I går var en slik dag. Et vennepar spurte om vi ville være med ut å spise, vi hadde jo barnefri. Eller vi hadde nesten barnefri, for det er slik det føles når bare ett av tre barn er hjemme, og det barnet som er hjemme fremdeles er i kategorien baby. 

Min første umiddelbare tanke var et det gikk jo ikke. Vilde har jo begynt å legge seg kl 19. Jeg klasket meg lett i ansiktet, tenkte: skjerp deg! Vilde sover like herlig i en vogn som i en seng, og er hun våken gjør hun ikke stort mye mer ut av seg enn å stjele oppmerksomheten til de rundt med sitt sjarmerende smil. Vi kunne jo bare ta henne med i vogna.

Jeg bestemte meg for det, for det skal sies at det var ingenting jeg hadde mer lyst til enn å reise ut å spise fantastisk mat med enda mer fantastiske folk. Allikevel var den lille stemmen i bakhodet som sa: neida, du vil bare være hjemme og kose med denne lille babyen din.

Jeg hørte ordene mannen min har sagt til meg opptil flere ganger siden Vilde entret livene våre: Stine, gå ut å ha det litt gøy! Du må jo unne deg litt alenetid uten baby også. Vilde har det helt fint selv om du tar den en tur ut.

Det merkelige er at jeg ikke er redd for at hun ikke har det bra, jeg er ikke det miste bekymret for det en gang. Vilde er ikke bare min lille solskinnsbolle, hun er alles lille solskinnsbolle, like fornøyd om det er onkel hun ikke har sett på flere uker som plukker henne opp av vogna som om det er jeg som gjør det.

Neida, det er bare jeg som er fullstendig ute å kjøre. Det er en stemme inni meg som forteller at jeg ikke kommer til å ha det noe gøy om jeg forlater solskinnsbolla. En stemme inni meg som sier at alt jeg vil er å være sammen med henne, hele tiden og alltid.
Det er ikke for ingen grunn at min mann faktisk har måtte fortelle meg at jeg må kunne dra ut å ha det gøy. Antagelig kjenner han ikke igjen den oversosiale kona si, hun som spretter opp og ned når en venninne skal feires. Han har omtret måtte dytte meg ut døra for å få meg i et selskap uten solskinnsbolla mi, og enda jeg har klart å kose meg avgårde har jeg under hele oppholdet gledet meg til jeg kan sette meg i bilen og kjøre hjem til bolla. For ja, jeg har jo selvsagt vært kjørbar, slik at jeg ved første mulighet har kunne rømme hjem til babyen min. Babyen  som ikke en gang har lagt merke til at mammaen har vært bort, babyen som uansett har sovet hele kvelden jeg har vært avgårde.

Jeg vet dette, og venninne mine vet dette. Det er ingen hemmelighet at alt jeg vil i denne verden er å være med solskinnsbolla mi, jeg har til og med fortalt de: jeg vet ikke hva som har skjedd med meg, men det har klikket oppi hodet mitt.

Men så, i går svarte jeg den lille stemmen i hodet mitt. Jeg sa: kutt ut!!..

Så ringte jeg min fantastiske nabo og spurte om de ville kose med Vilde i noen timer mens jeg og mannen reiste ut og spiste middag med ett vennepar.
Naboene ble i ekstase, mannen min ble imponert, og jeg koste meg mer enn jeg har gjort på aldri så lenge, kanskje med vissheten om at vi om ikke så lenge skulle hjem og hente vår lille solskinnsbolle