21.11.2014

Med en syk Dronning

21.11.2014 - 17:48 2 kommentarer

Dagen i går og i dag har vært ganske annerledes enn jeg planla den. Derfor sniker det seg inn et ekstra hesteinnlegg her i dag. Siden dere allerede begynner å bli ganske godt kjent med Queen igjennom historien hennes her på bloggen, synes jeg det er riktig og dele med dere hva som hendte med henne i går, som følge av dette vil nok videoen om oss bli utsatt, for akkurat nå orker hun ikke tanken på å flytte seg ett eneste skritt. 

Halv 8 var jeg i stallen i går kveld iført rideklær, klar for en treningsøkt på madammen. Av rutine møkket jeg klar boksen, fliset litt og gikk for å hente frøkna og hesten hun står sammen med på beitet. Det var, som det er kl 20 om dagen, bekk mørkt, men nok lys fra hus og ridebane til at jeg kunne se hestene i mørket. Jeg ropte på dem, Luna (hesten hun står sammen med) kom opp til meg, Queen ble stående på samme plassen. Jeg kjente hvordan det iset igjennom kroppen min, for siden hun ikke kom viste jeg at noe var galt. Jeg gikk ned, satte på henne leietau og leide hestene inn i stallen, hun fulgte helt fint etter men hun gikk veldig sakte og forsiktig. 

Ikke før jeg var ikke i stallen kunne jeg sjekke etter hva som var galt. Hun skjalv over hele kroppen, hun var godt kledd som det var ikke fordi hun frøs. Jeg fikk stalleieren til å komme å se på henne, det var helt tydelig at det var det ene bakbeinet som det var noe galt med, ikke egentlig noe synlig, en liten hevelse ved hasen. Men da vi berørte henne nærmest hoppet hun unna av smerter. Jeg fikk leid henne inn til vaskespilte slik at jeg kunne vaske beina hennes. Vi diskuterte frem og tilbake hva som kunne ha skjedd og ble enige om at hun måtte ha påført seg en vridning, et spark eller en annen type traume skade rett før jeg kom å hentet henne. Jeg hadde henne på gulvet i mindre enn en time og på den time gikk beinet fra å nesten se normalt ut til å få dobbel størrelse. 

Jeg kontaktet veterinær og vi handlet på hennes veiledning da vi hadde medisiner i stallen. Hvis hun ikke viste bedring av dette, rådet hun meg til å kontakte væterinærvakten. Da jeg skulle sette henne tilbake til boksen sin var hun ikke til å flytte. Jeg var nødt til å hente stalleieren slik at hun kunne hjelpe meg å få Dronningen de få meterene inn til boksen sin. 

21:30 reiste jeg hjem, hun spiste og drakk, og det var ikke mye mer vi kunne gjøre enn å vente å se resultatet av medisinene hun hadde fått. 
22:30 reiste jeg tilbake til stallen. Hevelsen hadde rukket å bli betraktelig større, og smertelindringen så ikke ut til å hjelpe. Hun gravde og gravde med frambeina, men hadde ikke flyttet seg en cm med bakbeina.

Kl 00 kom veterinæren. Han trudde ikke det var en traume skade, og satte diagnosen, lymfangitt. Både stallsjef og jeg klødde oss i huet over svarer. Det var ikke det vi hadde ventet av svar, for lymfangitt har vi vært borti flere ganger før, Queen har også hatt dette en gang tidligere, og da var det veldig annerledes enn denne gangen. Så akutt!

Veterinæren mente hun ville se bedre ut allerede i dag, noe som ikke var tilfellet. Tvert om. Høy feber, enda større bakbein, hun hadde ikke flyttet seg fra plassen hun sto på i natt da jeg kom i dag tidlig. Til slutt fikk jeg tak i en veterinær med mobilt røntgen. Han ville ikke utelukke brudd eller brist, selv om han også mente at dette var en hissig bakteriell infeksjon. Årsaken bak infeksjonen kunne komme av flere ting.

Bildene så heldigvis veldig fine ut, og det var en lettelse og kunne utelukke det verste. Nå står henne på antibiotika intravenøst og oralt, samt smertestillende intravenøst. Veterinær besøk i morgen og på søndag også, så får vi håpe at hun snart vender over i riktig retning og blir frisk igjen.  



Vakre gullet mitt  ♥

Heldigvis har jeg verdens mest fantastiske svigermor, så jeg kjørte Otilie og Olivia avgårde allerede til frokost, og utpå dagen ringte svigermor og sa at jentene kunne være hos dem til i morgen. BT er på julebord, så det kunne ikke passet bedre siden jeg må til stallen igjen i kveld for å gi medisiner, samt i morgen tidlig. Nå har jeg akkurat fått spist litt, kom på at jeg ikke hadde spist siden klokken 07:30, så en liten pause i hjemmet skal bli godt før jeg må ut igjen. Lenge siden jeg har hatt så fine roser i kinnene etter en hel dag ute ^^, 

God helg til alle dere, og takk for alle god bering meldingene jeg har mottatt på Instagram :)

20.11.2014

Hjemmesydd gutteantrekk

20.11.2014 - 10:58 38 kommentarer

I går tørket jeg støvet av symaskinen, for nå var det lenge siden sist jeg hadde den fremme. 

Jeg har sydd det samme gutteantrekket dere har sett meg sy fra før av, bukse med vest. Jeg har jo fristet med at jeg skal gi ut en syoppskrift eller to i desembermånede, i julekalenderen min til dere. Og da har jeg rett og slett bestemt meg for å gi ut en julekjole til jenter og et antrekk til gutter som passer til et selskap. 

Jeg legger vekt på at det skal være enkelt å sy for alle med fremgangsmåten min, i tillegg til at det skal være pent å se på. Her har jeg sydd en vest med to bukser til, slik at man kan variere inntrykket av antrekket ved å skifte ut buksen. 
Det er ingen avangserte sømmer, og heller ingen tidkrevende syprosjekt.

Det enkelt er ofte det beste! Kanskje jeg overrasker med en ekstra detalj til kalenderen.  



Jeg håper dette antrekket er noe dere kan tenke dere. Jeg vil legge ut oppskriften tidlig i desember slik at dere får god tid til å sy, om det er til egne barn eller gaver. 


Alle de tre jentene mine titter ut på snøen som har begynt å dale ned fra himmelen, og om litt tar vi turen til svigers slik at jentene kan sove dagluren der, mens jeg kan sitte på kontoret med regnskap.


♥ Morgensveis ♥
 

 

 

19.11.2014

Historien om Queen's Diamond #8

19.11.2014 - 14:42 36 kommentarer

Les del 1: Første møte med Queen's Diamond
Les del 2: Queen ble mitt prosjekt
Les del 3: En dressurhest
Les del 4: Queen's Diamond ble min hest
Les del 5: Dyretolk 
Les del 6: Arrene som blør
Les del 7: Livene skulle ta en ny retning

 

Kunne jeg selge henne? Ikke nå... 

Hesten jeg fikk tilbake..

Jeg reiste i stallen da jeg fikk melding om at Queen var rett rundt hjørnet. Følelsen inni meg gjorde meg kvalm, glad, trist, forvirret. Det var rett og slett en så stor balding av forskjellige følelser at jeg ble svimmel av det. Den gjennomtrengende tanken min var:

Har all min jobb med denne hesten vært forgjeves? Får jeg tilbake den hesten jeg begynte å jobbe med for så lang tid siden? 

For det var slik hun på nytt ble beskrevet som. Aggressiv, sparket og stailet, angrep med tennene. Nesten ingen turte å ta på henne mer. 

Hun hadde stått 8 timer på hengeren da hun kom hjem, jeg tok henne ut av hengeren. Hun var sjelven og oppspilt, travet i sikler rundt meg med hodet hevet mens hun blåste med nesa og vrinsket for å høre om det var noen som kunne svare henne.

Jeg satte henne i boksen for å hjelpe til med bæringen av utstyret mitt, og til min overraskelse så jeg lillesøsteren til rytteren som skulle ha Queen, stå hulkende i armene til kjæresten sin. Hva? Hvorfor er hun lei seg? Mitt eneste inntrykk var at de ville levere tilbake denne hesten så fort som overhode mulig, og der sto hun tårevåt over å måtte forlate Dronninga. Som den nybakte moren jeg var hadde jeg ikke sjans til å stå i mot mine egne tårer av å se hvor trist hun var. 

Denne jenta hadde aldri blitt redd for Queen, så Queen hadde funnet sin trygghet på den nye plassen - nemlig sammen med denne jenta. Jenta som hadde overtatt Queen da søsteren ikke kunne ri henne mer. 
Det var vondt å høre henne måtte ta farvell, for har man skaffet seg et bånd med Queen så handler det om mye mer enn en hest som er god å ri. Så langt mye mer. 

Da familien hadde kjørt, leide jeg med meg Queen opp til ridebanen. Jeg gikk inn, lukket etter oss og slapp henne. Etter så mange timer på hestehengeren tenkte jeg hun ville bevege seg litt. 

Og sannheten traff meg. All min jobb med denne hesten hadde ikke vært forgjeves! 
Hun rikket seg ikke en cm fra meg. Jeg begynte å gå, hun fulgte meg som min egen skygge. Jeg jogget, jeg løp, jeg hoppet og ropte - lykkerusen har tatt meg! Hun, fremdels som min egen skygge gallopperte etter, med et hode som kastet seg frem og tilbake. 

Jeg bråstoppet, det samme gjorde hun. Og der sto vi, henne med hode i armene mine og jeg med tårer i øynene.


Hjemme igjen.. 

Jeg var glad hun var kommet i overgangen til juni måned. Jeg kunne slippe henne på sommerbeite med andre hester, og være den mammaen mine små jenter trengte på den tiden. Tid til å være der for dem til en hver tid, jeg var jo tross alt maten og tryggheten deres. 

Og like hyggelig var det å rope på Dronninga hver gang jeg besøkte henne på sommerbeite. 

"MAMMI, er det DEG!!" 

Fortsettelse følger ... 


"Likes" og kommentarer mottas med STOR takk dersom dere liker historien. Det er tross alt den måten dere kan vise meg om dere liker innleggene mine :* 

 

19.11.2014

OVER 50 KG! OVER 60 KG! ADVARSEL!!

19.11.2014 - 08:53 3 kommentarer

Nei, nei, nei, nei!! 

Som et forsøk på å få ut søvnene i øynene kl 06:50, da BT sa det var morgen  - gikk jeg inn på blogg.no for en liten oppdatering. Jeg la merke til at nummer 1 på topplista var et ukjent navn som hadde klart å få over 100 000 norske unike lesere på bloggen sin i går. Jeg trykket meg inn i påvente om å finne et godt blogginnlegg å starte dagen med, hva hadde jeg ventet? Et blogginnlegg med dyp mening og engasjerte lesere?

Engasjerte lesere hadde han, men nei. Det dype innlegget jeg kikket etter var ikke å se. I stedet dukket et nytt innlegg om jenter og kiloene opp foran meg.

Først *50 KG STRAND VARSEL* som florerte internett

Og nå *JENTER OVER 60 KG! HOLD DERE UNNA TRENINGSSENTERET

Jeg oppdaget dette innlegget en dag for sent åpenbart, for Jack her, hadde allerede skrevet sin *ER KØDD* innlegg i etterkant. Innlegget var for å provosere og se hvor mye oppmerksomhet det var mulig å tiltrekke seg. 

Man kan i hvertfall si at det var et suksessfullt forsøk fra hans side. Kvinner og vekt er ikke noe man skal begynne å ha meninger om, i hvertfall ikke i det offentlige. 60 kg, hva er vel det? Jo, vekta til en del av mine ekstremt veltrente venninner som har kroppsfett nærmere "0", så det er klart folk reagerer. Sinne bygger seg opp, innlegget deles på fb og sprer seg som ild i tørt gress, med en rasende overskrift til.

Et innlegg uten rot til virkeligheten provoserer så mye at det blir som en kreftcelle som sprer seg. 

Et totalt meningsløst innlegg, men etter 50 KG STRAND VARSEL, var det vel ikke noen tvil om at dette var en "oppfølger". Vi burde kanskje ha lært av det første innlegget, men nei, menneskene bet på som krabben som finner et blåskjell med klype og snøre på. 

Og det som kanskje verre er - kommentarene! 

For bare to dager siden skrev jeg ett innlegg *ORD SÅRER*, det er ingen tvil om at Jack sitt innlegg inneholdt ord som sårer for mange. Men ved å ta en titt i kommentarfeltet skjønner man hvorfor det er krig flere steder i denne verden! Og at mobbing ikke er en utryddningstruet form for kommunikasjon

Innen de første 100 av de godt over 1000 kommentarene, finner du blant annet:

Du er faen me stygg i tryne!! Har ikke noen ord for deg en gang! Herregud....

BRENN I HELVETE

Du burde holde deg unna treningssenteret jævla tosk

Syns synd på dine fremtidige barn.

Fyfan før ein drittsækk du e. Satan.. Bi flau a oppførseln din

Æsj du er garantert det mest motbydelige mennesket jeg har vært borti

Hva faen er galt med deg

Du hører IKKE hjemme i denne verden. Du er et forferdelig menneske.

         

          

 

Er det ikke ganske klart at ved å la seg provosere så mye at man legger igjen en kommentar av verste sort, "like" og dele - så gjør du ikke annet enn spred det provoserende slik en smittebærer som bruker en vert for å hoppe over på neste offer? 

STOPP MOBBING! STOPP TRAKASERING! 

Vi er alle forskjellige, og takk og lov for det... 

 

18.11.2014

Hvor feil kan en middag gå!?

18.11.2014 - 20:28 14 kommentarer

Råvare på råvare. Bifftomater, gulrøtter, stangselleri, løk, chili fra kjøkkenplanta mi, rosa nydelig karbonadedeig og tomatpurré. Klar for å lage jentenes favorittmiddag. Spagetti og kjøttdeig. 
Huset fyltes med det nydelige lukten av en snart ferdig middag. Det siste som sto igjen var et dryss av salt og pepper.

Da DET skjedde!  

Korken på saltbørsta falt av! Et lass med hvite perler dekket den hjemmelagde spagettisausen, kjøkkenbenken og gulvet. " F*** "
Med en stor skje skrapet jeg av hele overflaten i håp om å redde maten. Jeg smakte på den - "oh man, salt! Men det går vel bra når jeg blander sausen med spagetti og ost" 

Og slik gikk det! Her er vi ferdige med å spise middag. 
Otilie brakk seg. Vi andre kikket opp på hverandre og ble enige om å bytte ut en alt for salt middag med en litt mindre saltet pølse i sofen med film på TV. BT tok turen til nærmeste butikk, du vet den butikken: "det er vel trygt å dra til Spar Nykirke, pølser må de vel ha?" 
Pølser hadde de, pølsebrød også, men det ble å takke seg til ren pølse da pølsebrødene smuldret opp i hendene våre, BT kikket på pakka og la til: "Kanskje ikke så rart, de har jo gått ut på dato!!"

Akk ja! Bedre lykke i morgen kanskje? 

God kveld til dere alle! 

17.11.2014

Verdens Prematurdag

17.11.2014 - 17:49 31 kommentarer

Gratulerer til alle dere som fikk barn før ventet tid. Før den 37. uken av svangerskapet var kommet.

Gratulerer til alle oss som har fått premature barn. Til alle oss som har fått se hvilken styrke som ligger i oss selv, og ikke minst de små barna som kjempet en kamp for å overleve. For alle oss foreldre som møtte foreldrerollen annerledes, som aldri fikk barnet opp til brystet, et barn som i stedet ble kjørt av gårde til undersøkelse og livshjelp. Til barna våre som havnet i kuvøse og åpen kuvøse, på et rom hvor lyset var dempet og lyden som gikk igjen var alarmene til de små som stadig sluttet å puste alene. 

Gratulerer til barna våre som lå med slanger i nese, munn og med målere på kroppen. De små nurkene nesten uten kraft til å gråte, uten styrke til å ammes. Men kraft nok til å vokse for hver dag, og bygge seg sterke nok til å takle verden alene. 

Gratulerer til oss mødre og fedre som holdt ut i uker på sykehus med oppturer og nedturer, bekymringer og gleder. 


Otilie og Olivia, født i uke 32, 1800 og 1900 gram 

I dag er det verdens prematur dag. En dag vi kan minnes det skjøre liv til våre barn som er våre soldater i dag. Som har blitt vår evne til å elske noen betingelsesløst. 

Takk til sykehusene, takk til jordmødre, leger og sykepleiere som ga barna våre en sjanse til å leve opp til det vakreste og kjæreste vi har.



 

17.11.2014

Ord sårer

17.11.2014 - 10:21 24 kommentarer

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte dette innlegget. Er det der at jeg ble oppfordret til å skrive om dette i går. Skal jeg starte med å fortelle om den mammaen som kommenterte min venninnes status på facebook, med spørsmålet om hva hun skulle gjøre når hennes 7 år gamle sønn nektet å gå på skolen fordi han ble drapstruet av medelevene? Kanskje skal jeg nevne Odin som bare var 13 år gammel da han endte sitt eget liv på grunn av mobbing? 

Nei det er ikke lett å vite hvor man skal begynne i denne saken, men allerede etter disse første linjene kjenner jeg at noe mørkt har sneket seg over meg. Og siden flere 1000 gikk i fakkeltog i går, synes jeg det er riktig og skive om dette temaet akkurat i dag. 

MOBBING


Noe med det ordet etterlater seg en avsmak få ord klarer. Vi vet alle hva det betyr, men få av oss forstår virkelig betydningen av ordet. For hvordan kan vi forstå hvordan ett mobbeoffer føler seg om vi ikke har blitt mobbet selv? Men vi har alle opplevd en kommentar i livet som har såret oss. Det sies at man trenger ti komplimenter for å dekke over en negativ kommentar. Hvordan går det da med de som får ti negative kommentarer og en positiv om dagen? Klarer de å klamre seg fast til den hyggelige meldingen, eller synker de ned i mørket, omgitt av selvdestruktive tanker og følelser? Jeg vet med meg selv at det hadde blitt det siste. 

Denne moren, nevnt over, bar ikke bare en sorg over sinn sønn som ble mobbet hver dag, men også til barna som mobbet. Hun lurte på hvordan de kunne ha det i sitt eget hjem, når de kunne fortelle de glosene de ga. For ett sted må disse barna lære å snakke på den måten de gjør. Og tanken på hvorfor en mobber har behov for å mobbe er kanskje like trist som historien til mobbeofferet.

Før ble barn mobbet på vei til og fra skolen, i dag blir de mobbet døgnet rundt - var en artikkel nrk.no publiserte denne måneden. 

Igjennom sosiale medier er det så enkelt å slenge fra seg en kommentar som slår hardere enn ti slag mot magen. Mobberen må ikke møte blikket til mobbeofferet, med andre ord fjernes det i oss som kunne oppfattet sorgen i offerets øyne, og sette i gang det som kalles sympati. Og spørsmålet, er vi som foreldre egentlig noe bedre når det kommer til denne trakasseringen over nett? 

Jeg har ikke tall på hvor mange leserinnlegg jeg har lest som er et direkte personangrep av verste sort. Jeg ser det på facebook, jeg ser det i kommentarfeltene under nyheter på nett, jeg ser det på forumer og jeg ser det på blogger. 
Et fellestrekk for disse usaklige personangrepene er at avsenderen velger å være anonym, for feig for å stå for hvem man er. Et tydelig tegn på at dette mennesket aldri ville klart å si noe lignende ansikt til ansikt, dog personen vet at det finnet et mennesket denne kommentaren treffer som et slag i magen.  

Hvordan skal vi som foreldre passe på at barna våre ikke mobber, om vi er like gode på dette selv. Trur vi at barna ikke oppdager det om vi legger igjen en anonym kommentar over internett? 

Hvordan skal vi egentlig klare å stoppe mobbing? Vil ett fakkeltog stoppe dette? Eller vil det bare virke støttende for de mange offerere? 

Min oppfordring er å ta et blikk på deg selv

Uansett hvor mye en artikkel, en status, eller ett blogginnlegg provoserer deg, trenger du egentlig å bruke tid og energi på å skrive en ufin kommentar på det?

Vi har alle feil, og den beste måten å rette en feil på er å innrømme den, jeg har tatt ett blikk på meg selv, og funnet ut at jeg ikke er noe bedre. I min familie har det ikke vært uvanlig at vi har ledd av personer som ser annerledes ut på TV og kommentert det for hverandre. Selv om det har vært hjemme i en stue hvor ingen kunne bli truffet av kommentaren, så har jeg nå forstått at det faktisk er noen som tar det med seg. Barna! Meg selv blant annet. Det gjør faktisk vondt å innrømme det, for hvilken rett har jeg til å kritisere ett menneske, selv om mennesket ikke kan høre meg? Jeg har aldri mobbet noen, tenker jeg, men denne kommenteringen av andre mennesker bak lukkede dører er vel kanskje det som kalles indirekte mobbing og som kan være døren som åpner opp for at mine egne barn en gang kan begynne mobbe et annet menneske direkte.
For skillet er ikke stort, i hvert fall ikke fra å si noe bak lukkede dører til å skrive en ufin kommentar på dataen. 

Stopp mobbing! Om du ikke har noe positivt å si, la det heller være! Om du ikke klarer å være konstruktiv i din kritikk, gå heller bort fra det. Du har den største innvirkningen hos ditt barn, hvis ikke du gjør noe med deg selv kan du ikke forlange at barnet ditt skal være noe bedre. 

 

En ting er sikkert, en av mine største frykter er at en av jentene mine skal komme hjem en dag og fortelle at hun blir mobbet! 


Del om du ønsker å gjøre noe for å stoppe mobbing!

 

15.11.2014

Nytelse, ro, frihet, skrekk og paranoia

15.11.2014 - 12:40 11 kommentarer

Du vet den følelsen du får når barna er levert og huset er stille!? Den følesen er en god blanding av mange inngredienser. De kalles: nytelse, ro, frihet, skrekk og paranoia

NYTELSEN, kommer allerede det øyeblikket barnevakten har meldt sin vakt. Tanken spinner over hva du skal gjøre for å få mest mulig glede av en dag for deg selv, eller bedre, sammen med samboeren helt alene. 

Ro, kommer det øyeblikket barna er i hendene på barnevaktene. Du skjønner at du kan sette deg ned når du vil og hvor du vil, og til en forandring er kaffen varm når den treffer leppene.


Jøss, så god denne kaffen var, gjorde jeg noe annerledes da jeg lagde den? Åh, nei den er varm, jeg viste det var noe annerledes.!

Du oppdager at du kan sitte på do å bomelom'e så lenge du vil, for det er ingen barnehender som trommer på dodøren og lager den alt for kjente lyden "uææææ!!" i håp om at du skal åpne døren eller bli ferdig før du egentlig er det. 

FRIHET, du innser at du gidder å reise til butikken for den ene ingrediensen du glemte å kjøpe. Og at du bruker 5 minutter på noe du hadde brukt en halvtime på med barn, eller vent, nei du hadde latt den ingrediensen være glemt til neste dag. 
Du kan gjøre akkurat hva du vil, når du vil. Du trenger ikke tenke på noen andre enn deg selv, du kan bare sette deg i bilen å kjøre av gårde, til venner, til trening, til hva som helst



SKREKKEN, men i det du sitter i bilen og øynene flakker til bakspeiltet kommer den deg i forkjøpet. Det er kanskje ikke mer enn brøkdelen av ett sekund, men allikevel rekker du å tenke, Giisp! Hvor er barna mine, glemte jeg de igjen hjemme??!!  Og selv om du vet at du aldri ville klart å glemme igjen barna dine hjemme eller et annet sted, får du kjenne på stikket av dårlig samvittighet for at du gjorde det. Innen sekundet har gått, har du kommet på at barna ble levert trygt hos sine barnevakter. 

Du går ut av bilen, hode i retning av butikken, du bråstopper med det uttrykket som får de rundt deg tenker, nå glemte hun lommeboka i bilen. Men lommeboka har du i hånden, du lurer ikke på hvor du glemte den, men: hva er det jeg har glemt nå?! Før det i sekundet etterpå treffer deg, du er naken fordi du ikke dytter på en vogn eller har øyne som går i kryss for å følge med på barna som går rundt deg.   

PARANOIA treffer deg, samme om du sitter hjemme i det alt for stille huset eller du er på kjøpesenteret. For du klarer på et vis å høre barna dine selv om de er kilometer unna deg, eller det er i hvertfall det du trur. Du oppdager at du snur deg brått fordi du hørte dem gråte. 
Du oppdager at du lister deg rundt i huset etter klokken 19 om kvelden, og om du ved et uhell klarer å lage en alt for høy lyd stopper du som om du har gjort noe fryktelig dumt, du lytter etter om du klarte å vekke barna før du igjen innser for endte gang, nei, barna drømmer søtt hos tanten og onkelen sin. og bare fordi du kan, smeller du litt ekstra i døra før du går å legger deg. 

Så uansett hvor stor nytelse, ro og frihet du fikk av å levere bort barna for et døgn så innser du at ingenting vil gjør livet mer rikt enn å være mammaen deres, du innser at du mangler en del av deg selv når barna er borte, en del som kommer tilbake til deg når dere møtes igjen og du kan legge hendene rundt det kjæreste du har. 

Det er morsinnstinktet sitt! 

 

14.11.2014

Den herlige trassalderen

14.11.2014 - 09:31 9 kommentarer

For og utnytte alenetiden min best mulig, rasket jeg meg innom butikken på vei tilbake til svigermor og jentene mine. Jeg hadde hatt dagen for meg selv. Først innom regnskapskontoret, og så en runde til byen for påfyll av hobby"ting". Handleturen på butikken var det siste. I det jeg parkerte bilen så jeg de. Tre stykk som fikk meg til å bli glad inni meg på alle steder. En kvinne med en liten klump på magen og ei lita tass fullt oppkledd i rosa hoppende etter. 
Jeg smalt døren på bilen igjen og løp etter, akkurat fort nok til å igjen de tre skikkelsene, min søster med min herlige 5 mnd gamle nevø på magen og min nydelige 3 år gamle niese. Jeg prikket på niesen min som gikk med ryggen til. "Hei, Sol", sa jeg. Rosa frøken snudde seg i en fart, sperret opp øynene og et smil, hennes største smil, lyste i mot meg mens hun stakk armene opp slik at jeg kunne løfte henne "TANTE MIIIN" brøt hun ut mens hun ga meg en stor knusekos. 

Vi gikk sammen inne på butikken en liten stund, før min søster ble stående foran meierihyllene for å fortelle Sol at de ikke trengte drikkeyoghurt eller vanlig yoghurt fordi de hadde det hjemme. "men mamma, har vi sånn stoor yoghurt da?" Sa Sol og pekte på go'morgen yoghurtene. Det var ikke den de hadde, men en annen. "men da må vi jo ha sånn, eller sånn" Sa Sol og pekte. 

Det og skulle forklare en treåring at man ikke ha ting er åpenbart vanskeligere i praksis enn i teorien. Men som en tante på sidelinjen uten egne barn og konsentrere seg om er det ikke annet enn underholdene. 

Jeg var nødt til å komme meg vidre så jeg skulle rekke middagen hos svigers.

Søster spurte Sol om tante kunne få en ha-det-kos. Hun rakte armene mot meg igjen, og i det jeg bøyde meg over henne og omfavnet henne ga hun med et stort smellkyss på kinnet. Jeg retunerte kysset på hennes kinn, og i det jeg vinket meg ha-det ropte hun etter meg.

"Men TANTE, jeg liker ikke suss!!!"  

Søsteren min kikket opp på meg med grimasen som jeg så alt for godt kunne fortelle hva betydde fordi hun er av samme blod som meg selv. 

"Sol har arvet en ting av tanten sin, hun vil ikke bli koset med og bruker den samme setningen du brukte som barn: Jeg liker ikke suss og kos!!" 

Jeg kunne ikke annet enn å smile for meg selv, og tenkte, hun har arvet en ting til. Den rosa jålete stilen kommer i hvertfall ikke fra min søster.. Men det er en annen kamp hun har måtte gi etter, for rosa og lilla er favorittfargene til Sol.  ^^, Åh, hvor høyt jeg elsker dem! 

Trassalderen er herlig.. Helt fantastisk, så lenge du kan stå på sidelinjen.. 


Men jeg vet hvem som ler høyest den dagen vi får det dobbelt opp. Det er ikke meg!

 

13.11.2014

Julekalender for alle dere

13.11.2014 - 18:12 15 kommentarer

Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg veldig til desember i år. Kanskje ikke så rart siden juleverkstedet er i full sving allerede, dette er fordi jeg skal lage en julekalender til dere med ett nytt DIY innlegg hver dag. 

Jeg har allerede 12 flotte DIYprosjekter i hodet, noen av dem er allerede utført, og andre er bare skrevet opp enda, men dette kommer til å bli så utrolig gøy. Jeg har fått en del tips fra dere, og jeg har søk rundt på nettet etter gode råd. Jeg blir helt satt ut av hvor mye fint man faktisk kan lage, og da mener jeg noe som alle kan lage, for bare man ser hvordan det er gjort er det veldig enkelt. Og kanskje jeg er så grei at det kommer oppskrift på juleantrekk til gutt og jente også ^^, 

Nå håper jeg på litt godvær snart for jeg må ut i skogen etter pinner og kongler til noen av prosjektene. Det ser ikke ut til at det skjer i dag.... 



Jaja, tenkte jeg bare skulle gi dere en liten oppdatering på desember måneden, så håper jeg dere gleder dere til DIYprosjektene. Det kommer til å bli en deilig blanding av enkle til litt mer avangserte DIY's :) 

Ha en fin fin dag alle sammen, det er jo snart helg igjen :O 

#DIY

12.11.2014

Historien om Queen's Diamond #7

12.11.2014 - 13:30 49 kommentarer

Les del 1: Første møte med Queen's Diamond
Les del 2: Queen ble mitt prosjekt
Les del 3: En dressurhest
Les del 4: Queen's Diamond ble min hest
Les del 5: Dyretolk 
Les del 6: Arrene som blør

Jeg smilte for meg selv mens jeg tenke henne si, bare mamma får lov, bare mamma

Livene skulle ta en ny retning

Igjen skulle det virke som hele hennes liv hadde vært fylt av kjærlighet og godhet. Ingenting som plaget henne, og den harmoniske og rolige hesten var tilbake for fullt. Hun ble sterkere for hver dag vi trente og hver dag var hun like positiv da jeg kom med salen. Jeg hadde begynt å trene mot konkurranse, men så tok livet en ny retning. 

Jeg var blitt gravid. Det stopper ikke meg - tenkte jeg og var fast bestemt på å ri til jeg skulle føde.
Jeg var ikke så alt for mange ukene på vei før jeg ble nødt til å gi meg. Magen knøyt seg, ble hard som en fotball og det var smertefullt. Jeg prøvde å holde henne i gang med bakketrening og fikk litt hjelp fra andre, men det var ikke lett når jeg kastet opp fra uke 8 til uke 16 i svangerskapet. Jeg orket nesten ikke tanken på å reise til stallen, noe jeg klarte hver dag, men det var nok og møkke og se til at hun hadde det bra. 

Jeg lurte på om jeg skulle selge, nei, jeg ville ikke det. Jeg bestemte meg for at jeg kunne legge henne ut på finn på fôr. Jeg ønsket å sette henne bort i ett år. Bli ferdig med graviditeten og barseltiden. Jeg hadde bestemt meg for at om hun elsket sitt nye hjem og de henne så kunne jeg selge henne etter ett år, da var jeg i hvertfall sikker på at hun ville få det bra, og det var det viktigste for meg. 

Omsider kom den rette familien for å se på henne, jenta som bare var noen år yngre enn meg skulle gå over fra ponny til hest. Hun var i satsningsgruppen for funksjonshemmede ryttere i Norge. Hennes funksjonshemning var leddgikt, så hun var svakere enn andre. De reiste langt for å få prøvd Dronning. 

Samspillet var fantastisk. Og kvelden etter prøveridningen hadde hun sagt til sine foreldre at dette måtte være den beste hesten hun hadde ridd på. Den sensitive Dronningen var like sensitiv under ridningen, hun responderte på de miste signaler og hadde aldri lagt seg på bittet. En hest man ikke trengte å være sterk for å ri, en hest som jobbet under rytteren som om det var det beste hun visste. 

Dagen etter var hesten på vei nordover. Dagen var 9.mars, min bursdag. Jeg gråt som et barn da jeg kjørte fra stallen, selv om jeg var sikker på at hun var kommet til rett sted, der hele familien var engasjert i ridningen til døtrene og samspillet mellom rytter og hest var så bra.  

Bildet tatt fra besøket, en uke før jeg fødte

Bare en mnd senere skulle de nedover til østlandet for en treningshelg. Bare en time unna meg, så jeg tok med en venninne og magen med de to små som begynte å bli store inni meg. Jeg var der både lørdag og søndag for å se på. Queen hadde begynt å få opp styrken sin igjen etter noen måneder hos den gravide meg uten å bli trent. På søndagen prøvde landslagstreneren å ri henne, hesten gikk som ei klokke, jeg satt med store øyne i tribunen, imponert over at det foran meg var min hest. Landslagstreneren stoppet et øyeblikk og snakket, hun ville ikke slutte og ri og sa "denne hesten er godt grunntrent, hun kan øvelsene sine, alt hun trenger er litt mer styke til å utføre dem" 




Queen med Landslagstrener Siri Skahjem på ryggen

Jeg var virkelig stolt som en hane, det var den nye familien hennes også. 
Det var lettere å si "ha det" denne gangen, og jeg hjalp de med å sette henne på hengeren da hun var litt sta på det før vi forlot hverandre igjen. 

Da jeg kom hjem igjen fikk jeg en melding fra rytteren, hun var redd for at jeg ville ta henne tilbake. Jeg fortalte henne igjen at jeg ikke kom til å gjøre det om hun ville ha henne etter ett år. For meg var det viktigste at hun ville komme til et bra hjem, og jeg hadde ikke klart å kreve henne tilbake ett år senere og knuse familiens hjerter. 

Dere lurer kanskje på hva som skjedde, for jeg har jo Dronningen den dag i dag. 

Bare en uke etter jeg hadde vært å sett på Queen lå jeg inne på sykehuset og jentene kom 8 uker før tiden. Jeg glemte alt som var av hestebetydning, de to små stjal all oppmerksomheten min. 
Så fikk jeg meldingen. 

Queen var blitt agressiv, og de fleste var redd henne. Rytteren turte ikke ri mer etter å ha falt av henne.
Meldingen fikk det til å revne inne meg, jeg var så sikker på at hun var over denne tiden. De siste væterinærbesøkene hadde gått over all forventning, skoing var ikke lenger ett problem, hun hadde funnet en fin familie, men desverre var rytteren litt usikker og da hun ble redd for Queen som kastet henne av i ridehuset en dag hun skatt var det som om hun forsvant tilbake til sitt gamle jeg. Stedet hvor det var bedre å jage menneskene unna seg. 
Kanskje var det at hun sto for lite ute og følte seg fanget i en boks, eller at hun sto på beite alene ? Jeg vet ikke, men jeg vet at menneskene som var rundt henne var godt hestevandt og særdeles snille mennesker. 

I kontrakten var det to måneders oppsigelse for begge partner. Etter en månede kom hun hjem. Hun hadde påført seg ett sår på bakbeinet som de ikke turte å sjekke opp. Hver eneste dag gikk jeg med ett mageknip over hesten min, til tider kjente jeg at noe plaget meg så sterkt uten å forstå hvorfor før jeg kom på at det var dette med hesten min som knagde på meg. Ikke før dagen hun skulle komme hjem kjente jeg at den vonde følelsen i magen slapp taket. Men tankene på hvordan jeg skulle klare å ha en hest på dette tidspunktet ved siden av to bayber og studie gnagde meg og hjemsøkte meg hver time.

Kunne jeg selge henne? Ikke nå.. 

 

Fortsettelse følger... 


Jeg har lyst til å lage en film av oss til det siste innlegg i denne historien som snart nærmer seg slutten. Trykk på "liker" knappen i bunn av innlegget om dette er noe dere ønsker ^^, Eller sleng igjen en kommentar med din mening. 

hits