Klar for fest I hjemmesydd

14.10.2017 - 16:19 Ingen kommentarer

Da står jeg på farten til å komme meg ut døren! Sommerfuglerene er på plass i magen, for i dag skal vi feire at det er over 10 år siden vi gikk ut av ungdomsskolen. Jeg er arrangøren bak festen, så da blir det fort til at jeg føler litt ekstra på presset om en vellykket feiring. 

Jeg har egentlig ikke tid til å sitte her, for nå må jeg reise og møte de over 60 personene som kommer. 

Sydd meg kåpe
I går hadde jeg en kveld alene hjemme, og da fikk jeg så lyst til å sy en kåpe jeg har drømt om å sy en stund nå. Jeg fikk tegnet opp mønster, og brukte hele resten av kvelden, pluss litt i dag tidlig på sy den sammen. Jeg ble altså såå fornøyd. Ytterstoffet er av ull, og så har jeg foret den med fleece, nå blir det umulig selv for meg å fryse under vinterkåpa!  

Så er det kjolen min da, dette er etterkommeren av den røde jeg sydde og viste fram tidligere denne uken. En litt frekkere modell, og drit kul, om jeg kan få si det selv :D

Nei, nå må jeg komme meg avgårde! 

GOOD HELG! 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Litt mye søm, men hellan dussen da!

13.10.2017 - 13:42 Ingen kommentarer

Ok, jeg tar selvkritikk på at det plutselig har ramlet inn syinnlegg på syinnlegg på syinnlegg de siste dagene, men noen ganger så blir jeg altså bare så forbasket hektet, at jeg rett og slett henger meg opp bak symaskinene.  Jeg har lyst til å sy hele tiden for tiden, og det hjelper nok ikke på at jeg hører på alt for spennende bøker på øra mens jeg syr. Mer underholdene for denne hjernen blir det ikke. 

Når sant skal sies da, så er det jo ikke hver dag man blir tante, og det ble jeg for en uke siden. Så en liten velkommen til verden - gave ble jeg nødt til å sy. Jeg måtte jo le litt av det ferdige resultatet, for jeg trodde jeg tegnet mønster og sydde så det nesten ble for lite til en nyfødt. Men jeg innser vel kanskje nå at klærne passer bedre om et halv år eller der om kring. 

Det er alt for lenge siden sist jeg sydde i de miste størrelsene <3 Jeg har jo kjøpt nok stoff til å sy 10 bodyer og bukser også, så ja, jeg skjønner at jeg begynner å få store barn ! 

GOD HELG! 

Hvordan lage kosegenser til voksen

12.10.2017 - 19:37 3 kommentarer

  I går spurte jeg om dere hadde noen gode forslag til hva jeg skulle sy i dag som jeg har sysnappen: visygale
  Det var faktisk overraskende mange som mente at jeg skulle sy genseren med hals i voksenstørrelse. Det er egentlig et spørsmål jeg har fått helt siden jeg la ut genseren til barna, og så det var bare en råbra idé. 

  I dag har jeg jo derfor fått sydd meg verdens deiligste genser. Jeg har sydd den i et stoff som heter: Isoli med fleece bakside(fra stoff&stil) - hvilket betyr at den har det mykeste pusestoffet inni samtidig som hele genseren bare er supermyk og varm. 

  På sysnappen: visygale, kan du altså se hvordan jeg både enkelt tegnet mønster til en genser som passer meg selv, og hvordan jeg syr det hele i sammen. Husk at om dere vil få med dere dette, så ligger bare en snapstory ute i 24 timer. Derfor må dere ta dere en titt før ettermiddagen i morgen om dere vil se. Det er bare å legge til "visygale" på snap, så finner dere meg der :) 

 Det er i hvert fall ingen tvil om at denne genseren er like fin til voksne som til barn. Og siden den er unisex, er det jo bare å sy den til hele familien!


- Speiltvillingene på Facebook - 

Jeg gjester en sysnap i dag

12.10.2017 - 10:35 Ingen kommentarer

I dag finner dere meg på snapkontoen "visygale", som navnet tilsier så er det en snap for alle sygale kvinner og menn der ute. Hver dag er det en ny som gjestesnaper og deler sine tips og viser fram hvordan man syr det ene og det andre. 
I dag er det jeg som skal gjestesnape, så om dere vil få med litt ekstra sysnacks på snap, så får dere legge til brukeren "visygale" og se storyen. Gårsdagens gjestesnaper ligger først på storyen, så kos dere med hva hun syr, eller hopp deg fram til der jeg starter. 

Bildene viser fram en sniktitt på hva jeg sydde på i går kveld, (som jeg ikke ble helt ferdig med), og jeg gleder meg til å vise det ferdige resultatet. Jeg tror dette blir festkjolen til helgen, da jeg skal på reunionfest med de fra ungdomsskolen .


- Speiltvillingene på Facebook -

På tide å kaste seg ut i voksensømmen!

11.10.2017 - 11:04 20 kommentarer

SAMSUNG CSC

Når jeg har prestert å faktisk sy en hel brudekjole, så er det kanskje på tide å innse at jeg også kan sy dameklær og ikke bare barneklær. Det er jo mer avansert å sy dameklær, eller i alle fall å tegne mønster til damer, rett og slett fordi vi har flere former som skal følges enn det barna har. Nå prøver jeg å snu den litt skumle tanken om å begynne å dele tutorials på dameklær med å tenke at det ikke kan være vanskeligere enn å sy festkjoler til to forlovere, brudepikekjoler og min egen brudekjole. 

SAMSUNG CSC

I går var jeg på stoff&stil, og handlet inn altså så mye stoffer at jeg ble litt flau i kassen. Jeg hadde riktignok en plan bak alle stoffene jeg kjøpte, så når jeg har sydd alt jeg skal sy, har vi en ny garderobe til en rimelig penge allikevel. 

På kvelden satte jentene og jeg meg ned med tegneblyanten i hånden, mens de tegnet mennesker og hjerter og skrev FAMILIE på tegningene av de to og pappaen og meg, tegnet jeg mønster til denne nye kjolen. 

Jeg hadde en liten avstemning på snappchat (stinetuss) om hvilket stoff jeg skulle sy i, og flertallet valgte dette vinrøde stoffet (georgette crepe bordeaux). Resten av kvelden tryllet det seg fram en kjole, og ingenting er mer moro, enn når det man syr blir akkurat som fantasien! 

Denne kjolen blir det flere av, det kan jeg love, og kanskje jeg skal være så gal at jeg faktisk deler tutorial og mønster på denne når jeg syr en kjole til?


- Speiltvillingene på Facebook -  

Ord som paralyserer hjernene til barn

10.10.2017 - 13:49 10 kommentarer

Dette er hva som skjer i ditt barns hjerne i det du sier setninger som ligner på dette: 

- "Nå må vi skyndte oss!" 

- "Kan du forte deg?" 

- "Vi har det veldig travelt, få opp tempo!"

- "Nå er vi nødt til å gå, om vi skal rekke det" 

Jeg har nemlig drevet å forsket litt på akkurat dette, og jeg har kommet fram til at det er noen spesifikke ord, som får hjernen hos barn til reagere på helt forunderlig vis. Hjernene deres fungerer helt fint om man bytter ut de spesifikke ordene i setningene over. 

 Du kan si: "kan du bøye deg", og barnets hjerne vil memorere hva å bøye seg betyr, før hodet sender signal ned til hofteleddet og barnet knekker av midt på i en flott bøy. Altså fungerer det helt utmerket.

 Du kan også si: "Vi har det veldig gøy, få opp lydnivået", og barnets hjerne aktiveres i et høygir, sender signaler ut til hele kroppen, så barnet hopper som en gal med armer og bein, og hyler ut sitt høyfrekvente skrik i full entusiasme. Hjernen fungerer altså helt utmerket der også. 


Klærne er fra beelino.no

  I det du derimot putter inn ordene skyndte, forte, travelt, tempo, rekke. Da er det som om hjernen går altså helt bokstavelig i stå.

Hjernen slutter å virke  
  Den ene reaksjonen når et barn hører en av de nevnte lydene, kan være at hjernen simpelthent slutter å virke, slik at barnet blir stående med åpen munn og et tom blikk, beina slutter å avlyde, og beveger seg kanskje i en sirkel før barnet spankulerer baklengs i et tempo som en snegle kan ta igjen. Kommer det et distraskjonsmoment forbi, noe som kan være et annet menneske, men også en løvetann i veikanten, så er det som om hjernen aldri har sett på maken. Plutselig står barnet helt stille og kikker med sitt tomme blikk på hva i alle dager det kan være, et menneske? en løvetann? 
 I det du prøver å få kontakt, kanskje ved å si, hallo, eller barnets navn, så er det ingen hjemme før du hever stemmen eller laget et lite klapp med hendene. Og rekasjonen til barnet blir da: "Hææ?" 

Hjernen sender ut feil signaler
  Den andre klassiske reaksjonen til et barn som hører et av ordene: skyndte, forte, travelt, tempo, rekke. Er at hjernen begynner å sender ut helt feil signaler til resten av kroppen. Hjernen kan foreksempel sende ut signal til fotsålen, og si nå klør du så infernalsk under foten, at du blir helt rabiat. Eller hjernen kan sende ut signaler til beina om at de skal løpe, men så klart i helt feil retning.
  Det mest klassiske feilsignalet hjernen sender ut i det barnet hører skyndte, forte, travelt, tempo eller rekke, er når hjernen sier, akkurat i det barnet er ferdig kledd på og kommet seg ut døren: hei, hei, hei, du må skiikkelig på do altså! Både bimilim og bomelom! 

Jeg vet ikke med deg, men jeg tror vi bare blir nødt til å gi opp hele bruken av skyndte, forte, travelt, tempo og rekke. For åpenbart er det ord som paralyserer hjenene til de stakkars barna våre. Det kan jo ikke være bare bare når beina slutter og avlyde, og i stedet fører barnet til bakvendtland. 


- Speiltvillingene på Facebook - 

 

Smerte med direktelink til mammahjertet

09.10.2017 - 14:51 6 kommentarer

 Jeg kunne føle det, jeg kunne kjenne det, som et støt igjennom kroppen. Så kjente jeg klumpen i halsen, og tårene som presset på like bak øyelokkene. Øynene var hardt sammenpresset, i armene knuget jeg om min lille datters hikstende kropp. Armene hennes var slynget om nakken min, og i halsgropen kjente jeg snørr og tårer renne som små perledråper.

  Noen minutter tidligere hadde min andre datter kommet springene inn ytterdøren
  "Mamma, Olivia har slått seg!" sa hun, da jeg kom å møtte henne i døren. 
  "Åh, hvordan da, mener du?" Spurte jeg. 
  "Hun fikk nesa inni en sånn greier, hun gråter veldig!"
  "Hun er vel sammen med pappa? Eller må jeg gå ut til henne!" svarte jeg, for når sant skal sies, så ropes det "ulv, ulv" til tider, og det vi kaller et "mikroskopisk sår" kan til tider virke like ille som om hele hånden hadde falt av. 
  "Pappa trøster henne" sa hun likegreit og sparket av seg uteskoene. 

  Nok et skrapesår tenkte jeg, akkurat som det lille skrapemerke jeg, bare en times tid tidligere, hadde satt et gedigent plastremerke over. Da var det epletreet som hadde satt igjen et lite spor i huden hennes. 

  Yttergangsdøren ble på ny åpnet og inn kom pappaen med Olivia i armene, hun klynget seg fast og begravde de store hulkene mot den store varme genseren hans. 

  Det var ikke et lite skrapesår denne gangen, den lille jenta vår hadde stupt med nesa først i et gammelt traktorredskap, og det var da det knøt seg i hele kroppen min. Såret på nesa, det gror, men å se sitt lille barn ha så vondt føres direkte over i mammahjertet, som om barnets smerte kan føles igjennom mammaens egen kropp. 

  Jeg hadde lyst til å gråte sammen med henne, alt inni meg mente at vi skulle gråte sammen, for nå hadde vi det skikkelig vondt. Det var hun som hadde vondt, jeg hadde bare vondt i mammahjertet, så jeg holdt tårene tilbake, selv om jeg vet at øynene mine glinset ekstra mye av for mye fuktighet. Jeg snuste inn duften av henne, trakk henne tettere til meg, og strøk den varme pannen med mine alltid så kalde fingre til hun var så sliten at hun lukket øynene og slappet av for en liten stund. 

  Så går den verste smerten over, etter kort tid begynner såret å gro, men en ting vet jeg med klinkende klarhet: Det vondeste en mor kan oppleve, er når sitt barn skader seg, og jeg forstår at den følelsen man kjenner i sin egen kropp i det det skjer noe vondt med sitt barn, den følelsen kommer til å være den samme, om 2 år, 10 år og 20 år fram i tid. 

/ Ingen hjerter slår hardere enn ett mammahjerte 


- Speiltvillingene på Facebook - 
 

Tett på naturen

09.10.2017 - 13:27 Én kommentar

Wow! Da svanefamilien på fem seilte mot oss under utflukten vår i går, klarte i hvert fall ikke jeg å gjøre annet enn å bøye meg helt ned mot vannet og ta bilder av de fantastiske skapningene. 3 "stygge andeunger" hadde det voksne svaneparet med seg på slep, og selv om svanenebarna fremdeles var grå, var det utrolig å se hvor store de var på så kloss hold. Beskytteren i familien, freste i mot oss, men allikevel kom de svært nærme, så nært at det fristet å strekke en hånd ut å stryke de over den hvite praktfulle fjærdrakta. 

I går tok vi turen til Melsom båthavn, satte i fra oss bilen, og gikk langs vannet på de fine naturstiene som er laget i området. Vi stanset langs stranden et stykke borte og grillet bål, og nøt et perfekt høstvær. Ungene fisket 37 krabber, samlet på de fineste skjell og lekte i sanden. 
For alle i Vestfoldområdet, så er Melsom virkelig et sted jeg kan anbefale alle å ta en tur til. Et nydelig sted! 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Fottur i skogen kl 7 om morgen

08.10.2017 - 10:13 12 kommentarer

/ Annonse / 


Fredag morgen var ryggsekken ferdig pakket fra kvelden før, og jeg dro jentene ut av sengen en time før soloppgang. Ulltøy, tur klær og varme sko for tre personer sto på rad og rekke, slik at vi bare kunne hoppe inn i klærne og komme oss avgårde. Vi kjørte de knappe to kilometerne til der skogsstien fører opp til toppen av åsen, slang ryggsekken på ryggen, og marsjerte opp den bratte bakken i et høyt tempo for å få med oss de første stråler solskinn på åsen sammen med frokosten som var pakket med i sekken. 

Det var rett og slett like fantastisk som jeg hadde forestilt meg det! 



Jeg delte en del bilder på Snap- og Instastory under turen vår, og fikk da inn veldig mange spørsmål om skoene og klærne jentene hadde på seg. I dag skal jeg derfor ta for meg skoene til jentene, for de ønsker jeg å fortelle litt om. 

Da vi gikk av sted klokken 7 om morgen var det bare 5 grader i luften. Da er riktig klær helt vesentlig for at man skal ha det gøy på tur, og fottøyet intet mindre. Vi tråklet oss igjennom veldig ulendt terreng, med mye kvist og steiner på stien. Andre steder var det bekker og søle som krysset veien vår. Der det er vanskelig nok for en voksen å gå, er det enda verre for et barn. Så å ha sko som virkelig støtter hele foten og ankelen, og holder foten tørr og varm er et av hovedprinsippene for at barna også skal få gode opplevelser av friluftsturer, eller bare timer med lek utendørs i barnehagen.

Fryser man på føttene, fryser man over alt. 

Jeg skal fatte meg i korthet så det ikke blir trøttene, men jeg må få lov til å fortelle litt om skoene: 
De nye skoene for sesongen er nyheten, ECCO Snow Mountain, som er en komplett høst og vinterstøvel. Skoene har så klart GORE-TEX® som gjør at skoene puster selv om de er helt vanntett. Mønsteret i sålen gjør at skoene har et godt grep, også på underlag av snø og is. Så dette er skoene som gir varme barneføtter igjennom hele vinteren, og som i tillegg er enkle for barn å stramme og løsne fra føttene. 

Det er for en grunn at ECCO er verdenskjent for sine gode sko. De leverer i kvalitet, men også i design. Se på alle disse detaljene! Personlig elsker jeg at skoene er i en såpass mørk farge, for selv om lyse sko er lekre på skohylla, er det en veldig kortvarig glede. 

En kostnad med stor verdi. 
Jeg tviler på at jeg er alene når jeg sier at barna alltid får mye dyrere sko og ytterplagg enn det jeg spanderer på meg selv, det er jo heller ingen hemmelighet at det koster å ha barn. Men jeg tenker at det blir hva en gjør det til. Sko og ytterplagg sammen med sikkerhetsutsyr er de tingene som prioriteres høyest i dette huset, og er derfor nesten det eneste vi bruker litt ekstra med kroner på. Barn som er for dårlig kledd har det rett og slett ikke gøy ute i det hele tatt, og det å skape gode minner ute mener jeg er så utrolig viktig i en verden der alt blir digitalisert og barna sitter mer på rumpa enn de noen gang har gjort. 

Det er dette som gir minner

ECCO Snow Mountain og mange andre gode høst og vinter sko finner du så klart på landingssiden til → ECCO ←

Ha en nydelig søndag! Vi skal tilbringe den i naturen med familie og et nydelig høstvær. 


- Speiltvillingene på Facebook -

I skogen før soloppgang

06.10.2017 - 20:34 12 kommentarer

 

 Mannen i hus trudde det hadde klikket for meg i går kveld da han så jeg hadde pakket tursekken og fortalte at jeg skulle ta med jentene opp i skogen før soloppgang i dag. Jeg er både et B-menneske og svært somlete om morgen, så at han hadde sin tvil er kanskje ikke så rart. 
 
 Det har seg nemlig slik at da jeg våknet halv 8 på onsdag og torsdag så var det altså bare et helt magisk lys som traff inn igjennom soveromsvinduet. Derav kom den spontane planen om og faktisk sitte i skogen og nyte frokost til soloppgangen i dag som det var meldt samme været som de tidligere dagene.

Vi rakk det! 
 Til tross for at trærne sperret litt av solens oppgang, var det altså bare helt fantastisk å se da lyset traff tretoppene rundt oss, og sakte men sikkert snek seg nedover stammen. Og det lyset! Magisk

Jeg tørr å påstå at dette er den beste morgen jeg har hatt på veldig lenge. Kanskje fordi den var så spontan, kanskje fordi jeg bråbestemte meg for å ha jentene hjemme fra barnehagen, kanskje fordi vi hadde både sjokolade og smurte lefser til frokostdessert, kanskje på grunn av den friske luften, eller kanskje bare fordi alt sammen i en pakke var helt rått. 

Ungene bare digget det! Bikkja var i lykkerus, og enda mer gøy fikk hun det da en elgehund kom traltene forbi og tok et lekestopp med Tyra før hun fortsatte ferden videre mot elgen. Haha. Vi møtte på tre jegere, som alle var informert om at vi var i skogen etter at vi hadde møtt på han første. Jeg ble bekymret for å både forstyrre dem i jakta, og jage byttet unna, men i de tidlige morgentimer innimellom trærne så er stemninga god. Jentene fikk opplæring i jakt, og selv om vi ikke så elgen, hørte vi både den og elgehunden storme forbi noen hundre meter lengre ned i skogen. Elgen var for stor til å felles, så jegerne måtte nøye seg med et nydelig høstvær og grilling denne dagen.

På hjemturen ned fra kollen, snublet vi tilfeldigvis over en samling med traktkantarell, og vips ble morgenturen vår plutselig omgjort til en sopptur på formiddagen. 

Dette bare anbefaler jeg videre! For en fantastisk start på dagen! 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Fryktet livmoren skulle ta livet av meg

04.10.2017 - 14:23 25 kommentarer

Overlegen ringte fra sykehuset etter vevsprøven, "Grove celleforandringer, grad tre, mest alvorlige, et forstadie til kreft." jeg tok i mot ordene i brokker, kjente beina under meg flyte ut, kjente svimmelheten sive igjennom hodet, kjente tårene presse på. Jeg la på telefonrøret og det var to ord som lagde gjenklang i hodet mitt: 
  "Kreft" "Død" 

  Jeg var 22 år, nybakt tvillingmamma, og hadde grove celleforandringer i livmorhalsen 

  Det har alt gått fire år, jeg fikk ikke kreft, jeg døde ikke. Jeg ble frisk. Tenker jeg tilbake på det hele, sitter jeg igjen med tanken - Det var ikke så ille. Men jeg vet at da jeg var i øyeblikket, var jeg redd, livredd. Jeg gråt da jeg la meg, jeg hadde skrekkslagne mareritt, så jeg gråt da jeg sov, og jeg gråt da jeg våknet. 
 
  Jeg leste meg opp, side etter side, alt jeg kunne finne om celleforandringer i livmorhalsen på nett, det jeg hang meg opp i var dette (tall fra 2013): 
  - 10% av norske kvinner får behandlingsverdig celleforandringer, av dem får 1 % livmorhalskreft, og 1/3 med livmorhalskreft dør (Ta forbehold om at det kan være endringer i tallene i dag. Blant annet viser statikken at blant 300 kvinner som får påvist livmorhalskreft, dør 70, ifølge Kreftregisteret)

  Jeg var blant de 10 % av norske kvinner som hadde utviklet behandlingsverdig celleforandringer, men i hodet mitt hoppet jeg to hakk lengre ned på sykdomsforløpet. 

  Jeg valgte åpenhet da jeg sto i situasjonen. Jeg ønsket å dele følelsene, hendelsesforløpet, og erfaringer da jeg fikk diagnostisert grove celleforandringer i livmorhalsen, og måtte gjøre et inngrep (konisering) for å fjerne sykt vev. Det var en av de tingene jeg savnet da jeg selv fikk beskjeden. Det eneste jeg fant på nettet, var rene fakta eller nyhetsartikler om kvinner som hadde død av livmorhalskreft. 

Selv nå etter fire år, får jeg lange mail fra bekymrede kvinner som har fått vite at de har fått påvist celleforandringer. Mange trenger bare noen å skrive til som har vært i samme situasjon, andre lurer på hvordan jeg har det i dag, om man blir frisk, og om jeg er frisk. 

  For snart to uker siden tok jeg en ny celleprøve, og derfor finner jeg det naturlig å fortelle om min opplevelse som starter for snart 5 år siden. 

Desember 2012 
Jeg var gravid i tolvte uke, og var på tolv ukers kontrollen da legen tok rutineprøvene. "Jeg tar celleprøve i samme slengen, selv om det ikke er nødvendig før du fyller 25 år (jeg var 21 år)", sa legen. 10 dager senere ble jeg oppringt. Jeg fikk beskjeden om at jeg hadde celleforandringer påvist, men at prøven kunne slå ut fordi jeg var gravid. Derfor skulle jeg vente til etter graviditeten og komme tilbake for ny prøve. 

Juni 2013 
Jeg var tilbake i gynekologstolen, for ny celleprøve. 10 dager senere kom nyheten jeg ikke hadde håpet på. Prøven min påviste celleforandring, grad 3, det siste stadiet av celleforandring før de utvikler seg til kreftceller. Legen min henviste meg til gynekologi-obstetrikk, poliklinikk ved Sykehuset i Vestfold. 

September 2013
Her skulle det bli tatt en mer omfattende prøve, en biopsi som er en vevsprøve av livmorhalsen. Overlegen roet meg ned ved å fortelle at celleforandringene antagelige ikke var noe alvorlige. Jeg var tross alt for ung, enda 3 år fra å fylle 25 år, ikke sant. 

Svaret på biopsien kom: "Grove celleforandringer, grad tre, mest alvorlige, et forstadie til kreft.". Verden rundt meg bare raste sammen, for den endelige bekreftelsen om at det ikke var noe galt med alle prøvene, men med meg slo inn over meg. Jeg som ikke kunne merke noe som helst galt, og så holdt livmoren på å gjøre meg alvorlig syk. 
Jeg fikk time til konisering, et inngrep der de fjerner den syke delen av livmorhalsen. 
- Les innlegget fra da jeg fikk beskjed fra overlegen

November 2013
Inngrepet jeg hadde gruet meg til var overstått helt smertefritt på 20 minutter. Det syke vevet var borte, jeg kunne reise hjem med en følelse av å være 10 kg lettere. 
- Les om inngrepet

Senere har jeg tatt nye celleprøver litt oftere enn normalt. Jeg har fått bekreftelsen 3 ganger siden koniseringen at alle de syke cellene er borte. 

  På mandag fikk jeg melding av legen min: 
  Celleprøven er normal

- Les innlegget jeg skrev om Celleforandringer i livmorhalsen i samråd med en overlege

#sjekkdeg 


- Speiltvillingene på Facebook - 

hits