Hjem fylt av Syrin

25.05.2016 - 12:13 8 kommentarer

Er det ikke merkelig at det blir mest rotete inne på de dagene man tilbringer mesteparten av tiden utendørs? 
Slik er det i hvert fall her, men det er vel fordi jeg ikke går å smårydder når jeg ellers går frem og tilbake i huset, og i stedet skyndter meg ut igjen så fort det er mulighet før jeg har rukket å rydde bort rot og skrot. 

I dag tok jeg en liten runde for å få ting til sin rette plass igjen, og de gamle 17.mai blomstene ble byttet ut med Syrin. Jeg har faktisk fylt hele huset med Syrin. De er ikke bare vakre å se på, jeg kan også jukse meg til duften av nyvasket hus og late som det er gullende rent. 

I hagen har Syrin busken vår vokst seg stort som et tre, og jeg kan ikke annet enn å elske det, siden jeg da kan plukke med meg uendelig mengder inn på våren uten at Syrin busken ser skabbete ut av mangelen på blomster. 













Miffi og Kløver ble godt fornøyd med noen kløverblader, litt løvetann og bjørk !


 

<3


- Speiltvillingene på Facebook -

Velkommen hjem Miffi & Kløver

24.05.2016 - 19:25 27 kommentarer

Gleden i ansiktet til jentene de vi hentet de to kaninungene kunne ikke vært bedre. Vi hadde en helt fantastisk tur, hvor vi snakket i lange tider om kaninhold og hvordan man må være sammen med kaniner. 

Nå har kaninene allerede rukket å være hos oss i 5 timer, og jentene er 100 % forelsket i sine nye kjæledyr. De skulle gjerne koset med de non stop siden vi kom hjem, men etter litt forklaring forsto de også at de små trengte hvile og ro etter en lang reise og ett nytt sted. 

Jeg hadde snakket lenge med selgeren før jeg bestemte meg for å gå for disse to nydelige kaninene. Hun fortalte om hvordan hun tilvendte kaninungene med mennesker rett etter fødsel, og at resultatet av det ga utrolig tamme og rolige kaninunger. Noe som for meg var svært viktig med tanke på at dette er kaniner som skal være til glede for barna og omvendt. 

Oppdretter har gjort en fantastisk jobb, de to kaninungene hoppet frivillig inn i jentenes fang og lot seg kose med. Så uredde og trygge. Helt fantastisk å se. 


Dette er Miffi, det er ei lita renraset Løvehode jente.

- L  Y  K  K  E  R  U  S - 








Her ligger lille Kløver å koser seg på fanget. Han er en 50/50 blanding av Hermelin og Løvehode 


- Når kaninungen sovner i armene på sin helt nye eier på tre år <3


 

Nå får vi foreldrene ut å fortsette prosjektet: kaninparadis :) 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Road trip

24.05.2016 - 10:26 10 kommentarer

Jentene har fått fri fra barnehagen i dag, og denne dagen har de gledet seg veldig mye til. 

Vi skal nemlig til Halden for å hente de to søteste kanunungene våre. Jentene er rett og slett i ekstase! Reisen er nesten to timer hver vei, men siden deler av ruten er på ferge, trur jeg ikke det blir kjedsomt langt for de to små. 

Kaninvillaen og uteplassen er ikke ferdig enda, så den første tiden skal kaninungene bo inne sammen med oss. Vi er mange som skal bli godt kjent med de, for det er ikke bare to jenter på tre år som skal lære seg riktig oppførsel rundt kaninungene, det er også to katter og en stor svart hund. 

Tyra som er rottweileren vår har alltid vist stor forsiktighet til alle dyr, om det er hest eller katteunger.


Her ville ikke Tyra sitte bundet på siden, så i stedet løsnet hun knuten og løp med Dronningen som luftet seg på banen. 

Vi har også vært kaninpassere en gang, og da denne kaninen var ute å hoppet på plenen la Tyra seg ned i gresset for å studere det lille vesenet. Men Tyra er også en sjalu hund, så hvis hun synes vi koser for mye med kattene kommer hun pipende for selv å få kos. 

Min erfaring er at "alle" dyr kan gå godt sammen, så lenge de blir introdusert for hverandre riktig, og at tilvenningen til dyrene går gradvis. Med en sjalu hund er det også viktig at vi ikke glemmer henne. 


Her la Tyra seg inntil den ene pusen vår da hun var blitt påkjørt av bil, slik hun gjorde på jentene da de var nyfødt. 




Vi gleder oss! 



 

Dype samtaler

23.05.2016 - 15:25 4 kommentarer

Kanskje ble det for dypt, for komplisert? - tenkte jeg, men omgjorde tankene i samme stund, Nei, det er viktig å la de vite. De er kanskje bare tre år, men de dype samtalene er det beste vi har. 


Min venninne var på besøk, en ren glede for de to små. Jeg laget klar middagen på kjøkkenet, men overhørte brokker av samtalen i stua. Jeg forsto at døtrene mine viste frem de små blå blodårene som er synlig på håndleddets underside, da de sa: 

- Her går det blod! 

Det stoppet ikke der, de ville fortelle mer til min venninne, så jeg smugtittet igjennom luken fra kjøkkenet til stuen. 

- Bak her, sa hun og la hånda på brystet hennes, - Bak her har du hjerte ditt. Det gjør at vi har blod her, fortsatte hun og pekte på håndleddet sitt. 

- Jeg har også hjerte, her. Sa hun andre og pekte på sitt eget bryst. 

- Alle har hjerte, Tyra også. Vil du høre? Det sier, dunk dunk, dunk dunk.

Jeg ble stående å smile, det stolte smilet en mor får når hun blir imponert over sine små barn. De hadde lært av frokostens dype samtale om kroppens indre. 

Under frokosten flere timer tidligere hadde de nemlig blitt opptatt av å studerer de blå årene som var synlig. 

- Det er blod! sa de, for det hadde de lært. Jeg svarte ikke; - Ja, det er blod.

Jeg fortalte like gjerne en hel historie om hvorfor vi har blod akkurat der, om alle dyr, fisker, fugler, insekter, reptiler og mennesker som har blod. Jeg elsker disse samtalene. Jeg elsker å vri hjernen for å kunne fortelle på deres nivå, for å lage bilder av det jeg forteller som de kan refere til. Den lille oppdagelsen av blodårene ble til noe mye større, det ble en ren fasinasjon av hvorfor vi har blod, og hva hjertes oppgave er. Da siste bit av brødskiven ble svelget, satt vi alle tre og lyttet til hverandre hjerter. 

Da er det ikke annet enn stolthet det går an å føle, når barna gjennforteller en oppsumert lære til min venninne Lena som de begge er så glad i. 


Lena og Otilie i vannkanten på Long Beach 


- Speiltvillingene på Facebook - 

 

Back on track!

23.05.2016 - 11:15 11 kommentarer

Men bare så vidt.. 

#hverdagsoppsummering ;) 

Det pleier ikke å være noen problem å glemme å sette på vekkeklokka, for jeg har stort sett to pålitelige vekkeklokker på naborommet. Men de to vekkeklokkene mine satte ikke i gang vekkingen før klokken 9 i dag. Med andre ord et par timer senerene enn planen var.

Helgen har vært strålende, men regntung. Jentenes pappa har vært på guttetur, så vi tre har vært alene hjemme. Vi har fått vært med mye familie og hadde overnattingsbesøk av min venninne, for på helger der været ikke er bra, er det greit å finne på litt så ikke kjedsomheten tar over og lager dårlig stemning. 

Jeg gjorde forsøk på å skrive et par innlegg, men tapte rask leken da jeg ble den kjedelig mammaen. Derfor får dere ha meg unnskyldt. 

Lørdag formiddag fikk jeg snekret på kaninvillaen, og selv om det er mye igjen, rykker jeg stadig fremover. Endelig begynner fingeren som jeg klemte i bildøra og bli hakket bedre, det dunker i hvertfall ikke like mye, og selv om jeg er svært redd for å dunke til noe med fingeren, tørr jeg å la hånda støtte opp og hjelpe til når det er behov. 

Siden det er snart sommer, har jeg kjøpt en rekke nye stoffer til nye syoppskrifter på sommerklær, dette prosjektet ble et av mange som ble utsatt da jeg knuste fingertuppen. For det er neimen ikke speiselt enkelt å jobbe med hendene når den ene fingeren ikke vil være med på laget. Denne uken håper jeg på å få tid til å tegne opp nye mønster å komme i gag med syingen igjen! 

Kaninungene kommer også denne uken, så vi har mye spennende i vente <3


- Speiltvillingene på Facebook - 

Du redda meg..

20.05.2016 - 20:28 27 kommentarer

Et hulkende barn kom tassende over den lille gangen mellom de to soverommene våre, jeg våknet brått og satte meg opp for å ta henne i mot i vår egen seng. Men i bakgrunnen hørte jeg mer gråt, ikke som den gråten til hun som kom krypende inn under dynen. Nei, denne andre gråten var mer panisk, mer skrekkslagen, men allikvel fjern og dempet. Pappaen trakk til seg jenta i senga og bredde sin egen dyne rundt henne i det jeg hoppet ut og småløp inn på barnerommet. 

Jenta var ikke synlig i sengen, men det var dyna som ristet like mye som om det befant seg ti store fugler som prøvde å bakste seg løs under den. Jeg rev dynen vekk og kjente på skrekken over at hun hadde viklet seg inn i dynen uten å komme seg ut igjen. Det oppjagde ansiktet fikk det til å banke hardt i brystet mitt. Redselen hadde tatt kontroll over kroppen, og hele jenta under meg ristet. Da øynene møtte mine gikk det et grøss igjennom den lille kroppen før den paniske gråten gikk over til hikstende gråt av lettelse. Hun klamret seg til meg med fingre og klør til pusten omsider roet seg ned.

Mine forsøk på å spørre ut om hendelsen var nytteløs, alt hun fikk fram var et "ja" da jeg sprute om hun var blitt redd. Øynene lukket seg igjen, og jeg pakket dynen forsiktig over kroppen og listet meg tilbake til vårt soverom. 

To store øyne møtte mine da jeg var tilbake til min egen seng, 

- Hvorfor våknet du vennen?

- Søster vekte meg, hun gråt mamma

Jeg la meg ned i sengen, men med to ører på vakt nå. Sekundene etter skar det fryktpregede skriket igjen, og jeg sprang til få skrittene i mellom soverommene våre. På ny lå hun med hode og kropp under dynen, på ny det skrekkslagende ansiktetet da jeg hentet henne fram. 

Redselen bredte seg over meg i det hun flakket blikket rundt i rommet. 

- Så du noe i drømmene dine? spurte jeg, selv om jeg var usikker på om hun visste hva en drøm egentlig var. Jeg klarte heller ikke la være å ta en ekstra kikk rundt i rommet for å lete etter noe som ikke skulle være der. Alt var som normalt, på vei inn den andre gangen hadde jeg til og med skrudd på taklampa, så det fantes ingen snev av skumle skygger eller skapninger. 

Hun var allikevel for redd til å legge seg ned den andre gangen, så jeg bar henne med meg til sengen vår for å fortsette nattens søvn.. 

Jeg fikk ikke svar på hva hun var redd for, men den kalde kroppen motbeviste mitt første inntrykk av at hun hadde satt seg fast under dynen. Det var mer sannsynlig at hun hadde gjemt seg der, men for hva? 

Little girl having childhood nightmares and fears hiding under the quilt

I kveld kom jeg på nattens hendelsen, og spurte om hun husket at hun våknet i natt:

- Ja, jeg var redd mamma! 

- Husker du hvorfor du var redd, vennen? 

- Ja! 

- Hvorfor det? Så du noe? 

- Kaptein Sabeltann kom og han tok meg, sa hun, og selv nå kom det et skjær av frykt tilbake til stemmen hennes. 

- Så du Kaptein Sabeltann? 

- Ja, han tok meg, så kom du og reddet meg, og jeg fikk sove i din seng.. 


#hverdagsglimt

- Speiltvillingene på Facebook - 

Kaninverden!

20.05.2016 - 11:30 44 kommentarer

Lite visste jeg at det fantes en egen kaninverden der ute, med en samling kaningengasjerte kvinner og menn som virkelig ånder for de rufsete kjæledyrene sine. 

Men hva skal jeg si, jeg viste ikke det fantes et eget fb-forum for tvillingmødre før jeg selv ble tvillingmamma heller, og med over 3000 tvillingmødre i gruppen har jeg mang en gang kunne senke skuldrene av råd og tips der inne. For en god utnyttelse av internettverden.

Da jeg studerte naturmedisin på dyr, var vi også innom kaniner som et emne, og jeg husker jeg ble sittende igjen med den vonde følelsen av alle kaniner som bor i et lite firkantet bur. Det var jo slik jeg selv oppholdt kaninene mine da jeg var barn, selv om de fikk ut å lufte seg i hagen, var det på langt nær hver dag de fikk det. Allikevel trudde jeg at jeg var den beste kanineieren, som hver dag var ute og plukket friske planter og grener til dem, og passet på at buret var rent og pent. Jeg viste jo ikke bedre, jeg viste ikke at en kanin ikke er skapt for å sitte innesperret i et bur, jeg viste ikke at slike kaniner ofte lider av beinskjørhet og smerter. 

Gleden over å kunne gjør det bedre med ny kunnskap føles utrolig godt. Og ja, jeg er nå blitt en kaninengasjert kvinne ! Neste på kanten til å bli tullete. Det får så være, skal jeg ha dyr, skal jeg også gjøre mitt for å gi dyrene de beste forutsetningene.

Si hei til våre to nye familiemedlemmer, som snart skal flytte inn på Haugan Gård! 








 

- Speiltvillingene på Facebook - 

 

Sinneutbruddene

19.05.2016 - 12:53 12 kommentarer

- Hva kan vi gjøre da? Sa pappaen etter at datteren omsider ga slipp på raseriutbruddet hun hadde vist. 

- Jeg vet ikke, ikke så mye mer enn det vi gjør, med det er tøft!, svarte jeg som denne gangen hadde vært den av oss som sto i kampen, ørene bar preg av et akutt tilfelle av tinitus etter all hylingen. 

- Kan hun ha ADHD? Jeg mener, hva var det egentig hun klikket for?, spurte han. 

- Nei, ikke hun har nok ikke det, for hun har en god konsentrasjon. Hun ble sint fordi hun ikke kunne ha med 17.mai fløyta i senga, svarte jeg og gnidde meg i ansiktet. 

- Jeg skjønner bare ikke at hun kan bli så sint, det er jo aldri noen problemer med søstra!, sa han forferdet etter å ha hørt på det kraftige sinneutbruddet. Det kunne ha var i 5 minutter, eller 30 minutter, jeg vet ikke, for hvert minutt føltes uendelig lenge. 

- Det kan du si, men du må ikke glemme at det var omvendt for bare en liten tid siden. Husker du?, sa jeg. 

- Ble hun andre så sint?, spurte han 

- De er jo forskjellige i sinnet sitt, men ja hun ble også så sint. Jeg husker jeg spurte om råd til hva jeg skulle gjøre i den gamle barnehagen, så frustrert var jeg.  Det er nok en fase, men en tøff en. Kanskje vi skal være glade for at de ikke fikk den samtidig? sa jeg og lukket øynene. 


I går kom artikkelen der jeg uttalte meg om "ett lett - og ett vanskelig barn" i VG. Det er stund siden jeg brakte opp temaet på bloggen, et tema som kan være vanskelig for en mor å snakke om. Hvem vil vel si at det ene barnet er det vanskelige, mens det andre er det lette?

Jeg ville slippe ut mine tanker om denne problemstillingen da rollene snudde, da den sinte av barna mine plutselig gikk over til å være den problemfrie. Rollene var byttet, og det enkle barnet viste sine følelser i aller sterkeste grad, noe hun enda gjør. 

Å stå i et slikt sinne er noe av den tøffeste med å være forelder, nettopp fordi så mange følelser blir spent i seg selv. Jeg opplever selv sinne, og frustrasjon, så blir jeg lei meg. Alle mine følelser som vil virke negativt prøver jeg etter beste evne å skjule, men det betyr ikke at jeg er spesielt godt til det. Jeg kan selv bli så sint at jeg bare får lyst til å gå, la henne hyle i sengen til hun ikke orker mere. Fordi jeg ikke forstår, fordi jeg mener det ikke er noen grunn til å utagere på den måten, fordi jeg selv ikke klarer å tenke rasjonelt med det hylende sinte barnet ved min side, fordi jeg ikke klarer å oppnå noen form for kontakt. 

Det er nemlig det som skjer - det er umulig å trenge igjennom sinne, og nå henne. Utbruddet kan bryte ut av intet, og bli så sterkt at det er umulig å få øyekontakt, ikke hjelper det å si noe med en rolig stemme, eller vise forståelse. Jeg har prøvd alt dette, om igjen og om igjen, men med et barn som er så sint at hun ikke vet sitt eget beste så klarer hun ikke høre mine ord over hyligen, hun finner ikke blikket mitt fordi blikket flakker andre veier. 

Hun trur jeg er dum, og vil til pappaen sin, og med all sin vilje prøver hun å rømme til pappa. Men når pappa står i sinne er det mamma hun skal til. For mennesket foran henne er en "dumming". 

Closeup portrait angry young woman blowing steam coming out of ears having nervous breakdown hysterical screaming isolated grey background. Negative human emotion facial expression feeling attitude

Så hva gjør vi?! 

Vi tar henne bort fra situasjonen, plasserer henne i rom uten forstyrrelser og setter oss sammen med henne. Hun prøver å rømme, men hun får ikke lov når hun er så sint. Bare når hun får igjen pusten og roer seg ned skal hun få lov til å gå fra oss. Men hun er sta, staere enn mange, og kjemper sitt eget sinne til hun til slutt er så sliten at hun strekker armene fram og kollapser i favnen til pappaen eller jeg som sitter der sammen med henne. Først da kan vi snakke, først da vil hun lytte, først da klarer hun å forstå. Men på det tidspunktet er vi begge to også utslitt og triste, selv om vi finner tilbake i vennskap og kjærlighet der vi sitter og holder rundt om hverandre. 

Kanskje forsto hun at det var bedre å snakke om situasjonen, enn å bli så sint? Men nei, nye utbrudd skjer, og igjen må vi sitte hos henne til hun på ny kollapser av utmattelse, mens søsteren så stille på sidelinjen spør om vi kan lukke døren fordi hun får så vondt i ørene. 

Det er ingen enkel oppgave å løse, men det finnes alltid en grunn, og den bygger på noe helt annet en den lille bagatellen som utløste avtriggeren. Kanskje var det bare en utslitt eller sulten kropp som ikke taklet motstand, kanskje var den følelsen av urettferdighet som kom til overflaten, kanskje var det et forsøk på oppmerksomhet som gikk galt. Uansett hva det er som utløser et slikt sinne, så er det noe av betydning, som bør tas på alvor. Uavhengig av hvor frustrendene og sint en selv kan bli av barnets sinne som vi ikke helt klarer å forstå i øyeblikket. 


- Speiltvillingene på Facebook - 

Hipp hipp hurra!

18.05.2016 - 19:45 15 kommentarer


(bilde av Madelen Bergstrøm) 

Se på det, jeg endte opp med flette til bunaden i år også, noe jeg ikke skulle. Men å skulle klare å være fire stykk ferdig påkledd, pyntet og mettet til klokken 10 om morgen, så er det ingen tid å miste. Med litt for knapp tid, lot jeg de vandte fingrene tvinne sammen en rask flette. Jeg var også på vei til å tre forkle til bunaden over underskjørtet og fare av sted, noe som absolutt kunne vært en latterfull afære. Jeg kan se for meg hvordan jeg står å forklarer hvordan bunad jeg har. Heldivis oppdaget jeg mangelen, og fikk tredd på meg den fine Vestfold bunaden med brokadeliv. 

Mamma har som dere kanskje husker fra tidligere år sydd jentenes bunad. Dette var den tredje 17.mai de bruker kjolene, så genialt med en mamma som både kan sy, men som også kan sy med legg slik at kjolene har vokst med jentene. 




















(Bilde av Madelen Bergstrøm)

 


- Speiltvillingene på Facebook - 

17. mai

18.05.2016 - 10:56 3 kommentarer


Det er ikke hver dag det er mulig å ta en selfie av alle fire! Nok et minne som for alltid er lagret som et bildeformat. 

Gårsdagen var fylt av latter og glede, men også litt sutring og gråt. Barnasdag er det riktignok, men for de minste kan det også bli litt for mye av det gode. Mange inntrykk og støyende jubel i alle kanter. Splitter nye bunadsko, var heller ikke noe særlig, og gnagesår ble fort et resultat. Åkkesom, dagen ble allikvel helt strålende, bare skoene ble skiftet ut. 

Leker, premier, is og kaker. Familie og venner, lek og moro. 
For en glede det er å være forelder på en dag som 17.mai. 



<3

Alle fire hjelper til

16.05.2016 - 21:09 31 kommentarer

Bustete på sveisen og møkkete fra topp til tå.! Det er slik det bare blir når to treåringer leker at de selv er kaniner i det fremtidige kaninparadiset. 

I dag har vi alle fire være ute fra tidlig morgen til den sene middagen. BT er den som må stå for hovedjobben i disse dager, da gravemaskin og traktor står for mesteparten av jobben, like greit siden jeg har en hånd som kun fungerer delvis til enkle oppgaver. Men litt får også vi jentene gjort, som å rake ut til den nye plenen, og klappe og forme til tunneler.

Plassen som nå skal bli vårt lille kaninparadis har de fem årene jeg har bodd her vært en oppbevaringsplass for skrot. Tidligere historie er at murplattingen en gang tilhørte et stort hønsehus som raste sammen. Det at det er mur i bunn gjør plassen svært tilrettelagt for å lage et kaninparadis. De får nemlig ingen mulighet til å grave seg ut, til tross for at de nå har 30 cm med jord de kan grave og kose seg i. 



Etter at BT fikk lagt ut over jord kunne jeg finne litt gammelt "skrap" til å dekorere uteplassen. BT skaffet et rør som vi kunne lage tunneler av, og jeg valgte ut plasseringer og noen gamle steinrør til dekorasjon. 



Så kjapt fingeren min blir bra igjen skal dette lille huset få en herlig makeover, og trylles om til en villa for kaninene vi må få oss. 
Enn så lenge er det bare å vente på at gresset vi har sådd skal begynne å gro :D 















 


- Speiltvillingene på Facebook - 

hits