Noen er så heldige at de får en sprell levende kosebamse å dele livet sitt med

På lørdag skjedde det! Vi hentet det siste lille tilskuddet til familien vår. En liten staffordshire bull terrier tispe på 8 uker.

I snart ett år har vi ventet på den “rette”, jeg trodde den rette skulle være av fargen blå (grå), med litt hvitt på brystet, men etter å ha sett på utallige valper, var det ikke før jeg satte øynene i denne hvite staffen med blå flekker at jeg kjente det: “Det er henne!”.

Det er merkelig, for egentlig var vi interessert i en hannhund, fram til vi så denne tispa her, og brått sto mannen min og argumenterte for at vi heller burde ha ei jente. Det var ingen tvil, vi hadde forelsket oss like mye i denne tispa i det sekundet vi så henne, og den følelsen var det verdt å vente nesten ett år på.

Hvorfor staffordshire bull terrier? 

For oss har det aldri vært et spørsmål om hvilke rase den neste hunden skulle være. Vi har begge to hatt en stor kjærlighet til denne rasen i mange år, og enda vi føler vi har verdens flotteste hund, som er en rottweiler, så er rottisen hakket for stor synes vi.

Staffen er en rase som er fullstappet med dynamitt, de har masse energi, og hvis den energien brukes rett er det en fryd å ha samspill med rasen. Det var faktisk en her som skrev så godt  at om jeg skulle ha en hund som passet mitt energinivå så måtte jeg ha en border collie, og jeg tror staffen befinner seg på omtrent samme nivået, samtidig som de også kan være sofagris nummer 1 👏🏼

Staffen er også en eksepsjonelt god familiehund. Rasen finnes ikke hårsår, og ikke bare tolererer rasen barn, de virkelig elsker barn.

I mine øyne er staffen en stor hund i en liten kropp. Rasen blir stort sett ikke høyere enn 35-40 cm, men med sin kompakte kropp veier den allikevel mye sammenlignet med størrelsen.

Staffen er avlet for å være en selskapshund. Det finnes lite jaktinstinkter i rasen, og de er heller ingen vakthund slik som Rottweileren som virkelig vasler når noen kommer. Rasen bjeffer derfor lite, men de er kjent for mange andre lyder, og det er ikke uvanlig med staffer som gråter, uler og skriker.

Vår Alba 

Alba oversatt fra latin betyr hvit, og derfor syntes vi navnet kledde henne godt. I bare to dager har hun bodd med oss, og det går over alle forventinger. Vår 8 år gamle Tyra tok henne umiddelbart under sine vinger, noe som har gitt henne en stor trygghetsfølelse. Alba vil gjerne leke litt med sin nye “tante” og når hun er sliten synes hun det er fint å krype opp i sengen til denne store svarte trygge skikkelsen.
Hun elsker kos, og ligger gjerne  på fanget. Da spiller det ingen rolle om fanget tilhører en av oss voksne eller en av barna, et fang er et fang for Alba og hun forbinder det med varme og trygghet.

I stuen har hun sin egen hule. Vi har plassert et bur i stuen, som er hennes fristed, og hennes plass om natten. Min drøm er at buret skal forbi med åpen dør, slik at hun ikke må sperres inne, men her tror jeg nok vi må føle oss fram, for staffen har kjever som krokodillen og tenner som pirajaen, og jeg vil gjerne beholde møblene våre like hele.
Fra hun kom har hun spist, drukket, lekt og sovet, og bare ett do-uhell har hun hatt på disse to dagene, og det var den første kvelden i helt nytt hjem.
I sin søskenflokk på 7, var hun den roligste, og mentaltesten hun har vært igjennom forteller at hun er en underdanig frøken med litt mangel på selvtillit, som trenger førerstøtte og oppmuntring. Testen forteller at hun er pålitelig med barn, har ingen smertepåvirkning, og vil passe flott som familiehund, med strukturerte eiere som jobber systematisk for å bygge henne opp.

Endelig har vi to babyer i hus igjen 😆 Det er det vi kjenner best til med tvillinger fra før av 😊