Med et hjerte for dyrene

16.08.2017 - 15:45 Ingen kommentarer

Som barn skulle jeg bli dyrlege, som ungdom skulle jeg bli hestehvisker, som ung voksen studerte jeg 4 år med anatomi, sykdomslære og naturmedisin på dyr. I dag er jeg hverken veterinær, hestehvisker eller naturmedisinsk behandler på dyr. Det er kanskje rart at jeg ikke jobber med noen av delene, men jeg lever den beste versjonen av mitt liv, og på min vei har jeg lært så utrolig mye. 

Jeg ble født med et bankende hjerte for dyrene. Det var i all fall ikke mine foreldre som oppfordret meg til å redde små kattunger i syden, eller dele ut vannet fra vannflasken min til varme hunder på ekspedisjoner i varme strøk. "Dyrene her kan ha sykdommer, så ikke ta på de!" sa de, og de hadde nok helt rett, men har man et hjerte som banker for dyrene så har man det, og da hører man ikke alltid etter.

Min mann ler av meg, for han mener jeg er mer opptatt av rensligheten hos kaninene enn i mitt eget hus. Min mor sa en gang: "Om du hadde vært halvparten så nøye med å rydde rommet ditt, som du er med å møkke hesteboksen, så hadde du hatt et fint rom." Men det kunne vel være det samme med rommet, det var jo ute hos hesten min jeg ville være, ikke inne på rommet hvor det eneste dyret jeg fikk lov til å ha, var fisker som verken var tamme eller kosete. 

Mine foreldre skjønte kanskje ikke hva jeg så i dyrene, men jeg vet at jeg skjønner hva mine barn ser i dem.
Jeg kan se det i øynene deres, hvordan blikkene blir mykere med en gang de ser et dyr foran seg. Jeg kan se det i smilet, som oser av kjærlighet og glede. Jeg kan se det i bevegelsene, den trygge måte de beveger seg på, og forsiktig strekker fram sine hender for å virke vennlige og snille.  

Men mest av alt kan jeg høre det. De snakker aldri om dyrene som mange andre barn, de snakker med dyrene, akkurat som mammaen sin. 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Plutselig kunne de skrive

15.08.2017 - 15:46 7 kommentarer

Jeg glemmer aldri min bestefars, jentenes oldefars, blikk da han var vitne til at mine barn sang hele alfabetet for han, allerede før de hadde fylt sine tre år. "Kan de hele alfabetet?" Sa han sjokkert. 

Det var jo ikke slik at de forsto alfabetet slik vi forstår det, men ja, de kunne to sanger om alfabetet, og derfor kunne de si alle bokstavene i riktig rekkefølge - fra A til Å. Som alle barn lærte de først de bokstavene som hadde en betydning for dem. O - var deres bokstav. B - var pappa sin bokstav i Bjørn Tore. T - var hunden vår Tyra sin. S - var min i Stine. E - var Ella sin. A - var Ada sin. 

3 år og 4 måneder gamle var da de for første gang skrev navnene sine. De kunne så klart ikke stave eller lese, så jeg stavet og de tegnet. På den tiden visste de hvordan bokstavene så ut, og ved å høre hvilke bokstav de skulle skrive, kunne de også skrive den fra hukommelsen "O er rund" "E er en rett strek neover, med tre streker bortover". Bokstavene sammen dannet egentlig ikke ord i deres hoder, så i navnet til Otilie, skrev hun i sitt hode: O for Otilie, T for Tyra, I for is, L for tante Line, I for Is og E for Ella. 

Interessen deres for bokstaver har alltid vær stor og den siste tiden har de begynt å finne bokstavene i forskjellige ord. De kan si: "Nå kjører vi bil, B-b-biiil, mamma, bil begynner på B!". Og da jeg forsto at de hadde begynt å skjønne hvordan et ord kan deles opp til å bli flere bokstaver, kunne jeg spørre dem: "Hvilken bokstav kommer etter b i ordet bil da?". "Eem, B-b-il, il mamma?!" "Nei, du må nok dele det opp enda litt til, for det er ingen bokstav som heter il. Si bil enda saktere." "B - b - b - i - i.. i mamma!" 

Og plutselig var vi der at begge jentene med enkelhet kunne stave små ord med to og tre bokstaver i seg. Under middagsbordet i går, hadde vi en liten opptreden for pappaen deres. Jeg fortalte han hvor flink jentene hadde blitt på å stave ord. Så fikk jeg en glimrende idé: "Dere kan jo faktisk prøve å stave og skrive dem helt selv". Vi ble sittene ved kjøkkenbordet, mens jentene fikk kritt i hendene. Jeg tipset om ord de kunne skrive, ord med to eller tre bokstaver i seg, og så stavet og skrev de sine første ord helt på egenhånd. Som om en kode som var løst, kom det ord for ord fram på tavlen.

Jeg - stum av beundring, for hva skjedde der

"Kan du skrive båt? sa jeg
"Båt! BBBå - B! Båt begynner på b'." svarte hun og en B formet seg på tavlen
"Helt korrekt!" gliste jeg.
"Båå. Å mamma, hvordan var Å igjen?" 
"Som en A med runding over!" svarte jeg.
"Jaa!. Bååååt, t'. T mamma?" 
"Perfekt!" 


- Speiltvillingene på Facebook - 

6 cm lang, grønn "vekkeklokke"

15.08.2017 - 10:10 2 kommentarer

I løpet av 0,2 sekunder befant jeg meg på to bein midt i rommet, fra sovende stilling i sengen. Hvinet vartet i 2 sekunder. "Hhhh!! Hva er det som skjer?" stotret mannen min fram med en grøtete morgenstemme, han var tydelig forskrekket. 

Sekundene før.  Jeg befant meg i dyp drøm, hva jeg enn drømte om forsvant fra hukommelsen i det sekundet skrekken tok over. Men jeg husker jeg drømte, helt til noe utenforstående forstyrret drømmen. Jeg rynket på ansiktet. Det var noe som kilte. Jeg rynket på nesen. Kilingen vedvarte. Jeg lå på rygg, ristet lett på hodet og så sperret jeg øynene opp. Som frosset fast i sengen begynte øynene mine å fokusere. For nært til å se hva det var klart, men tydelig nok til å se at noe fremmed stort og grønt var plassert rett under nesetippen min. Haken og overleppen bekreftet at seks små føtter med sugefunksjon var plassert der seks små føtter ikke skal stå. Jeg rakk akkurat å kjenne to brune følehorn som klasket meg over neseryggen før jeg satte i et hvin og var ute av sengen før jeg selv visste ordet av det. 

- "Go' morgen! Hahah" - 

Klokken var 06:25 - og la meg si, det var ingen i huset som sov mer etter det. Å starte dagen med høy puls, er kanskje ikke det mest behagelige, men jeg skal si deg at man våkner godt når Norges største gresshoppe (grønn løvgresshoppe) har funnet det for godt å klatre inn igjennom vinduet i andre etasje og setter seg i ansiktet ditt. 


- Speiltvillingene på Facebook - 

 

To små sommerfugler

13.08.2017 - 19:30 10 kommentarer

Sommerfugler har alltid fanget mine øyne, men i dag er det øynene i sommerfuglene som fanger meg. 

Jentehelgen er over, pappaen er kommet hjem, men enda er det to fridager til på de to sommerfuglbarna. I morgen og på tirsdag er barnehagen stengt, så jeg spør meg selv, hva nå skal vi finne på. Spør jeg dem så svarer de i kor: "Du kan jo bare male ansiktene våre enda en dag?"

Sushi på fredag, med disney på tv. Kino på lørdag, med popcorn i fanget. Åpen gård på søndag, med en ekstra bestevenninne i hånda. 
  Vi vet å nyte tiden vår sammen - Du og jeg, og vi tre! 


- Speiltvillingene på Facebook - 

15 beste jentefilmene

12.08.2017 - 18:02 27 kommentarer

Da mørket snek seg på i går kveld, fikk jeg akutt lyst til å se en skikkelig jentefilm før jeg la meg. Problemet er ofte at jeg synes jeg bruker mer tid på å lete etter en bra film, enn jeg gjør på å se selve filmen. I går spurte jeg derfor alle mine fantastiske følgere på snapchat (der jeg heter Stinetuss) om tips. Det kom også inn mange spørsmål om jeg kunne dele alle svarene jeg fikk. Derfor kommer det et innlegg med flere av filmene som ble nevnt i går. 

Jeg regner egentlig med at dette er filmer de fleste jenter har sett allerede, og hvis ikke, så er dette filmer som bare MÅ ses - om man liker kliss og tårer så klart! 


Nicholas Sparks

Først og fremst må jeg vel nevne at ALLE filmatiserte bøker av forfatteren Nicholas Sparks er filmer som må ses. De er jo rett og slett helt fantastiske. Det overrasker meg gang på gang at det er en mann som er forfatteren bak disse historiene, men så slår det meg at det kanskje ikke kunne vært noen andre enn en mann. En mann som har funnet nøkkelen rett til kvinnes hjerte og vet med presisjon hvordan han skal treffe oss med sine karakterer. 

Her er 6 av filmene som er basert på Nicholas Sparks bøker, men det er enda noen jeg ikke har tatt med. 

Samme gate:

Hvis du som meg, liker filmene over, så vil du også elske filmene under. De er i samme gate, 3 filmer med helt forskjellige kjærlighetshistorier. "The age of Adaline" er en av mine store favoritter. En av de filmene jeg kan se igjen og igjen. Men når det er sagt, så har jeg sett de to andre også flere enn én gang. 

Gråtefilmer: 

Under har jeg nevt 3 filmer som også ble sendt som gode jentefilmer i går kveld. Jeg har sett to av de; "The light between oceans" og "Miracles form Heaven", og la meg si at tørkerullen ble hyppig brukt. Den førstnevnte syntes jeg faktisk var på grensen til helt grusom! Mens i "Miracles from Heaven" var jeg helt grepet av hvor bra denne lille jenta, Kylie Rogers, spilte. 

Latter

Til slutt vil jeg dele tre filmer som er litt lettere til sinns, men også veldig god underholdning for kvelden.  


- Speiltvillingene på Facebook - 

Flyttet ut i natten

12.08.2017 - 12:53 11 kommentarer

  De var i seng til normal tid, hun ene sovnet med det samme, hun andre gjorde det ikke. Det var ikke det at hun gjorde noe ut av seg, hun fikk bare ikke sove. Klokken halv ni om kvelden kom hun ruslende ned trappen. Hun var tørst. "Du kan gå å ta deg et glass vann, men etter det er du helt nødt til å legge deg til å sove. Klokken er midt i natten for deg!" sa jeg med en litt streng tone, ettersom hun antagelig ikke var døden - nær - tørst. Som sant var tok hun en liten munnfull med vann, før hun ruslet opp igjen; "men jeg får ikke sove, kan jeg legge meg i din seng?" Jeg nikket kort til henne og hvisket "god natt!" 

  Jeg satte meg tilbake bak iMacens lysende skjerm, mens rolig musikk rullet rundt i rommet. Jeg hørte noen tassende skritt over gulvet et par ganger, først tenkte jeg hun hadde ombestemt seg, og gikk å la seg i sin egen seng. Da skrittene fortsatte, ropte jeg opp: "Nå er det nok tull og tøys, gå å legg deg i sengen"
  Det ble stille etter det. 

  Klokken var passert midnatt da jeg selv ruslet til sengs. Jeg stoppet opp i det jeg kom opp på soverommet, så lo jeg stille, men hjertelig. Bilde over sengen hadde hun tatt ned, og byttet ut med drømmefangeren fra soverommet sitt. Alle bamsene lå på en systematisk måte stablet rundt i hele dobbeltsengen, og ukebladet lå oppslått ved siden av henne. Dyna var mulighes for varm, så i stedet hadde hun brettet over seg fleeceponchoen min.
  Midt i mellom alt sammen, lå hun i sine dypeste drømmer. 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Blødende migrenepiercinger

11.08.2017 - 20:18 19 kommentarer

Til mandag er det 12  uker siden jeg tok den såkalte migrenepiercingen. Jeg får veldig mange spørsmål om hvordan den fungerer for meg, så det er på tide med en oppdatering igjen. 

Les - Innlegget fra da jeg tok piercing 
Les - Dobbelmigrene og migrenepiercing
Les - Første oppdatering, 5 uker etter migrenepiercing.


  Denne uken har jeg tenkt flere ganger at jeg må få til en oppdatering på piercingene jeg har tatt i ørene, som skal hjelpe mot migrene. Da er det jo litt komisk, eller kall det typisk at jeg i går kveld, altså dagen før mitt planlagte innlegg, sier til BT i det vi satt oss ned i sofaen kl 22:00 for å se en film sammen: "Nå får jeg faktisk migrene!" 

  Synet forsvant, og BT måtte hjelpe meg med å lese på medisinpakkene, for å finne riktige medisiner. Det var ikke stort annet å gjøre enn å ta medisiner og komme meg i seng så fort som mulig. Planen min var å klare og sovne før auraen ble byttet ut med hodepinen, noe som normalt tar en halvtimes tid. Jeg var i utgangspunktet fryktelig sliten i går, som antagelig var utløseren til migrenen, men som også førte til at jeg sovnet raskt. Jeg sov meg faktisk igjennom hele skallebanken og kvalmen.

  Jeg har jo med andre ord ikke blitt kvitt migreneanfallene. Faktisk har jeg hatt tre stykker etter jeg tok piercingene. De første to fikk jeg dag 3 og dag 4 etter jeg tok piercingene, og så fikk jeg mitt tredje anfall i går kveld. Når det er sakt, så betyr det at jeg gikk 11 uker uten et eneste anfall, og det kan jeg ikke huske når sist skjedde. 

  Tidligere i år gikk jeg på blodtrykksenkende medisiner for å forebygge mot migrene, det hjalp ingenting, snarere tvert i mot. Jeg fikk så lavt blodtrykk selv på den laveste mulige dosen, at jeg følte meg mer svimmel enn etter 3 glass vin. Og det er rart hvor mange rare tanker man kan få av for lavt blodtrykk over tid. Jeg sluttet derfor helt med forebyggende medisiner, og tar nå bare medisiner mot migrene ved anfall. 

  Det er allikevel en ting jeg må nevne i denne oppdateringen av migrenepiercingen. Etter at jeg satte dem har mønsteret på migrenen også endret seg. De to første rundene rett etter jeg tok piercingen, slapp jeg unna etter to timer med skallebank. Jeg var dog helt kjørt etterpå, men uten smerter, det kan du lese mer om i innlegget jeg har lenket til over. 

  I går fikk jeg migrenen klokken 22:00 om kvelden, det har jeg aldri før opplevd. Og la meg si det slik, om det er klokken 22:00 om kvelden jeg skal få migrene, så kan jeg leve fint med det. Stort sett er det om morgen at migrenen trer i kraft, og hele dagen er dermed ruinert. 

  I dag har jeg vært sliten, og hadde den øre fornemmelsen i hodet, samt at jeg har vært ekstremt lysømfintlig - det er helt normalt, og en klassisk "dagen derpå" etter et migreneanfall, men jeg slapp unna timer i smerter da jeg sovnet før den rakk å toppe seg i går kveld. 

Et lite rart faktum

  Da jeg tok piercingene sa hun som satte de, at migrenen ofte kan endre seg, og at det ikke er uvanlig at piercingene begynner å jobbe ved et anfall. Det kan vise seg som smerter der piercingene sitter, eller at det kommer verk fra piercingene. 
Det skjedde ikke hos meg, men i dag blødde jeg i begge piercingene, og det har jeg ikke gjort siden jeg byttet de for seks uker siden. 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Bryllup - Kirkeklokker og tårer

11.08.2017 - 12:51 16 kommentarer

Alle bildene  er tatt av fotograf: Elisabeth Figenschou Jølstad

Vi er kommet ditt hen i historien fra vår dag, at kirken var neste på programmet. 

Les også: Bryllup 1 - frisørbesøk og sjokkerende telefonsamtale
Les også: Bryllup 2 - første møte
Les også: Bryllup 3 - Kjærlighet og detaljer 

 

I dette innlegget har jeg lagt ved en låt, spill den gjerne av mens du leser og følt musikken jeg gikk til opp midtgangen sammen med pappa.


   Pappa hentet meg etter fotograferingen, og skjelvende satt vi en stund i bilen og ventet til vi kunne gå inn i kirken som de siste to.
Pappa rettet på skjørtet i kjolen. Hendene mine skalv. På andre siden av døren var alle de menneskene jeg er så glad i. I enden av kirken, var mannen jeg skulle gifte meg med. 
   Otilie og Olivia svirret rundt oss, helt klart opprømte. De hadde gledet seg til denne dagen. De hadde gledet seg til det øyeblikket der de skulle gå opp kirkegulvet, og helt opp til der pappa sto. 

  Kirkeklokkene ringte. Suget i magen min slo til. Dørene åpnet seg. Otilie og Oliva tok noen bestemte skritt innover, så oppdaget de at et hundre mennesker sto å kikket på dem. Med et stoppet de opp, kikket overrasket på hverandre, og sprang de få skrittene tilbake til mamma og morfar. Mamma, jentenes mormor, kom med en hjelpende hånd og leide de igjennom folkehavet av tårevåte øyne som kikket på dem. 

Med armen trygt i pappas, lot jeg han lede meg framover. Jo nærmere den indre familien jeg kom, jo mindre så jeg. Tårene truet i øynene, og takknemligheten ble stor da jeg så min lille niese helt der fremme. Jeg klarte å samle meg et lite sekund, der jeg smilte til Sola mi.

Da jeg flyttet blikket opp på mannen som ventet på meg, så jeg ikke lengre noe som helst. Tårene rant over, og jeg stolte på at pappa fikk meg trygt fram. 

Jeg kunne ikke vært mer takknemlig for at barna våre var med, for at presten syntes det var koselig om de var sammen med oss. Øyeblikket kunne ikke vært vakrere der de siste toner av "The river flows in you" fylte kirken.  

Vielesen var så vakker, sangene rørte oss innvendig, og kjærligheten lå som en aura over oss alle. 

- Herr og Fru Ommedal -


- Speiltvillingene på Facebook - 


 

Stine prater med seg selv ... igjen

10.08.2017 - 20:39 8 kommentarer

Jeg skulle til å finne fram innleggene mine der jeg forteller om hendelser hvor jeg prater til meg selv. Så finner jeg bare et skikkelig døvt innlegg, som ikke en gang handler om det, men som bare inneholder noen linjer, midt inni noe helt annet:

   Jeg brukte tre timer på lokalsenteret vårt, og hadde unnagjort hele julegavehandelen. Jeg var så fornøyd at da jeg skulle sette meg inn i bilen så ropte, og da mener jeg ropte, jeg et høyt "Wooohooo!" Det var før jeg hadde rukket å lukket bildøren. Jeg ble så flau at jeg kjente det brant i kinnene, for selv om jeg ikke har noe problem med å innrømme at jeg alltid snakker med meg selv, så er det noe med å bli fersket i det. 

   Nå skjønner jeg at jeg kanskje ikke har delt så mye om meg selv og alle de merkelige samtalene jeg har, uten at det er noen andre til stede.
   Dere vet alle de menneske man møter på butikken og rundt om kring, som prater litt, kanskje til og med kjefter på varen de har i hånda. Vel der har dere meg, når jeg hjemme alene. 

   Det var her om dagen, mens det enda var ferie. Jeg kom til å tenke på hendelsen i går da regnet sprutet på utsiden, for i likhet med gårsdagen regnet det kraftig den dagen denne hendelsen fant sted. 
  Jeg kikket ut vinduet, og så at den overbygde markisen på plattingen var blitt tung av regn. Jeg trakk på meg den gule regnjakka, men tredde de sokkekledde føttene ned i flippflopperne. Ute ved utesofaen tråkket jeg ut av flippflopperne for å klatre opp i sofaen, og opp på bordet for å løfte på markisen. Jeg hadde en av sangene fra filmen Vaiana på hjernen, og mens jeg dyttet opp markisen så vannet fosset av, sang jeg av full hals: " Så hva kan jeg si, det var såå lite, så lite, så lite". Vannet forsvant og jeg hoppet ned fra bordet i det jeg så flippflopperne jeg hadde satt i fra meg for noen sekunder siden. Jeg hadde tømt alle literne med vann fra markisen over dem, så jeg sa ut i luften: "Nej nej, hur dumt gjort". 

Fra vinduet ved siden av meg, hører jeg latter, og jeg snur meg så jeg kan se min mann stå der og kikke på meg mens latteren ruller. "Haha, ja det var mycket dumt! Jeg viste du snakket med deg selv Stine, men at du var Svensk når du snakket med deg selv, den var ny for meg!" 

Jeg lo så tårene sprutet og kinnene ble illrøde.

   Jeg snakker kun med meg selv når jeg tror jeg er helt alene, denne gangen var jeg ikke det. Og ja, det hender at jeg både snakker svensk og engelsk, eller en tilfeldig dialekt fra Norges land. 

  Jeg kan love dere at det har blitt mange svenske kommentarer fra mannen min, de siste ukene. 


- Speiltvillingene på Facebook - 

MatSnap - rekordmange screenshot

10.08.2017 - 10:27 2 kommentarer

Kyllingburger skulle vise seg å være riktig så treffende.

I går kveld delte jeg et par bilder av middagen vår på Snapchat  (stinetuss), og aldri har så mange tatt screenshot før. Det første som slo meg var, så det er flere enn meg som er litt matlei om dagen, og synes det er vanskelig å komme inn i middagsrutinene igjen? 

Det er jo ikke slik at vi ikke har spist middag i ferien, men det har nok vært mye grilling med venner, middager borte, middager på sparket, og samarbeid om å få dagens middag på bordet. Annerledes blir det i alle fall nå som hverdagen er tilbake. For min del har jeg stått i matbutikken og lurt på hvordan det er mulig at en hel matbutikk ikke har mat. Som om jeg helt har glemt hvordan det er å finne på middager hver dag. 

Da kyllingburgeren til slutt dukket opp i bevisstheten min, ble jeg så glad, for denne retten er så sinnsykt god. Enda bedre er det at den tar 15 min å lage. 

Så her er "oppskriften" på kylligburgeren vi spiser i dette huset: 

2-3 kyllingfileter 
2-3 store røde og søte tomate
1 avokado
salat
1 stor pakke / 2 små pakker - fersk mozzarella 

Pesto 
Hamburgerbrød

Så enkelt er det: 

Kyllingfiletene stekes i stekepanne eller i ovn med litt olivenolje til de er gjennomstekt. 
Mens kyllingen stekes skåres grønnsakene opp, og osten i skiver. 
Når kyllingen er ferdig deles den opp i strimler/biter 
Hamburgerbrødene varmes så vidt i ovnen. 

Så er det bare å smelle alt sammen, ha litt pesto i bunn, og strø på litt havsalt og pepper før topplokket plasseres, så blir det helt HIMMELSK! 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Stopp opp litt

09.08.2017 - 13:56 2 kommentarer

Klokken var blitt mye, jeg ryddet glasset til kjøkkenet, fylte matskålen til hunden og gikk for å pusse tennene.

   Da hodet mitt ikke orket å jobbe mer bak en dataskjerm og klokken var blitt 22 om kvelden, satte jeg på en film på TV. Mann i hus jobbet fremdeles, enda han startet klokken 7 om morgen. Slik har han jobbet siden han startet opp etter ferien sist mandag. Det var kun lørdagen han dro hjem fra jobb klokken 18, og søndagen hvor han var hjemme.
   Jeg blir ikke trist når han er borte, heller ikke bekymret når han blir så lenge at solen går ned og skyggelegger landet. Han kommer hjemom og spiser middag med oss før han reiser tilbake, og det er hva som betyr mest - den lille timen, som kanskje til og med kan strekke seg til å bli til to, der han får vært sammen med barna våre, og de sammen med sin pappa. 

  Men når han ikke er hjemme, kan jeg føle på en tomhet, og det forundrer meg hvor fort jeg vender meg til at han ikke er der. Som om det nesten blir fremmed når han kommer hjem og inntar sin plass i huset. Stillhet er hva jeg er vandt med når barna er i seng. Jeg setter kanskje på litt "Peaceful Guitar"- musikk på det laveste volumet der jeg fremdeles kan høre tonene danse igjennom rommet jeg sitter i. Så setter jeg meg, og skriver til jeg ikke har flere ord igjen. 

  Jeg tror klokken nærmet seg 23 da lysene på bilen hans lyste opp stuevinduet.

  Jeg er på så mange måter stolt av hans arbeid, jeg er stolt av arbeidsmoralen han har, og over de store prosjektene hans som stadig blir større og mer viktige. Jeg blir stolt av min mann, fordi jeg har sett hele utviklingen fra han avsluttet skolen, til i dag hvor han er prosjektleder for store jobber. Samtidig som jeg er stolt, blir jeg også oppgitt og irritert - stopp opp litt, har jeg lyst til å si, - de små jentene våre er snart blitt store. 

    

   Jeg spyttet tannkremen i vasken, skylte tannbørsten og satt den tilbake på plass. Jeg gikk opp til soverommene, og tok den faste turen innom soverommet til de to barna våre. Jeg stoppet opp kikket på Olivia som lå lang som hun var oppå dyna. Jeg kjente et stikk av gjenkjennelse, som om jeg så på et bilde av meg selv som barn. Så oppdaget jeg hvor lang hun var der i sengen sin, og tårene fylte seg opp i øynene mine. Hva skal du bli når du blir stor? hvisket jeg og kysset pannen hennes etter å ha lagt dynen over den perfekte lille kroppen, på det perfekte lille barnet. 

Jeg beveget meg over rommet, til jeg sto ved Otilie sin seng. I det sovende ansiktet hennes kunne jeg ikke se meg seg slik jeg nettopp hadde gjort i søsterens ansikt. I hennes lukkede øyne så jeg min mann, hennes pappa. Tårene som hadde fylt seg opp i øynene mine rant over kanten og nedover kinnene. Når kommer den dagen hvor du er for stor til å kysses god natt? hvisket jeg og listet meg ut av rommet.

 

  Mannen min kikket på meg fra senga.
  "Hva drev du med?" spurte han.
  "Jeg så på hvor lange barna våre blir, de vokser snart ut av juniorsenga" sa jeg og krøyp under dyna. 
  "Det er helt sant, det er kanskje 40 cm igjen før de er rekker sengen på langs"
  Siden jeg vet at et barn vokser i gjennomsnitt 6 cm i året, så unnlot jeg å svare da han spurte:
  "Du vet det tar litt tid å vokse 40 cm?" 
 I stedet svarte jeg i tankene mine, jeg vet det går alt for fort. 

  Mannen min kysset meg god natt, og den varme kroppen mot min, fikk meg til å glemme irritasjonen over den ene tingen jeg ikke rakk å få fortalt han før han dro tilbake på jobb.

For etter timer i stillhet, føles varme ord, og et nattakyss ut som himmelen og jorden smelter sammen. Det er slik det skal være.


- Speiltvillingene på Facebook - 

 

hits