26.11.2014

Speiltvilling oppdatering.

26.11.2014 - 14:06 Ingen kommentarer

Onsdagsinnlegget om Queen's Diamond blir utsatt på grunn av hennes sykdom. Hun er heldigvis på bedringens vei, men veterinæren mente at det fremdeles kunne ta 7-10 dager før hun ble frisk nok til å starte opptreningen. Nå får hun stå litt ute på dagen, og så blir det en liten gåtur på kvelden, ikke mer enn 5 - 10 miutter. Hun står fremdeles på antibiotika og smertelindrende. 

Derfor tenkte jeg at jeg kunne skrive om to av de andre jentene mine. Mine aller beste jenter, Otilie og Olivia. 
Det har kommet inn noen spørsmål om jeg kan oppdatere på fenomenet speiltvillinger og om det er noen nye speilinger hos jentene. 

Og ja, det har kommet nye speilinger, men de er ikke så synlige for dere, kanskje heller ikke noe nytt, men en fortsettelse. Nemlig tennene deres. 
Olivia har fått 14 tenner nå, Otilie 13, men jeg tipper nummer 14 er rett rundt hjørnet. Jeg trur vel kanskje jeg tørr å tippe hvilke tann som blir hennes neste ^^,  For som dere kan se på bildene under har alle tennene kommet i motsatt rekkefølge av hverandre, eller skal jeg kalle det speilvendt. ;)

Når det kommer til andre ting er nok jentene inne i en fase hvor det er vanskelig å se forskjell. Da jentene var mindre var det enkelt, de lå mye og hadde hver sin favorittstillig, lik, men speilvendt av hverandre. Da de startet å rulle, rullet de hver sin retning. Nå som de er oppe og går hele tiden er det vanskelig å se forskjeller på dem. Men når de klatrer opp en trapp løfter de stort sett alltid motsatt bein. De går jo ikke trapper slik som oss enda, så de bruker bare det ene beine til å flytte opp en trinn før de drar det andre etter og på nytt flytter det første beinet opp et platå.

Det mest spennende å følge med på nå er om en blir høyrehendt og en venstrehendt. Olivia er jeg helt sikker på, hun blir høyrehendt slik som BT og meg. Otilie er jeg fremdeles veldig usikker på, for hun bytter på hvilke hånd hun bruker, men jeg trur nok at hun bruker et snev av høyre mer enn venstre hun også. Det er jo også flere som har forskjellige talenter med hver hånd, skiver med venstre og kaster med høyre for eksempel. Broren til BT er slik så kanskje hun blir lik på onkelen sin, en liten blanding av hvilke hånd hun kommer til å bruke. 

Jeg skal denne uken faktisk prøve å se litt etter speilinger hos jentene. For kanskje er det mye mer enn jeg legger merke til, det er fort å bli blind på sine egne barn når man ser de hele tiden. Ofte kommenterer leserene speilinger på bilder som jeg selv ikke har lagt merke til :) 

Otilie med glasset i høyret, fordi det er lettere å plukke med venstre? Olivia med glasset i venstre, fordi det er lettere å plukke med høyre? 

Olivia med blomsten i høyre hånd og Otilie med blomsten i venstre hånd




Pølsespising i sofaen etter katastrofemiddagen min som ingen kunne spise, Otilie sitter med pølse i venstre hånd og Olivia med pøle i høyre hånd. 


I dag startet dagen vår tidlig. Allerede før vekkeklokken min ringte våknet Otilie, altså 06:55. Det er vel det tidligste hun har stått opp noen gang så jeg skal vel ikke klage. Vanligvis er jeg oppe den tiden uansett. Jeg har så mye som må gjøres som jeg ikke får tid til når jentene står opp. Men jeg merket veldig forskjell på hvor tidlig vi kom i gang i dag da jentene også våknet tidlig. Vi har fått vært på kjøpesenter etter ny antobiotikakur til Queen. Der måtte vi også innom min herlige venninne Kine som driver klesbutikk for barn. Jentene vet godt hvor de er når vi triller inn til Helt Perfekt, da skal de ut av vogna og løper inn til lekehjørnet. "Helt perfekt" for meg som alltid er skravlesyk. Så var det en tur i stallen med veterinærbesøk og siden jeg glemte å handle mat da jeg var på kjøpesenteret måtte vi innom butikken på vei hjem. SVIIIME - som pappa pleier og kalle meg ;) 
Nå sover jentene og jeg skal gå på kjøkkenet for å lage i stand ett DIY innlegg til desember. Hihi..  

Nye nameit klær fra Helt Perfekt. Jentene må jo ha traktor på seg når de har den pappaen de har og vi i tillegg bor på bondegård med to traktorer i låven :D

Titt - tei!! Her sitter jeg! Men ikke lenge, for nå skal jeg få lagt fra meg mr. Mac. 

Ha en super duper dag.

25.11.2014

Skogstur med tre små troll

25.11.2014 - 13:41 36 kommentarer

Sol ute, sol inne, sol i hjertet, sol i sinnet :D

Jeg trur vel knapt jeg klarer å huske at himmelen har vært like blå som den er i dag. Jeg har virkelig ventet på denne dagen i lang tid nå, for jeg hadde bestemt meg for å ta med jentene ut på en skogstur for å finne pinner til DIY juleprosjekter. Men med øs pøs regn har det latt seg vente. 

I dag var det nesten slik at jeg ikke kunne komme meg fort nok ut til den energigivende sola. Tyra ble helt fra seg av glede da jeg pakket sammen turbaggen og kledde på jentene. Ingen ting slår en lang skogstur. 

























Jeg kan ikke si annet enn at jentene er i en HERLIG alder om dagen. Ja, de begynner å bli bestemte på hva de vil og trasser litt til tider. Men fy fader så gøy. De babler i vei, jeg skjønner ikke mer enn halvparten riktig nok, men det er ikke så farlig, for det gjør åpenbart de. Allikevel skjønner jeg at det er setninger de prøver på, for midt inni bablingen detter det frem ett ord som er klokkeklart. 

Inne løper de, ute faller de. For store sko og ujevnt terreng er ikke like enkelt. Men de kommer seg opp igjen og prøver på nytt. 
Og det som er helt tydelig er at for hver dag vokser de nærmere og nærmere hverandre. De krangler, å-ja da. Men uansett hvor de er så går de sammen, setter seg ned samme sted og løper etter bamsen om den andre slår seg. Når dagen er på hell og jentene er slitene, river de ned to sofaputer og setter seg tett inntil hverandre i hullet som er laget av de to putene som mangler. 

Ha en strååålende dag!

24.11.2014

Møkka helg!

24.11.2014 - 22:15 9 kommentarer

Hva kan jeg si! Ulykker skjer sjeldent alene. 

Denne helgen må være den verste helgen på en god stund nå. Kjære veeene!! 

Hesten ble jo som dere vet syk torsdag kveld. Derfor har det vært utallige timer i stallen, ikke for kos og trening, men for stell og omsorg med en masse bekymring over en ekstremt dårlig hest. Veterinærbesøk hver dag siden torsdag natt, og flere i vente. 

I går da jeg skulle ta kveldsstellet på Dronninga var jeg innom statoil på veien, og trur dere ikke jeg krasjet med en annen bil... Ja, med den nye bilen! Det var riktig nok ikke min feil, heller ingen stor skade. Men det var absolutt nok til å få begeret til å renne over da jeg endelig kom meg hjem i går kveld. 

Tårene fosset ukontrollert som på et barn.. Jeg hadde rett og slett fått mer enn nok av bekymringer på en helg.. 

Til morgen i dag hadde jeg som alltid på alarm kl 7. Den var det bare å få drept, jeg var ikke i stand til å åpne øynene. Halv 10 kikket jeg på ny på klokka, og skjønte at dagen i dag skulle bli litt bedre, hva kunne jeg vel ikke trengt mer enn to prinsesser som sov helt til halv 10 i dag. Jeg følte meg alikevel helt fortumlet og da jeg så meg selv i speilet var øynene mine så hovene at jeg nesten ikke kunne se i mellom dem. 

Jeg ga jentene mat i stolene sine med en film på tv, mens jeg satt meg ned med dataen for å skrive inn skademelding på bilen til forsikringselskapet. Da det var gjort kledde vi på oss og reiste til Dronninga.

Jentene er ikke så alt for ofte med, for det er ikke så lett å få gjort noe når de flyr rundt. Det er tross alt relativt mange hestebein og strømgjerder jeg helst ikke vil at de skal komme for nærme. Men de fikk kost med Dronninga og Dronningens søster før de "hjalp" meg med å møkke. Queen begynner endelig å bli synlig bedre, så i dag orket hun å flytte seg ut av boksen sin. 

Da vi gikk til bilen igjen oppdaget jentene kuene, og nærmest løp bort mens de ropte "KOOO, KOOO, MØØØØ, MØØØØ"

-
Den ene kua kom bort til jentene, og til jentenes begestring var den utrolig kosete og tålmodig. Jentene er åpnebart ikke redd for dyr, uansett størrelse. Otilie er hakket tøffere enn Olivia med dyr, men når søster tørr følger hun etter. 

Da vi endelig kom oss hjem fikk jeg hivd innpå litt rester fra gårsdagens lasagne. Jeg var alt for tumlet til å huske å spise noe selv til morgen da jeg ga jenene frokost. Og mens jentene sov dagluren satte jeg i gang med å vaske bilen, jeg får vist sympati selv for noe som ikke er levende. Så som et plaster på såret etter gårsdagens ulykke ble bilen i alle fall skinnende ren. 

Etter at jentene ble lagt reiste jeg tilbake til stallen igjen for å ta kveldsstellet på Queen, medisiner og bandasjering. Nå er hun så mye bedre at vi faktisk gikk noen skritt ute. I morgen er hun klar for å komme ut i en paddock. Så nå ser det endelig ut som dette går riktig vei. 


Jeg håper helgen deres var litt bedre enn min, men jeg trøster meg med at denne uken må bli bedre :)

23.11.2014

Kreative pannekaker

23.11.2014 - 00:02 7 kommentarer

På torsdag ble det pannekaker til middag her i hus. Pannekaker er en god redning på dager jeg ikke har rukket å handle inn middag, for ingrediensene er noe som alltid er i hjemmet. 

Jeg kom tidligere over en youtubevideo. En mann som lager pannekaker til barna sine på en litt annerledes måte enn de fleste. 

Det er jo bare helt SINNSYKT!!! For ett talent! Dere må bare se videoen. 

Dette måtte jo selvsagt prøves! Haha.. Jeg skjønner at jeg har ganske mange timer igjen med øving for å få et resultat som i det minste kan ligne litt på den kunsten han tryller frem av litt pannekakerøre, men men, gøy var det å gjøre pannekakene litt mer morsome. 



Pannekaker faller i alle fall i smak for de små i huset vårt. Ikke at det er så mye som ikke gjør det ^^, 





Nam nam 


Når det kommer til hesten min er ikke tilstanden særlig mye bedre. Hun står på stedet hvil med et bein som har tredoblet størrelse og har daglig veterinærbesøk. Selv har jeg tilbringt flere timer i stallen enn hjemme de siste to døgnene, noe som dere kanskje skjønner via mitt fravær her på bloggen. Dronninga er jo min tredje datter, så jeg blir helt tullerusk av å se henne så syk som hun er nå. Noe som resulterer i timer med massasje, stell, godbiter og tru det eller ei, shopping for ALT for mye penger. Som om hun skulle blitt mer frisk av å få noen nye klær? haha! Uff.. 

Jeg er helt utmattet, så nå får jeg finne sengen. 

Ha en fortsatt fin helg! 

21.11.2014

Med en syk Dronning

21.11.2014 - 17:48 14 kommentarer

Dagen i går og i dag har vært ganske annerledes enn jeg planla den. Derfor sniker det seg inn et ekstra hesteinnlegg her i dag. Siden dere allerede begynner å bli ganske godt kjent med Queen igjennom historien hennes her på bloggen, synes jeg det er riktig og dele med dere hva som hendte med henne i går, som følge av dette vil nok videoen om oss bli utsatt, for akkurat nå orker hun ikke tanken på å flytte seg ett eneste skritt. 

Halv 8 var jeg i stallen i går kveld iført rideklær, klar for en treningsøkt på madammen. Av rutine møkket jeg klar boksen, fliset litt og gikk for å hente frøkna og hesten hun står sammen med på beitet. Det var, som det er kl 20 om dagen, bekk mørkt, men nok lys fra hus og ridebane til at jeg kunne se hestene i mørket. Jeg ropte på dem, Luna (hesten hun står sammen med) kom opp til meg, Queen ble stående på samme plassen. Jeg kjente hvordan det iset igjennom kroppen min, for siden hun ikke kom viste jeg at noe var galt. Jeg gikk ned, satte på henne leietau og leide hestene inn i stallen, hun fulgte helt fint etter men hun gikk veldig sakte og forsiktig. 

Ikke før jeg var ikke i stallen kunne jeg sjekke etter hva som var galt. Hun skjalv over hele kroppen, hun var godt kledd som det var ikke fordi hun frøs. Jeg fikk stalleieren til å komme å se på henne, det var helt tydelig at det var det ene bakbeinet som det var noe galt med, ikke egentlig noe synlig, en liten hevelse ved hasen. Men da vi berørte henne nærmest hoppet hun unna av smerter. Jeg fikk leid henne inn til vaskespilte slik at jeg kunne vaske beina hennes. Vi diskuterte frem og tilbake hva som kunne ha skjedd og ble enige om at hun måtte ha påført seg en vridning, et spark eller en annen type traume skade rett før jeg kom å hentet henne. Jeg hadde henne på gulvet i mindre enn en time og på den time gikk beinet fra å nesten se normalt ut til å få dobbel størrelse. 

Jeg kontaktet veterinær og vi handlet på hennes veiledning da vi hadde medisiner i stallen. Hvis hun ikke viste bedring av dette, rådet hun meg til å kontakte væterinærvakten. Da jeg skulle sette henne tilbake til boksen sin var hun ikke til å flytte. Jeg var nødt til å hente stalleieren slik at hun kunne hjelpe meg å få Dronningen de få meterene inn til boksen sin. 

21:30 reiste jeg hjem, hun spiste og drakk, og det var ikke mye mer vi kunne gjøre enn å vente å se resultatet av medisinene hun hadde fått. 
22:30 reiste jeg tilbake til stallen. Hevelsen hadde rukket å bli betraktelig større, og smertelindringen så ikke ut til å hjelpe. Hun gravde og gravde med frambeina, men hadde ikke flyttet seg en cm med bakbeina.

Kl 00 kom veterinæren. Han trudde ikke det var en traume skade, og satte diagnosen, lymfangitt. Både stallsjef og jeg klødde oss i huet over svarer. Det var ikke det vi hadde ventet av svar, for lymfangitt har vi vært borti flere ganger før, Queen har også hatt dette en gang tidligere, og da var det veldig annerledes enn denne gangen. Så akutt!

Veterinæren mente hun ville se bedre ut allerede i dag, noe som ikke var tilfellet. Tvert om. Høy feber, enda større bakbein, hun hadde ikke flyttet seg fra plassen hun sto på i natt da jeg kom i dag tidlig. Til slutt fikk jeg tak i en veterinær med mobilt røntgen. Han ville ikke utelukke brudd eller brist, selv om han også mente at dette var en hissig bakteriell infeksjon. Årsaken bak infeksjonen kunne komme av flere ting.

Bildene så heldigvis veldig fine ut, og det var en lettelse og kunne utelukke det verste. Nå står henne på antibiotika intravenøst og oralt, samt smertestillende intravenøst. Veterinær besøk i morgen og på søndag også, så får vi håpe at hun snart vender over i riktig retning og blir frisk igjen.  



Vakre gullet mitt  ♥

Heldigvis har jeg verdens mest fantastiske svigermor, så jeg kjørte Otilie og Olivia avgårde allerede til frokost, og utpå dagen ringte svigermor og sa at jentene kunne være hos dem til i morgen. BT er på julebord, så det kunne ikke passet bedre siden jeg må til stallen igjen i kveld for å gi medisiner, samt i morgen tidlig. Nå har jeg akkurat fått spist litt, kom på at jeg ikke hadde spist siden klokken 07:30, så en liten pause i hjemmet skal bli godt før jeg må ut igjen. Lenge siden jeg har hatt så fine roser i kinnene etter en hel dag ute ^^, 

God helg til alle dere, og takk for alle god bering meldingene jeg har mottatt på Instagram :)

20.11.2014

Hjemmesydd gutteantrekk

20.11.2014 - 10:58 39 kommentarer

I går tørket jeg støvet av symaskinen, for nå var det lenge siden sist jeg hadde den fremme. 

Jeg har sydd det samme gutteantrekket dere har sett meg sy fra før av, bukse med vest. Jeg har jo fristet med at jeg skal gi ut en syoppskrift eller to i desembermånede, i julekalenderen min til dere. Og da har jeg rett og slett bestemt meg for å gi ut en julekjole til jenter og et antrekk til gutter som passer til et selskap. 

Jeg legger vekt på at det skal være enkelt å sy for alle med fremgangsmåten min, i tillegg til at det skal være pent å se på. Her har jeg sydd en vest med to bukser til, slik at man kan variere inntrykket av antrekket ved å skifte ut buksen. 
Det er ingen avangserte sømmer, og heller ingen tidkrevende syprosjekt.

Det enkelt er ofte det beste! Kanskje jeg overrasker med en ekstra detalj til kalenderen.  



Jeg håper dette antrekket er noe dere kan tenke dere. Jeg vil legge ut oppskriften tidlig i desember slik at dere får god tid til å sy, om det er til egne barn eller gaver. 


Alle de tre jentene mine titter ut på snøen som har begynt å dale ned fra himmelen, og om litt tar vi turen til svigers slik at jentene kan sove dagluren der, mens jeg kan sitte på kontoret med regnskap.


♥ Morgensveis ♥
 

 

 

19.11.2014

Historien om Queen's Diamond #8

19.11.2014 - 14:42 38 kommentarer

Les del 1: Første møte med Queen's Diamond
Les del 2: Queen ble mitt prosjekt
Les del 3: En dressurhest
Les del 4: Queen's Diamond ble min hest
Les del 5: Dyretolk 
Les del 6: Arrene som blør
Les del 7: Livene skulle ta en ny retning

 

Kunne jeg selge henne? Ikke nå... 

Hesten jeg fikk tilbake..

Jeg reiste i stallen da jeg fikk melding om at Queen var rett rundt hjørnet. Følelsen inni meg gjorde meg kvalm, glad, trist, forvirret. Det var rett og slett en så stor balding av forskjellige følelser at jeg ble svimmel av det. Den gjennomtrengende tanken min var:

Har all min jobb med denne hesten vært forgjeves? Får jeg tilbake den hesten jeg begynte å jobbe med for så lang tid siden? 

For det var slik hun på nytt ble beskrevet som. Aggressiv, sparket og stailet, angrep med tennene. Nesten ingen turte å ta på henne mer. 

Hun hadde stått 8 timer på hengeren da hun kom hjem, jeg tok henne ut av hengeren. Hun var sjelven og oppspilt, travet i sikler rundt meg med hodet hevet mens hun blåste med nesa og vrinsket for å høre om det var noen som kunne svare henne.

Jeg satte henne i boksen for å hjelpe til med bæringen av utstyret mitt, og til min overraskelse så jeg lillesøsteren til rytteren som skulle ha Queen, stå hulkende i armene til kjæresten sin. Hva? Hvorfor er hun lei seg? Mitt eneste inntrykk var at de ville levere tilbake denne hesten så fort som overhode mulig, og der sto hun tårevåt over å måtte forlate Dronninga. Som den nybakte moren jeg var hadde jeg ikke sjans til å stå i mot mine egne tårer av å se hvor trist hun var. 

Denne jenta hadde aldri blitt redd for Queen, så Queen hadde funnet sin trygghet på den nye plassen - nemlig sammen med denne jenta. Jenta som hadde overtatt Queen da søsteren ikke kunne ri henne mer. 
Det var vondt å høre henne måtte ta farvell, for har man skaffet seg et bånd med Queen så handler det om mye mer enn en hest som er god å ri. Så langt mye mer. 

Da familien hadde kjørt, leide jeg med meg Queen opp til ridebanen. Jeg gikk inn, lukket etter oss og slapp henne. Etter så mange timer på hestehengeren tenkte jeg hun ville bevege seg litt. 

Og sannheten traff meg. All min jobb med denne hesten hadde ikke vært forgjeves! 
Hun rikket seg ikke en cm fra meg. Jeg begynte å gå, hun fulgte meg som min egen skygge. Jeg jogget, jeg løp, jeg hoppet og ropte - lykkerusen har tatt meg! Hun, fremdels som min egen skygge gallopperte etter, med et hode som kastet seg frem og tilbake. 

Jeg bråstoppet, det samme gjorde hun. Og der sto vi, henne med hode i armene mine og jeg med tårer i øynene.


Hjemme igjen.. 

Jeg var glad hun var kommet i overgangen til juni måned. Jeg kunne slippe henne på sommerbeite med andre hester, og være den mammaen mine små jenter trengte på den tiden. Tid til å være der for dem til en hver tid, jeg var jo tross alt maten og tryggheten deres. 

Og like hyggelig var det å rope på Dronninga hver gang jeg besøkte henne på sommerbeite. 

"MAMMI, er det DEG!!" 

Fortsettelse følger ... 


"Likes" og kommentarer mottas med STOR takk dersom dere liker historien. Det er tross alt den måten dere kan vise meg om dere liker innleggene mine :* 

 

19.11.2014

OVER 50 KG! OVER 60 KG! ADVARSEL!!

19.11.2014 - 08:53 3 kommentarer

Nei, nei, nei, nei!! 

Som et forsøk på å få ut søvnene i øynene kl 06:50, da BT sa det var morgen  - gikk jeg inn på blogg.no for en liten oppdatering. Jeg la merke til at nummer 1 på topplista var et ukjent navn som hadde klart å få over 100 000 norske unike lesere på bloggen sin i går. Jeg trykket meg inn i påvente om å finne et godt blogginnlegg å starte dagen med, hva hadde jeg ventet? Et blogginnlegg med dyp mening og engasjerte lesere?

Engasjerte lesere hadde han, men nei. Det dype innlegget jeg kikket etter var ikke å se. I stedet dukket et nytt innlegg om jenter og kiloene opp foran meg.

Først *50 KG STRAND VARSEL* som florerte internett

Og nå *JENTER OVER 60 KG! HOLD DERE UNNA TRENINGSSENTERET

Jeg oppdaget dette innlegget en dag for sent åpenbart, for Jack her, hadde allerede skrevet sin *ER KØDD* innlegg i etterkant. Innlegget var for å provosere og se hvor mye oppmerksomhet det var mulig å tiltrekke seg. 

Man kan i hvertfall si at det var et suksessfullt forsøk fra hans side. Kvinner og vekt er ikke noe man skal begynne å ha meninger om, i hvertfall ikke i det offentlige. 60 kg, hva er vel det? Jo, vekta til en del av mine ekstremt veltrente venninner som har kroppsfett nærmere "0", så det er klart folk reagerer. Sinne bygger seg opp, innlegget deles på fb og sprer seg som ild i tørt gress, med en rasende overskrift til.

Et innlegg uten rot til virkeligheten provoserer så mye at det blir som en kreftcelle som sprer seg. 

Et totalt meningsløst innlegg, men etter 50 KG STRAND VARSEL, var det vel ikke noen tvil om at dette var en "oppfølger". Vi burde kanskje ha lært av det første innlegget, men nei, menneskene bet på som krabben som finner et blåskjell med klype og snøre på. 

Og det som kanskje verre er - kommentarene! 

For bare to dager siden skrev jeg ett innlegg *ORD SÅRER*, det er ingen tvil om at Jack sitt innlegg inneholdt ord som sårer for mange. Men ved å ta en titt i kommentarfeltet skjønner man hvorfor det er krig flere steder i denne verden! Og at mobbing ikke er en utryddningstruet form for kommunikasjon

Innen de første 100 av de godt over 1000 kommentarene, finner du blant annet:

Du er faen me stygg i tryne!! Har ikke noen ord for deg en gang! Herregud....

BRENN I HELVETE

Du burde holde deg unna treningssenteret jævla tosk

Syns synd på dine fremtidige barn.

Fyfan før ein drittsækk du e. Satan.. Bi flau a oppførseln din

Æsj du er garantert det mest motbydelige mennesket jeg har vært borti

Hva faen er galt med deg

Du hører IKKE hjemme i denne verden. Du er et forferdelig menneske.

         

          

 

Er det ikke ganske klart at ved å la seg provosere så mye at man legger igjen en kommentar av verste sort, "like" og dele - så gjør du ikke annet enn spred det provoserende slik en smittebærer som bruker en vert for å hoppe over på neste offer? 

STOPP MOBBING! STOPP TRAKASERING! 

Vi er alle forskjellige, og takk og lov for det... 

 

18.11.2014

Hvor feil kan en middag gå!?

18.11.2014 - 20:28 14 kommentarer

Råvare på råvare. Bifftomater, gulrøtter, stangselleri, løk, chili fra kjøkkenplanta mi, rosa nydelig karbonadedeig og tomatpurré. Klar for å lage jentenes favorittmiddag. Spagetti og kjøttdeig. 
Huset fyltes med det nydelige lukten av en snart ferdig middag. Det siste som sto igjen var et dryss av salt og pepper.

Da DET skjedde!  

Korken på saltbørsta falt av! Et lass med hvite perler dekket den hjemmelagde spagettisausen, kjøkkenbenken og gulvet. " F*** "
Med en stor skje skrapet jeg av hele overflaten i håp om å redde maten. Jeg smakte på den - "oh man, salt! Men det går vel bra når jeg blander sausen med spagetti og ost" 

Og slik gikk det! Her er vi ferdige med å spise middag. 
Otilie brakk seg. Vi andre kikket opp på hverandre og ble enige om å bytte ut en alt for salt middag med en litt mindre saltet pølse i sofen med film på TV. BT tok turen til nærmeste butikk, du vet den butikken: "det er vel trygt å dra til Spar Nykirke, pølser må de vel ha?" 
Pølser hadde de, pølsebrød også, men det ble å takke seg til ren pølse da pølsebrødene smuldret opp i hendene våre, BT kikket på pakka og la til: "Kanskje ikke så rart, de har jo gått ut på dato!!"

Akk ja! Bedre lykke i morgen kanskje? 

God kveld til dere alle! 

17.11.2014

Verdens Prematurdag

17.11.2014 - 17:49 31 kommentarer

Gratulerer til alle dere som fikk barn før ventet tid. Før den 37. uken av svangerskapet var kommet.

Gratulerer til alle oss som har fått premature barn. Til alle oss som har fått se hvilken styrke som ligger i oss selv, og ikke minst de små barna som kjempet en kamp for å overleve. For alle oss foreldre som møtte foreldrerollen annerledes, som aldri fikk barnet opp til brystet, et barn som i stedet ble kjørt av gårde til undersøkelse og livshjelp. Til barna våre som havnet i kuvøse og åpen kuvøse, på et rom hvor lyset var dempet og lyden som gikk igjen var alarmene til de små som stadig sluttet å puste alene. 

Gratulerer til barna våre som lå med slanger i nese, munn og med målere på kroppen. De små nurkene nesten uten kraft til å gråte, uten styrke til å ammes. Men kraft nok til å vokse for hver dag, og bygge seg sterke nok til å takle verden alene. 

Gratulerer til oss mødre og fedre som holdt ut i uker på sykehus med oppturer og nedturer, bekymringer og gleder. 


Otilie og Olivia, født i uke 32, 1800 og 1900 gram 

I dag er det verdens prematur dag. En dag vi kan minnes det skjøre liv til våre barn som er våre soldater i dag. Som har blitt vår evne til å elske noen betingelsesløst. 

Takk til sykehusene, takk til jordmødre, leger og sykepleiere som ga barna våre en sjanse til å leve opp til det vakreste og kjæreste vi har.



 

17.11.2014

Ord sårer

17.11.2014 - 10:21 24 kommentarer

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte dette innlegget. Er det der at jeg ble oppfordret til å skrive om dette i går. Skal jeg starte med å fortelle om den mammaen som kommenterte min venninnes status på facebook, med spørsmålet om hva hun skulle gjøre når hennes 7 år gamle sønn nektet å gå på skolen fordi han ble drapstruet av medelevene? Kanskje skal jeg nevne Odin som bare var 13 år gammel da han endte sitt eget liv på grunn av mobbing? 

Nei det er ikke lett å vite hvor man skal begynne i denne saken, men allerede etter disse første linjene kjenner jeg at noe mørkt har sneket seg over meg. Og siden flere 1000 gikk i fakkeltog i går, synes jeg det er riktig og skive om dette temaet akkurat i dag. 

MOBBING


Noe med det ordet etterlater seg en avsmak få ord klarer. Vi vet alle hva det betyr, men få av oss forstår virkelig betydningen av ordet. For hvordan kan vi forstå hvordan ett mobbeoffer føler seg om vi ikke har blitt mobbet selv? Men vi har alle opplevd en kommentar i livet som har såret oss. Det sies at man trenger ti komplimenter for å dekke over en negativ kommentar. Hvordan går det da med de som får ti negative kommentarer og en positiv om dagen? Klarer de å klamre seg fast til den hyggelige meldingen, eller synker de ned i mørket, omgitt av selvdestruktive tanker og følelser? Jeg vet med meg selv at det hadde blitt det siste. 

Denne moren, nevnt over, bar ikke bare en sorg over sinn sønn som ble mobbet hver dag, men også til barna som mobbet. Hun lurte på hvordan de kunne ha det i sitt eget hjem, når de kunne fortelle de glosene de ga. For ett sted må disse barna lære å snakke på den måten de gjør. Og tanken på hvorfor en mobber har behov for å mobbe er kanskje like trist som historien til mobbeofferet.

Før ble barn mobbet på vei til og fra skolen, i dag blir de mobbet døgnet rundt - var en artikkel nrk.no publiserte denne måneden. 

Igjennom sosiale medier er det så enkelt å slenge fra seg en kommentar som slår hardere enn ti slag mot magen. Mobberen må ikke møte blikket til mobbeofferet, med andre ord fjernes det i oss som kunne oppfattet sorgen i offerets øyne, og sette i gang det som kalles sympati. Og spørsmålet, er vi som foreldre egentlig noe bedre når det kommer til denne trakasseringen over nett? 

Jeg har ikke tall på hvor mange leserinnlegg jeg har lest som er et direkte personangrep av verste sort. Jeg ser det på facebook, jeg ser det i kommentarfeltene under nyheter på nett, jeg ser det på forumer og jeg ser det på blogger. 
Et fellestrekk for disse usaklige personangrepene er at avsenderen velger å være anonym, for feig for å stå for hvem man er. Et tydelig tegn på at dette mennesket aldri ville klart å si noe lignende ansikt til ansikt, dog personen vet at det finnet et mennesket denne kommentaren treffer som et slag i magen.  

Hvordan skal vi som foreldre passe på at barna våre ikke mobber, om vi er like gode på dette selv. Trur vi at barna ikke oppdager det om vi legger igjen en anonym kommentar over internett? 

Hvordan skal vi egentlig klare å stoppe mobbing? Vil ett fakkeltog stoppe dette? Eller vil det bare virke støttende for de mange offerere? 

Min oppfordring er å ta et blikk på deg selv

Uansett hvor mye en artikkel, en status, eller ett blogginnlegg provoserer deg, trenger du egentlig å bruke tid og energi på å skrive en ufin kommentar på det?

Vi har alle feil, og den beste måten å rette en feil på er å innrømme den, jeg har tatt ett blikk på meg selv, og funnet ut at jeg ikke er noe bedre. I min familie har det ikke vært uvanlig at vi har ledd av personer som ser annerledes ut på TV og kommentert det for hverandre. Selv om det har vært hjemme i en stue hvor ingen kunne bli truffet av kommentaren, så har jeg nå forstått at det faktisk er noen som tar det med seg. Barna! Meg selv blant annet. Det gjør faktisk vondt å innrømme det, for hvilken rett har jeg til å kritisere ett menneske, selv om mennesket ikke kan høre meg? Jeg har aldri mobbet noen, tenker jeg, men denne kommenteringen av andre mennesker bak lukkede dører er vel kanskje det som kalles indirekte mobbing og som kan være døren som åpner opp for at mine egne barn en gang kan begynne mobbe et annet menneske direkte.
For skillet er ikke stort, i hvert fall ikke fra å si noe bak lukkede dører til å skrive en ufin kommentar på dataen. 

Stopp mobbing! Om du ikke har noe positivt å si, la det heller være! Om du ikke klarer å være konstruktiv i din kritikk, gå heller bort fra det. Du har den største innvirkningen hos ditt barn, hvis ikke du gjør noe med deg selv kan du ikke forlange at barnet ditt skal være noe bedre. 

 

En ting er sikkert, en av mine største frykter er at en av jentene mine skal komme hjem en dag og fortelle at hun blir mobbet! 


Del om du ønsker å gjøre noe for å stoppe mobbing!

 

hits