Dette var kanskje den mest travle uken jeg skulle ha på lenge, men så stoppes verden opp slik verden bare stopper opp for alle foreldre som får syke barn. Det som var så veldig viktig, kan plutselig vente litt allikevel.

Jeg kjente usikkerheten gnage i meg. Det var alt blitt kveld, og ingen legekontor var åpne. Jeg bestilte en legetime på mobilen. Den slappe jenta i armene mine kikket med skeptiske og slappe øyne på legen som viste seg på telefonen. Han likte heller ikke helt sykdomsforløpet, og derfor var vi på vei til legevakta ti minutter senere.

Etter at de ulike prøvene var tatt, ble vi sittende å vente på svar og videre undersøkelse på venterommet. Vi kom da det nesten var folketomt i rommet, men en etter en kom det inn menneske etter menneske, alle med nedslåtte og dystre blikk.
Jeg var ikke lengre den eneste med barn i rommet. I løpet av den lille timen var det kommet tre små barn til.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Legen hadde fortalt at det var uvanlig mange syke barn nå, og venterommet bekreftet det.

Minuttene gikk, de riktig nok sneglet seg av gårde, slik de alltid gjør på et legekontor. Øynene mine hvilte på det febersyke ansiktet til jenta mi. Jeg kjente det prikket i øynene, en blanding av triste og rørte følelser var årsaken bak. Den lille jenta som bare ville reise hjem, men som så tappert ventet tålmodig. Den lille jenta så tøff og flink til å ta blodprøvene jeg så gjerne skulle tatt for henne.
Jeg kjente på den vonde følelsen av hjelpeløshet fordi jeg ikke bare kunne ta bort det som gjorde hennes så vondt, men også den gode følelsen av å kjenne hvor mye hun trenger mammaen sin, hennes trygghet i å være inntil og nær meg.

Jeg løftet blikket, så på de andre foreldrene rundt meg som satt med sine barn i armene. Jeg kjente hvor frynsete jeg ble. Jeg fikk klump i halsen, hårene på armene reiste seg og det prikket på ny i øynene. Jeg blunket tårene tilbake. Jeg var ikke trist, bare rørt. Det jeg så foran meg var så vakkert, så ekte og så nært. Det var så tydelig å se hvordan de syke barna hadde skrellet av alle lagene vi alle voksne beskytter oss bak. Alt som var igjen var mødre og fedre som hadde lagt i fra seg tanker og følelser for alt annet, enn barnet foran dem.

Uansett hvor trist det kan være å se en forelder holde rundt sitt syke barn, så finnes det på samme tid ingenting som er vakrere enn å se hvordan vi beskytter det mest dyrebare vi har.
For enda så forskjellig vi alle sammen er, så har vi alle sammen en ting til felles, og det er den overveldende kjærligheten vi har til barna våre som vises i sin sanne form i det øyeblikket vi prøver å beskytte de mot alt som er vondt og alt som er skummelt i denne verden.

Sent på kveld kunne vi reise hjem med tryggheten om at det ikke var noe alvorlig. Takk og lov for det helsevesenet vi har i Norge.