren før man har betalt for dem, er som å prøve å hviske til en døv dame eller si til en blind mann “så du det??”  

Og da de begge to att på til fant ut at det beste måtte være om:

“Mamma, bæje meeg” (mamma, bære meg) 

Så var det flere enn et par øyne så kikket sympatisk ned på meg der jeg satt og prøve å forklare de to frustrerte jentene at jeg ikke kunne klare å bære begge to, få med meg to handlekurver og handle mat samtidig.  

TRE KVARTER tok handleturen!  

En ny runde frustrasjon bygde seg opp da vi måtte legge varene på handlebåndet for å få betalt. Selv om de har sett det mange ganger før, så trur de hver gang at varene forsvinner ut i intet når mennesket bak kassaaperatet piper inn varen. 

Da jeg omsider satte meg ned i setet på bilen kjente jeg hvordan singleten var klistret til ryggen min. De 100 siste meteren fra kassa og til bilen bærte jeg to barn og tre handleposer som et overlesset esel. Og det var i bilen på vei hjem jeg fikk svar på hvorfor det var så synd på oss som fikk to samtidig, og svar på hvorfor alle trur det er fryktelig slitsomt.

De som spør, de har sett meg på butikken, eller en annen tvillingmamma på butikken, der ikke alt har gått helt som på skinner… 

(t)Villinger er (no)-Stress


Foto: Kamilla Weiglin / Barnas Bilder

🙂 

– Følg speiltvillingene på facebook – 

TvillingSpråket

Forskning tilsier at tvillinger ofte er senere ute med språket enn andre barn, dette gjelder så klart ikke alle, men faktisk henger ni prosent av tvillingene etter i 7-13 års alder. Dette kan ha sammenheng med flere faktorer, prematurfødsel, lav fødselsvekt og andre fødselsproblemer. Men det legges også skylden på oss tvillingforeldre, at vi har en travlere hverdag og har derfor ikke like mye tid til å veilede språket hos barna våre.

Jentene her i hus, begynner å bli noen gode samtalepartnere, men det er en ting jeg har bemerket meg som spesielt festlig. Dette med tvillingspråket. Nå skal jeg jo også nevne at det egentlig ikke er noe som heter “tvillingspråket”. Det kan virke som om mange tvillinger har et eget språk, men i virkeligheten bruker de bare språklige forenklinger. Dette er noe alle barn gjør, og små barn kan forstå hverandre selv om ikke vi som foreldre gjør det. Det som er spesielt med tvillinger er at de bor så nært på hverandre og kjenner hverandre så godt at disse forenklingene av språkbruken blir enda lettere å forstå for dem enn for andre barn, og med det kan det se ut til at tvillingene har sitt eget språk. 

Og her er min lille observasjon. Om jentene hendvender seg til oss gjør de så godt de kan når de velger sine ord til uttrykk. Det er ikke alle ord som er like lette å forstå for de rundt, men jeg som er sammen med de hver dag forstår det aller meste. Dette gjør at vi kan holde lengre samtaler selv om det stort sett går i et til tre ords setninger hos jentene. 

Men de er nesten som barn av utenlandske foreldre, jeg husker da jeg jobbet i barnehage, vi hadde en liten gutt der, med oss snakket han flytende norsk, men kom foreldrene slo han rett over til deres morsmål. Språket endret seg igjen om han snudde seg til oss. Og her finnes det en sammenheng med tvillingene her i hus. Med meg snakker de med ord, men når de starter å leke dem i mellom er det et helt annet språk som strømmer ut av munnene deres. Så selv om det ikke er noe som egentlig heter tvillingspråk, så velger jeg å kalle det det alikevel. 
Skravla går nemlig når de leker sammen, det er helt slutt på et til tre ords setninger, for nå er det lange setninger, men jeg, jeg forstår ikke en tøddel.

Sykehusene trenger oppdatering på tvillingfronten

Gang på gang hører jeg tvillinggravide som forteller at de venter toeggede tvillinger. Det er sykehusene som forteller de at det nettopp er toeggede de har i vente med en begrunnelse av at det er to morkaker og at tvillingene ligger i hver sin fostersekk på ultralydundersøkelsen. Dette er i følge jordmødre og leger et svar på om den gravide venter toeggede eller eneggede. Jeg var til flere ultralydundersøkelser enn jeg kan huske da jeg bærte frem mine tvillinger. Noe som er helt normalt når tvillinger er i vente da dette regnes som et risikosvangerskap i seg selv. 

Jeg hadde forskjellige jordmødre og leger omtrent hver gang jeg var til undersøkelse og jeg forsto raskt at de som var eldre en 40 har fått undervisning som tilsier at om den tvillinggravide har to morkaker og to fostersekker så må tvillingene være toegget. Jeg ble litt forvirret da jeg den ene uken fikk beskjed om at dette var toeggede tvillinger og i neste uke fikk jeg høre: “vi kan ikke si om tvillingene er en- eller toeggede før de er kommet ut. Dette gjorde at jeg startet min egen lille research. Jeg ante jo selsagt ikke om tvillingene i magen var eneggede eller toeggede, det eneste jeg viste var at sannsynligheten for at de var toeggede var langt større enn sannsynligheten for at de var eneggede. 

Da jentene ble født ble morkakene tatt til undersøkelse, og kort tid etter fikk jeg beskjed “morkaken var helt separete”, ok? Hva skulle det bety, at de var toeggede? “ja!” fikk jeg til svar. Vi tok til oss ordene og hørte på sykehuset, jentene var jo tross alt veldig ulike der de lå helt nyfødte. Men alikevel var det en liten tvil innerst inne selv om jeg selv ikke ville inrømme det. Jeg syntes de var veldig ulike, men det var jo bare jeg som syntes det da jentene vokste seg ut av sitt premature preg og ble likere og likere. Da jentene var 4 mnd gamle tok vi en DNA- test. Svaret var klart, 99,9 % sikkert eneggede tvillinger. 

Så etterforskningen jeg hadde lest om på nettet så ut til å stemme. Eneggede tvillinger kan faktisk ha hver sin fostersekk og hver sin morkake igjennom svangerskapet. Grunnen til at jeg sa at sannsynligheten var større for at de to nurkene i magen var toeggede er fordi i Norge er 70 % av alle tvillinger toegget, og av de 30 % tvillinger som er enegget så kan de ha flere variasjoner av hvordan de ligger i magen:

  1. De kan ha felles morkake og ligge i samme fostersekk (slik kan man med sikkerhet vite at man venter enegget tvillinger)
  2. De kan ha felles morkake, men ligge i hver sin forstersekk (ser man dette på ul, er sannsynligheten stor for at det er eneggede tvillinger, men det kan også være toeggede tvillinger med hver sin morkake som har vokst seg sammen)
  3. De kan ha hver sin morkake og hver sin forstersekk (dette er noe alle toeggere har, men også flere eneggere – derfor er det ingen sikkerhet i å si hva som er i vente med dette resultatet)

Er fosteren i magen hver sitt kjønn er det garantert toeggede tvillinger (finnes unntak)

Det er sikkert mange som mener at det ikke er viktig å vite om tvillinger er eneggede eller toeggede, for meg var det det. Det å ikke vite er noe som plager oss mennesker. Spørsmål om de var en- eller toeggede var noe jeg daglig ble utsatt for, og da føles det rart å ikke kunne gi det rette svaret. Medisinsk sett kan det også være viktig og vite om man har eneggere om noe skulle skjedd. Eneggere kan være donorer for hverandre og blodgivere, og har en av dem fått en arvelig sykdom er det viktig at den andre blir sjekket for det samme da sannsynlighten er stor for at sykdommen kan komme der også. Jeg håper jo selsagt vi alle slipper sykdom og ulykker, men dette var grunnlaget som gjorde at vi valgte å ta en harmøls DNA test (spyttprøve).

Grunnen til at dette opptar meg, er fordi jeg har pratet med flere tvillingmødre med eksakt samme historie som meg. De er skråsikre på at barna deres er eneggede selv om ingen andre enn de nærmeste ser forskjell på dem. Da DNA-testen er utført kom svaret; legene (ikke alle) tok feil. Tvillingene var eneggede til tross for at man kunne se to morkaker og to forstersekker i magen.

 

Del gjerne innlegget slik at flere kan lese det 🙂

10 ting du sier til en tvillingmamma som får henne til å grøsse!

Jeg var allerde 19 uker på vei da jeg var på min første ultralyd, med en sterk formening og at jeg bar på en liten gutt. Etter å ha ligget nede med kald gel på magen og en ultralyd ført frem og tilbake i noen minutter bryter det ut av jordmoren: “det er to her inne” Da forsto jeg plutselig hva de to runde avbildede gjenstandene på skjermen foran meg var. TO HODER! 

For å være ærlig, jeg hadde lyst til å løpe vekk og hylgrine. Jeg skulle ha en gutt og der inne lå det to jenter.  Tårene presset seg på, men jeg klarte å holde igjen de fleste til vi kom ut av sykehuset. Da jeg satt for meg selv i bilen på parkeringen famlet jeg opp mobilen og fikk slått mamma sitt nummer. I det hun svarte brast jeg ut i huklende gråt  “DET ER TO DER INNE!!” …

Jeg kan ikke si annet enn at det var en sterk blanding av frykt og usikkerhet. Ville jeg klare å få to barn samtidig? Jeg viste så lite om tvillinger, jeg kjente ingen, jeg viste kun om noen som var yngre eller eldre enn meg. I min store fortvilelse måtte samboeren fortelle meg at dette kom til å gå bra. Gå bra, han vet ikke hva han snakker om.

På kvelden var jeg ute på en kjøretur og jeg husker akkurat hvilke strekning jeg var på da det hele slo over meg! JEG skal få tvillinger. Og fra den store fortvilelsen følte jeg meg som verdens heldigste. Og siden det øyeblikket har den følelsen vedvart. 

Men den skulle få seg noen brist på veien til lykken. Tenk deg det selv, du møter kjente og ukjente og med den stolteste stemmen du har hatt i ditt liv forteller dem at det er tvillinger i vente. Svarene var sjokkerende. Og det er her de 10 tingenen du sier til en tvillingmamma som får oss til å bli gale. 

  1. Stakkar lille deg!
    – så det virkelig ut som jeg var så lei meg da jeg fortalte at det var to i vente med et smil om munnen mens jeg så kjærlig ned og strøk meg over magen? Hva var det egentlig du trøstet meg for?
    *
  2. Oi, oi, dobbel trøbbel!
    – er det virkelig bare trøbbel å få barn slik at det å få to kun betyr dobbel trøbbel? Er det ikke en lykke og få barn slik at jeg som venter to burde få oppleve dobbel lykke?
  3. HerreGud, jeg hadde dødd hadde det vært meg, eller i hvertfall blitt deprimert / Jeg hadde grått enda om jeg var deg…
    – DØDD! Du hadde ikke dødd, eller kanskje hadde du ? Kanskje er jeg et mye sterkere menneske enn deg og det var nettopp derfor jeg ble valgt ut til tvillingmamma, for du hadde ikke klart det!? Eller er det kanskje slik at du burde tenke deg litt bedre etter før du snakker? Kanskje gikk det et menneske med en uhelbredelig sykdom fordi i det du sa det. Jeg tipper at både h*n og meg ville tenke den samme tanken – et slag i fleisen hadde passet deg best!
  4. Har dere mange tvillinger i familien da, det er jo arvelig
    Når du selv venter tvillinger blir du overrasket over hvor lite kunnskap det er om tvillinger der ute. Og jeg vet ikke hvor ofte jeg måtte repetere, “joda mannen har tvillinger i familien” – før jeg rekker å fortsette – “jaaa, se der, da ante du vel en mistanke” – så fortsetter jeg “nei, for det er kun toeggede tvillinger som går i arv og det må følge kvinnens side, og jeg har ingen tvillinger i familien. Så nei, for meg er ikke tvillinger arvelig.” Og det var jo da vanligvis bare innledingen til tvillinghistorien jeg måtte ut med for at folk skulle få nok informasjon til at de følte seg mettet
  5. Er det ikke vanlig at det er noe galt med tvillinger?
    – Hva er det et spørsmål å stille? Skal jeg gå bort til en gravid dame på 40 og spørre henne om hun vet om barnet hennes er friskt eller ikke? For statistikken viser vel at barn født av eldre kvinner kan ha flere kompleksjoner enn barn av ynge mødre. Om barnet er friskt eller ikke vil jeg gjerne fortelle selv den dagen jeg kan svare på det, det er ingen som vil høre at barnet muligens ikke er det før noen i denne verden faktisk har sett det i virkeligheten. 

    Etter graviditeten 
    *

  6. De kom med keisersnitt ikke sant?
    Spørsmålet blir gjerne stilt samtidig som ansiktet rynkes sammen, som om de ser for seg hvordan det vil være å føde de naturlig, en baby etter den andre. En ting er når bekjente stiller dette spørsmålet, men fremmede synes svaret er like intressant, så de skjemmer seg ikke for å spørre de heller. Og spørsmålet blir da? Hva er det egentlig de ønsker svar på? Hvordan det ser ut der nede etter å ha født tvillinger, eller holder det bare med et: “nei, de kom ikke med keisersnitt.” ? For det er faktisk over 50% av alle tvillingfødsler som skjer ut den rette veien i Norge.   
  7. Ammer du? Hva gjør du når begge babyene blir sultene?
    Hva trur dere? Hvor mange pupper har dere? Jeg og de fleste andre kvinner og menn for den sags skyld har to. Så ja, når begge babyene blir sultene, så gir man de mat. En pupp til hver eller en flaske i hver hånd for de som gir det. Jeg forsto fort at det ikke var noen poeng i å være sjenert ved amming når man har tvillinger, for da klarer faktisk ikke folk flest å holde blikkontakt. Nei det er heller den; utrolig, kan jeg ta et bilde. 
  8. Er det ikke fryktelig slitsomt?
    Jo, det er fryktelig slitsomt å bli stilt dette spørsmålet for hundrede gang!  
  9. Tvillinger er heldige som har hverandre, men det er nok verre for moren!
    Selsagt er de heldige, men det er jammen meg moren også. Jeg kjenner ingen andre barn som er like selvstendige som mine egne, kanskje nettopp fordi de er tvillinger. De er ikke alene og trenger derfor ikke hyle og skrike for å sitte på fanget. De finnes heller aldri så mye tid til å bli dullet med om man er tvilling slik som det førstefødte barnet til andre blir, så de vet hva venting og tålmodighet er før de er et halvt år gamle. 
  10. For moren med eneggede tvillinger kommer spørsmålet: Nei, gud så like, er det en av hver?
    1 – Du startet din setning med “gud så like”, ville ikke det gitt deg svaret på om det er en av hvert kjønn. For det andre, de er begge kledd opp i rosa og  har begge lilla tepper i vognen sin, ville det vært natulig at den ene av dem da var en gutt? I så fall hvem av dem? Det er kanskje ikke alle som har hørt det, men det engelske ordet for eneggede tvillinger er nettopp identical twins, så ja om du synes de er så like/identical at du må spørre meg hvordan jeg klarer å se forskjell, da trenger du kanskje ikke spørre om jeg har en av hvert kjønn.
    *
    For moren med toeggede tvillinger kommer spørsmålet: Tvillinger? Er de eneggede?
    Kikk litt hardere før du stiller meg det spørsmålet, hvis det er en gutt og en jente som sitter i vogna er de ikke eneggede. Eller, hvis en har blondt hår og blå øyne, mens den andre har brunt hår og brune øyne – nei da er de helt klart ikke eneggede. “As the definition of Identical (eneggede) twins is well … IDENTICAL!”  

    Og tro dere meg, det er ufattelig mange som stiller disse spørsmålene.  

Meeen det kommer også et dryss av de fantsiske tilbakemeldingene. Problemet ligger vel i at vi mennesker trenger 10 positive for å dekke en negativ. Men det er helt utrolig hvor høyt jeg setter pris på å møte det mennesket som sier: 

” har du fått tvillinger? For en fantastisk lykke, du er heldig! “ – jeg setter så stor pris på det at jeg fikk tårer i øynene nå som jeg skrev det så for meg denne fremmede mannen som stoppet meg. 

– Speiltvillingmammaen – 

Del gjerne innlegget 

Til tvillingmammaene

Siden dagen jeg fikk vite at to små skatter lå i magen og vokste har jeg levd etter min lille regel: Vis dem at det ikke er noe verre å få to barn samtidig!

Jeg møtte motgang, en motgang jeg ikke viste om. Jeg viste ikke at da jeg fortalte menneskene rundt meg om at vi ventet tvillinger så ville vi få til svar: “stakkars dere”.  Jeg viste ikke at noen skulle fortelle meg at de hadde gravd sin egen grav om de fikk høre at det var tvillinger i vente. Jeg viste heller ikke at bekjente ville si: “haha, så glad jeg er for at det ikke er meg”

Hadde vi gjort noe galt? Var det noe galt med barna våre? Var det så forferdelig å få barn at det å få to ville være en umulig oppgave?

Dette er grunnen til at jeg ble nødt til å bevise, bevise at det å få tvillinger ikke er noe verre, kanskje er det bedre? Det kommer an på øyet som ser. Og jeg har klart det, jeg har klart å endre synet til mine kjente, men også mange ukjente rundt i hele Norges land. Jeg startet i det små, jeg viste familie og venner hvordan jeg klarte å få gitt to babyer mat samtidig. Jeg jobbet beinhardt psykisk og fysisk for å få til dobbeltamming, og ikke bare var det dobbelt amming, det var i tillegg dobbeltamming av premature babyer. Jeg fikk det til fordi jeg hadde bestemt meg for å klare det, fordi jeg ofret alt for å få det til. I etterkant kan jeg se meg tilbake og tenke gud for en jobb jeg gjorde, jeg kan nesten ikke fatte at jeg holdt ut i 6 mnd. – men jeg er stolt!

Så var det å vise alle de kjente hvordan jeg kunne gå igjennom en hverdag hvor jeg har vært alene hjemme med barna fra 7 om morgningen til 17-19 om kvelden fra dagen vi kom hjem fra sykehuset – som var i min svangerskapsuke 35, selv om jentene var allerede blitt 3 uker gamle. Det var en stor tilfredstillelse og se de beundringsverdige øynene når jeg “sjonglerte” jentene rundt. 

Jeg hadde fått de nærmeste til å endre synet fra hvor forferdelig det måtte være å få to samtidig til “du er den perfekte tvillingmamma, det virker jo som det er lettere for deg med to enn for andre jeg kjenner med en, alikevell trur jeg ikke jeg ville taklet det like lett”

Jeg startet bloggskriving fordi jeg var lei av å svare på det samme spørsmålet til alle jeg møtte: “er det ikke fryktelig slitsomt, det må jo være det?” 
Her i fra kunne jeg være tøffere i trynet, jeg kunne svare tilbake alle som hadde slengt kommentarer om hvor lite heldige vi var, som jeg ikke klarte på butikken. Jeg trengte ikke lengre å forsvare meg, jeg kunne fronte det.

Jeg har fått mail av flere tvillingmammaer enn jeg har tall på. Jeg har fått takknemlighet fra folk jeg ikke kjenner. Og jeg har fått spørsmål som kun en tvillingmamma kan svare på.

Derfor er det et par ting jeg ønsker å si til dere tvillingmammaer:

Det er tøft å få tvillinger, det er beintøft til tider og det er lett å tenk hvor enkelt ting hadde vært med en. Jeg er ikke veldig glad i å skryte av meg selv, men i dag har jeg tenkt til å skryte av alle tvillingmammaer. For selv om jeg har valgt å se på det å ha tvillinger som en like enkel jobb som å få et barn, så vet jeg at det ikke stemmer, jeg finner selvsagt også mange sider som jeg selv velger å se på som en større fordel med å få tvillinger enn å få et barn av gangen, nettopp fordi jeg har valgt å finne dem og har lagt vekt på dem.
Er dere flinke til å la andre passe barna deres vet dere hvor flinke dere selv er. Det er nemlig ikke mange andre enn oss tvillingmammaer som ikke kjenner svetten piple frem i pannen og stresset komme når to stykk babyer krever sitt på en og samme tid. Det er ikke mange andre mammaer som klarer å løfte opp baby nr to mens du fremdeles vugger nr 1 i armen. Det er ikke mange andre enn oss tvillingmammaer som klarer å finne de kreative løsningen som gjør oss til multitaskende mammaer på høyt nivå.

Kanskje er det faktisk en grunn til at nettopp du ble valgt ut til tvillingmamma, de andre hadde kanskje ikke klart det du klarer.
Vær stolt over deg selv og ta til deg alle de hyggelige kommentarene, le av de som mener det må være fryktelig å få tvillinger. De vet ikke hvordan blodet vårt strømmer i årene og tårene presser seg på når de to vi elsker sitter på gulvet å ler av hverandre på en måte ingen andre får dem til å le.

Keep up the good work!

 

 

Tvillingsøskenkjærlighet!

Det å kunne følge med på samspillet mellom tvillinger er veldig unikt. Man forbinner kanskje tvillinger med å få et veldig sterkt bånd som ingen andre søsken oppnår på samme måte. At en tvilling alltid har sin bestevenn i sin søster eller bror. Det er jo ikke rart at tvillinger får et sterkt søskenbånd da de har vært sammmen fra dagens unnfangelse, og vokser opp side om side i gode og dårlige dager. 

Jeg har mange ganger fått tårer i øynene over vakkerheten av tvillingene, som da vi lå på sykehuset og jentene var så små som to drikkeflaskere, de lå ofte og holdt hender eller suttet på hverandres tommel, de lå alltid med hodene vendt mot hverandre og helst med nesetipp mot nesetipp. Et utrolig vakkert syn å se hvordan de søkte trygghet hos hverandre når de måtte ligge i den åpne kuvøsen uten å være sammen med mamma eller pappa. 


Nyfødt fotografering av Kamilla Weiglin / Barnas Bilder

I mange mnd ble de liggende på denne måten, i lekegrinden og i sengen om natten. De delte en sprinkeltseng og de svømte av plass fordi de var så små. Den første ekte latteren kom da de satt og så på hverandre.

Så ja det er øyeblikk som er så rørende av det ikke går å holde en tåre tilbake, men jeg tipper at alle foreldre opplever rørende øyeblikk hvor barna deres er gode mot hverandre selv hvor stor aldersforskjell det er i mellom dem. 

Jeg kan i hvertfall bekrefte en ting, tvillinger er ikke bare bestevennner, nei, de er nok som søsken flest: 

Krabbe krabbe krabbe, den leken som søster har må jeg ha, en arm strekken ut og leken røskes ut av hendene på et blunk. “vræææææææ” – hun tok leken miiin! Og siden det ikke funker å gråte for å få tilbake leken vifter de heller med armene i sinne og dasker til søster, prøver å rive leken tilbake, kaster seg i mot gulvet, ruller over på ryggen, sparker med beina, opp igjen, prøver på nytt i håp om et bedre forsøk på å få tilbake leken av søster som krabber fort avgårde for at den ikke skal bli tatt, og kommer de nærme nok ja så er det ingenting som er mer effektivt enn å ta tak i håret på søster og rivet litt i det så hun også blir lei seg. 

Baah! Haha, er det rart det blir krig i verden når mennesker begynner å krange allerede før de fyller året og “sloss” fra de er blitt et år ? 

Hvorfor er det egentlig slik at alle små vil ha akkurat den leken et annet barn har? Vi har vel ikke kjøpt en eneste leke, men har fått masse til fødsel, dåp og bursdag, og mye har vi to like leker av. Trur dere det hjelper å gi de en helt lik leke hver? Neida, det kan jo faktisk være at leken til søster er mer spennende alikevell. 

Heldigvis er det flere stunder med et fantastisk samspill og latter enn krangler, men må si jeg ble overrasket over hvor tidlig sjalusi og klangler faktisk starter.