Jeg sitter igjen med følelsen av å være et tomt skall.

Med nytt iver satt jeg på kontoret, klar for å fordype meg vidre inn i det journalistiske studiet.  Avisnettside etter avisnettside ble strimet igjennom, sak etter sak.

Følelsen av  ubehag,  sterk  ubehag  flommet igjennom kroppen. Så kom kvalmen og sinne like etter. Jeg hadde begynt å lese om saken:

Man­dag star­tet det som om­ta­les som én av nor­ges­his­to­ri­ens vers­te over­greps­sa­ker. Til­ta­len er det vers­te jeg har lest. Den in­ne­hol­der de­tal­jer­te be­skri­vel­ser av hand­lin­ger som er så gru­ful­le at det er ube­gri­pe­lig hvordan noen er i stand til å gjø­re slikt mot barn. 
– hele saken følges av DT.no

Jeg ble også nødt til å klikke meg innom en sak i dagbladet da jeg så bilde av en nær bekjent. Som bildeteksten til saken sier: Anette har en av landets kanskje tyngste jobber: her gjennomgår hun en harddisk på jakt etter å avdekke grove overgrep mot barn, hos Kripos. 

Hun har vært med på å løse denne – Én av norgeshistoriens verste overgrepssaker – tiltalt for å ha seksuelt misbrukt sine egne spedbarn. 

Selv de mest erfarne kriminalreportere følte seg uvel da barnas lidelser og de voksnes seksuelle lyster ble skildret på rettssakens første dag. Det er ikke mulig å gå mer i detaljer om hva som skal ha skjedd med barna uten at leserne kaster fra seg avisen i vemmelse eller klikker seg ut av nettsaken. Det gjør vondt å høre på.
 
– utdrag fra aftenposten

Sinnet over hvordan noen kan utføre slike handlinger mot et spedbarn, mot noen i seg, førte meg seg en søvnløs natt og en dårlig dag. Og det for meg, en totalt uberørt. På et tidspunkt følte jeg meg så dum, rett og slett fordi saken er så gruelig at jeg ikke klarte å forstå den. Min rosa boble bristet, for i min verden eksisterer ikke disse type tanker eller handlinger. Jeg lever i en verden der jeg aldri har opplevd noe verre enn å bli sendt på rommet av mine egne ugjerninger. 

Jeg lever i en verden der jeg selv fikk utforske seksualitet av ren nysgjerrighet og forelskelse da jeg var 16 år. Og av denne grunn er det helt uforståelig at noen, kan utføre seksuelle overgrep.

Jeg føler meg dum fordi jeg tror verden er slik jeg lever den, jeg føler meg dum som tror at voldspersoner og overgripere tilhører fjernsyn og nyheter, men ikke det virkelig liv. 

Men mest av alt, jeg føler meg dum som sitter alene og leser uten å kunne være til noen som helst hjelp. 

Jeg blir sittende å tenke på mine egen foreldre, alt min barndom kan minnes ved første blikk er latter, samhold og omsorg. Var det flaks? Fikk jeg utdelt en ryggsekk med “godt hell” da jeg ble født av mine foreldrene som har i sitt hovedmål passet på at min søster og jeg har vokst opp frie for betydningsfulle bekymringer, med frihet innenfor grenser, med kjærlighet og trygghet? 

For hva har disse barna gjort for å bli født inn i et helvette av en verden, der sine egne foreldre forgriper seg på dem før de selv har evnen til å si i fra eller gjøre motstand.
Vi uberørte sitter igjen og tenker på våre, de vi elsker av alt på jord, vi er livredde for at de skal skade seg eller oppleve noe vondt.
Selv om vi er uberørte, så blir vi alikevel berørte.

Og jeg spør meg selv, hva kan jeg gjøre?     

Jeg sitter igjen med følelsen av å være et tomt skall.  

Men i dag har jeg bestemt meg, jeg skal slutte å late som om ondskapen ikke finnes, i stedet skal jeg bidra og være til hjelp for de der ute som ikke har det som meg og mine barn. Jeg vil hjelpe. 

 

 – Følg speiltvillingene på facebook – 

Den magiske formel for “au-au”

Latteren satt løst, jentene satt på hver sin stol ved kjøkkenbordet og lekte med ponnyhester. Det var mange av dem, men de kranglet alikevel om den andre stjal en av hestene. Hun skulle ta den tilbake men skled av stolen, med et brak gikk hun i bakken og inn i veggen. Noe stort mer uflaks kunne hun vel ikke ha da resultatet av at hun buldret inn i veggen fikk kjøkkenklokken til å falle av hengsle og treffe henne rett i ansiktet. 

Hun krøllet seg om kroppen min da jeg løftet henne opp, – aiai, dette gjorde vondt, jenta mi – trøstet jeg henne med. Da hun roet seg litt spurte jeg – kan du vise mamma hvor du fikk vondt – Hun tok seg til kinnet, og der var det et rødt og blodig merke etter klokken som falt. 

Auu, der – svarte hun i mellom hikstene. – Uff, ja, jeg ser det er au – sa jeg med den største medlidenhet. – Båse, mamma, bååse – 

Og med min magiske pust blåste jeg bort den siste smerte. 

Ja, vi foreldre er litt av noen doktorer, vi trenger ikke en gang medisiner, for pusten vår tar bort de utroligste smerter. Denne hendelsen var en av de skikkelige vonde. Heldigvis hører ikke de med til den normale hverdagen. Men litt “au” hører med hver dag. Om det er et snubletilfelle, klemming av fingre, et dytt. Og i skrivende stund måtte jeg akkurat løpe ned og hjelpe til da BT ropte på meg. Frøkna hadde tredd bleierompa igjennom en stol og satt bom fast. De klarer det mest utrolige, og flere ganger daglig kommer de løpene. 

mamma, BÅÅÅSE – 

Et “blås” blir gitt og vidre fyker de av sted med latter til neste fall intreffer og et nytt “blås” blir nødvenig. 

Men kuren på smerte varierer i alle aldere: Den magiske au au medisinen til:

Nyfødt: 

– en liten smak av sukkervann slukker selv smerten av et sprøytestikk

1-2 år 

– en klem og et “blås” på såret fra mamma eller pappa fjerner smerten av knall og fall

3 år og oppover 

– Det er ikke før blodet blir sett at gråten setter i gang, og det eneste som hjelper da, er et stilig plaster. Ja, disse plasterene fungerer selv på de gamle sårene som kanskje ikke gjør så veldig vondt mer. 

Pubertettiden

– her er det i hvert fall ikke trøsting som hjelper. De biter tenne sammen, mens de presser frem “naai, det gjorde ikke vondt ass”

Voksene

– nei, nå har vi slutte å tro på fantasien så noen magiske formler finnes ikke lenger. Vi trenger muligens en sykemelding, for nå er det kun tiden som kan lege sår, og flere av oss svimer av når blodprøven blir tatt. 

 

 – Følg speiltvillingene på facebook – 

 

Spring is in the air

 I dag våknet hele gjenen opp halv 9 til strålende solskinn, etter en bedre frokost reiste jeg til plantasjen alene (haha, det er noe magisk over å kunne gjøre noe alene) Jeg brukte over gjennomsnittet lang tid (og penger) på besøket, men det er ikke så mye som gjør meg lykkligere til sins enn friske blomster. 

Og best av alt, plante om ute når våren har kommet! Vi har vært ute i omtrent HELE dag, så nå sitter jeg som en slakt i sofaen. 

Jeg postet et bilde på IG da jeg var på plantasjen i dag, og ser at flere har “full” vinter enda. Sikkert litt kjedelig å se bildene mine fra dagen, men men, vi får krysse fingrene for at solen tiner opp hele landet snart 🙂 

Nå kan påsken bare komme ♥

Jeg flyttet også de gamle blomster-(potet)kassene ned til innkjørselen vår, så her kommer det til å bli en koselig hjemkomst fremover mot sommeren og i sommer ^^, 

Håper flere har kost seg ute i det nydelig vårværet i dag 🙂 

Ha en fortsatt god helg ♥

Sett DITT PERSONLIG preg på Hjemmet

 

Da var det duket for å vise frem nok et prosjekt her i heimen. 
Jeg dør litt på innsiden når jeg ser bildet under, tenkt at gangen så slik ut, rart hvor fort man vender seg til det bedre. Nå har jeg blitt så glad i rommet oppe at jeg med glede sitter og jobber litt ekstra på dataen eller med noen bøker etter at jentene er i seng. Da rommet så ut som under var det bare en gang jeg måtte igjennom for å komme inn til et av soverommene. 

En liten detalj, eller en ganske så stor en, har vært litt for spesiell etter min smak – glassvinduet til soveromsdøren vår. Det positivet er jo at det slippes inn litt lys til en gang uten vinder, men nei – det funket ikke helt for meg. 

Og det er her plata med bildeoverføringen (som du kan se fremgangsmåte på HER) kom inn. I stedet for å finne en ny dør, var det mye enklere og fjerne glasset og erstatte det med en fiberplate. Også så personlig det blir, det kan vel egentlig ikke få blitt mer personlig, der hele familien pryder dørens flate. 

Siden jeg helt sikkert får spørsmål om hvor ditten og datten er fra så nevner jeg det fort her: Lampe og klokke er kjøpt på Hovsmarked for dere som er fra bygda. Dere andre som ikke bor i nærheten av denne butikken, så er lampen fra scanlight.no og klokken fra Riverdale.nl. Stolen er fra IKEA

Det er ikke så vanskelig å lage personlige og kreative påfunn i huset. Gå dere en runde, så tipper jeg dere finner mange potensielle endringer som kunne vært rundt om. Ikke la det forbi med tankene, bare gjør det! Og du kommer til å elske og sette ditt personlig preg i hjemmet – samme hva det måtte være. 

Ha en brilliant helg alle sammen. 


Lik, kommenter og del gjerne innlegget – det gjør i hvert fall meg glad, inspirert og motivert til å dele flere DIY’s med dere 😀

Følg oss på fb for å få med deg oppdateringer. 

#diy #hjemmet #interiør 

God Helg

Jeg ville bare inn og ønske dere alle en GOD FREDAG OG EN FANTASTISK HELG!

Jeg sitter på kontoret, så jeg er klar for en studiedag uten så mange andre forstyrrelser, men i kveld skal jeg vise dere et morsomt prosjekt. Dere husker vel den plata jeg laget bildeoverføring på? ( Innlegget og fremsangmetoden finner dere HER)

Så i ettermiddag er det bare å følge spent med på resultatet ^^,  

Sees senere!

Mamma-alene-tid

/Reklame og annoselenker i innlegget/ 

Dager hvor jeg er litt for sliten til å gjøre noe kreativt på kvelden tar jeg til tider en velfortjent velvære-kveld. Et øye på tv mens jeg lakker litt negler med en kaffekopp eller et glass med cola zero – blir ikke stort bedre egentlig ^^, 

Fillern heller! Jeg husker mamma kunne sitte en kveld og ta et fotbad til huden var myknet opp for så å file tørre og sprukkende heler. Jeg skjønner at jeg begynner å bli voksen selv, når huden under beina begynner å ligne mer og mer på mammas med hard og tørr hud. Jeg er vel ikke alene om det.  
(Håper ingen har fotfobi)

Føttene blir fort glemt bort når vinteren kommer og tærne blir gjemt inn i tykke ullsokker. Vinteren er også tiden for ekstra tørr hud, så nå var det på tide å ta et grep. Heldigvis er det enkelt og raskt å gjøre noe med “tørre-spukkende-heler-problemet.”

Alt du trenger er egentlig en fotfil og en god fotkrem. Jeg har fotfilen fra OPI som dere finner HER, den er utrolig god – virkelig et produkt jeg kan abefale. Og fotkremen fra OPI → HER.  Kremen er like bra som alt annet fra OPI, jeg elsker denne serien. Feet by OPI tilfører fuktighet med shea butter, aloe vera og botaniske ekstrakter. 

Og vips var føttene mine ti år yngre

Jeg synes også det er fint med negellakk på tærne. Det beste er jo at neglelakk på tærne sitter så lenge, neglene vokser saktere enn på fingrene, og det er ikke like mye slitasje. Med OPI neglelakk da i tillegg sitter den til jeg blir lei og vil ha en ny fresh farge. 

Jeg starter og avslutter med Start to Finish lakken fra OPI – denne digger jeg siden den har neglforsterer, base coat og top coat i et og samme produkt. 

Jeg valgte fargen – Isn’t That Precious? – på tærne (ops: Fargen ser mye mer rosa ut på bildet hos Makestyle enn den er i virkeligheten, den har en veldig nydelig dus rosa farge slik som bildene mine viser) 

Og når føttene blir vakre, må nesten firgrene få samme behandling. Jeg lakket tær og fingre om hverandre slik at neglelakken kunne tørke i mellomtiden. 

På fingrene, la jeg først Start to Finish, og så to lag med den samme lakken fra tærne – Isn’t That Precious 
Valgmulighetene fra OPI er MANGE, se hele samlingen hos Makestyle HER

Og så over til noe gøy. Jeg synes det alltid er spennende å gjøre noe litt annerledes enn å legge en lakk på alle neglene, så denne gangen laget jeg en Fade Effect på neglene. 

Det er veldig enkelt, du trenger en liten sminkesvamp, dette får man for eksempel hos H&M til en billing penge. 

Så legger du fargene du ønsker å bruke etter hverandre, pass da bare på at det er bredt nok og høyt nok til å dekke hele neglen. 

Jeg har som dere kan se brukt tre forskjellige farger som passer veldig godt sammen, fra bunn: Ate Berries In The Cnrise, Kiss Me On The Tulips og Isn’t That Precious

Så er det ikke verre enn at du trykker svampen over neglen et par ganger til du får ønsket resultat. 

Jeg avsluttet jeg med et nytt lag Start to Finish og Voilá! Så enkelt blir du ti ganger freshere 🙂 Slik føler i hvert fall jeg det. 

Makestyle har reduserte priser på en rekke av lakkene sine, så nå gjelder det å kjøpe de nye fargene du har ønsket deg 🙂 

Følg Makestyle på facebook om du ønsker å få med gode kampanjer og tilbud. 

Forandringene har gått så alt for fort..

Hjemmelaget syltetøy av tre forskjellige slag sto på bordet, og hjemmebakt brød ble skåret opp. På ovnen startet kaffekjelen å pipe. “Ja takk, jeg tar gjerne ei skive, men vi skal spise litt senere så jeg trenger ikke så mye mat” sa jeg til Mor (mormor) på 80 år. Et høflighetens svar som var dømt til å feile, brødskive etter brødskive ble spist til hele brødet var borte. “Alt var så mye bedre før” – er det noe som heter. Og jeg spør meg selv, hva var det egentlig som hendte? 

Døtrene mine satt på hver sin stol og spiste brødskiver som godteri, “nei, nå grisa ho på seg” sa Mor, mens syltetøyet rant fra brystet og nedover magen på Otilie. “Ja, det e’kke te å unngå, godt vi har vaskemaskin” svarte jeg og tørket bort det verste. Jeg måtte legge til spørsmålet om når vaskemaskinen kom, for det å snakke med mine besteforeldre på over 80 år er som å bla opp i historiebøker eller snakke med noen fra en helt annen verden. 

– Nei, jeg husker ikke riktig, men mor (min oldemor) stolte ikke på disse vaskemaskinene. Vi la alltid klesvaska til bløtt kvelden før vaskedagen, og de hvite bomulls-plaggene sto vi ute og kokte for å få rene. Men jeg skjønner ikke hvor sterk mor var i hendene, hun kunne vri opp de tunge bomulls-plaggene så det ikke drypte av de når hun hang de opp, det har jeg aldri fått til.

Dagens samfunn kan ikke en gang sammenlignes med to generasjoner tilbake. Mine besteforeldre er av den generasjonen som syntes det er leit med biler og traktorer fordi man ikke lenger får tid til å hilse på eller snakke med folk “langs veien” eller “under våronna på jordet”. Mine besteforeldre var ikke velstående byfolk, men hardtarbeidene bønder. Selv om bestemor var husmor i aller høyeste grad var hun like mye på jordene og i fjøset for å melke kyr.

– Ja, vi måtte kunne sy klær, og det var ikke et plagg i skapet som ikke kunne syes om til barneklær eller annet. Men da jentene her begynte å sy selv sluttet jeg, etter det har jeg bare strikket. 

Tenk å leve på denne tiden, i dag, bare 50 år senere sperre folk øynene opp om jeg saver “jakken er ikke kjøpt, den har jeg sydd selv”, om jeg får spørsmålet “Åh, hvor er jakken fra?” Da bestemor var nybakt mamma ville det svaret vært høyest naturlig. Det var nærmest en plikt for husmødre å kunne sy på denne tiden. I dag kjenner jeg knapt noen som syr.

Mamma lærte sykunstner av sin mor og jeg bad om å få lære de av hun, på denne måten har kunnskapen gått videre i generasjoner. Men hos de fleste har den stoppet opp, forduftet og blitt glemt. Dette gjelder ikke bare søm, men matlaging og verdier de eldre sitter på som er på vei til å forsvinne til intet med deres alderdom. 

Om det var så mye bedre før er nå ikke så sikkert, jeg tipper de fleste av oss hadde klaget om Internett og tv ble byttet ut med klesvask for hånd og pløying av jorder med hest. Vi klager over tidsklemma, men sannheten er vel at det ikke var noe bedre før. Det var mer tid med barna, men det var fordi de ofte måtte være med på foreldrenes arbeid om det var på åkeren eller i hjemmet, for det var ikke vanlig å sende barna i barneage 8 timer, fem dager i uka. 

Hva som er best og hvordan det burde vært er et spørsmål uten svar. Men da jeg spurte Mor om hun syntes det var rart at verden har blitt så anneredes i dag fra da de vokste opp svarte hun 

– jeg synes forandringene har gått så alt for fort. 

Og hvem er vel ikke enige i det. I dag sitter jeg her og blogger, for ti år siden fikk vi lov til å være på nett 20 minutter om dagen, dette var dyrt, og vi tok jo tross alt telefonlinjen i tillegg.”piiiip, piiip, knurr, knurr, pippipipi, piiip” – dere husker vel lyden av å koble seg opp til det store internett? Den nye og fremmede verden. 


Fire generasjoner, Mor, mamma, meg og snuppene 

Lurer på hvordan verden er har blitt den dagen jeg sitter og er 80 år. 

Dronninga – update (film)

Hvor lang tid har det egentlig gått nå? Jo, nesten 4 måneder med syk hest. Jeg holder på å bli gal av hele greia. Nå er hun der hvor hun har vært mesteparten av tiden, ingen smerter, men beiet er fremdeles veldig stort. Rådene om hva som er best for hesten kommer inn fra alle kanter med motstridene meninger. Jeg blir så forvirret at jeg ikke vet riktig hva jeg føler er det rette lenger. Veterinærer har gitt meg forbud mot å begynne å trene henne på dette tidspunkt, og at det eneste hun skal ha av mosjon er å gå ute på dagen og bli leid på skritteturer, andre mener jeg bør trene henne med trav og gallopp fordi det er eneste måte å få i gang blodsirkulasjon og senke hevelsen. Etter jul startet jeg ridningen igjen, men etter to uker med ridning fikk hun et kraftig tilbakefall. Det gjør det ikke noe særlig lettere heller. 

Problemet når dronninga ikke blir trent er at hun poppes av energi og blir mye hest. I går kveld skvatt hun så av bikkjene på gården at hun bykset av sted, jeg hadde ikke sjans til å holde henne igjen og i dag er skulderen øm etter forsøket på å holde tilbake. Hun fløy i sirkler rundt meg på ridebanen så jeg fant ut at jeg bare ble nødt til å slippe henne før hun løp meg over ende. Hun fyret til de grader og spant rundt som en idiot mens hun blåste med nesta og hadde hodet og hale høyt hevet. 

Fire måneder med kun kostnader, møkking og banasjering hjelper ikke noe særlig på motivasjonen og hestegleden. Jeg føler meg lei av hele greine, derfor må jeg finne en annen løsning som gjør det lettere for oss begge. Jeg skal få henne nærmere, mye nærmere, faktisk så nærme at jeg kan se henne om jeg titter ut av vinduet i huset. Naboen har en stor hestestall, det går kun travere og avelshester der, men jeg trur det kan være det perfekte rehabiliteringsstedet. Han har også skrittemaskin og en shaker(?) som er veldig effektivt til rehabilitering av beinskader. Jeg har bestemt meg for å ikke stresse med å få henne bra, men ta tiden til hjelp og håpe på det beste. 

Dronninga roet seg heldigvis ned etter noen runder for seg selv på banen, og vi fikk en fin liten alternativ treningsøkt før leggetid. 

“Grunneiere visste ikke om næringsutvikling på egen eiendom”

Det er noen måneder siden nå at BT fortalt meg arealplanen for Re kommune, som vi bor i. Bare noen hundre meter fra oss ligger det en stor firkantet, grå lagerbygning på 10 mål. Området heter Haugan næringspark og det er regulert til 100 mål med flere industritomter for slag. Siden denne grå kassa var plassert lenge før BT og jeg flyttet inn på gården har ikke denne plaget meg i noen større eller mindre grad, med unntak av at veien forbi oss og inn til næringsparken skulle stått ferdig før bruk. Den er ikke ferdig enda, og med så mye tungtrafikk forbi huset har det vært skuffende at gang og sykkelsti tok flere år å få på plass. 

Men over til da BT fortalte meg det nye, han viste meg kartet over den nye arealplanen, for mannen bak Haugan næringspark hadde ikke tenkt til å stoppe opp med det som allerede var omregulert til industri, i flere år har han, bak hele nabolagets rygg, forhandlet frem nye avtaler og planer med kommunen. Og et nytt industriområde var på god vei til å bli hans drøm i oppfyllelse. Dette på tidenes mest snuskete måte, der han har regulert om store arealer på eiendommer til 4 andre grunneiere, der i blandt vår, og fått kommunen til å tro at vi er positive og engasjerte i industriområdet. Problemet var bare at ingen av oss berørte ante noe som helst om disse planene, og når da en av de naboene ved en tilfeldighet får nyss om år med planlegging hvor navnene våre er ført opp i planen er det ikke rart at raseriet fyrer løs. 

 

Om jeg åpner yttergangsdøren er dette vår utsikt. Jordet vårt som ender med en skog, jeg føler vi bor på den fineste plassen i hele kommunen. Vi har sol fra den står opp til den legger seg om kvelden, og alt øyet kan hvile seg på er natur og jordbruk. Ikke rart jeg ble både kvalm og deprimert av å se den nye planen der hele denne skogen foran Tyra og meg + deler av vårt jorde, var regulert om til industri. “Vi flytter” var det første jeg sa til BT og kvelden min var totalt ødelagt. 

Grenda (nabolaget) har jobbet iheridig, og med flere utrolig dyktige mennesker har vi fått kommunen til å måtte se på saken på nytt. Jeg skal ikke utdype noe særlig mer, for selv om dette egasjerer meg så sterk, kan dette fort bli for mange detaljer til at dere uberørte faller ut. 

Men grunnen til at jeg skriver om dette i dag er fordi store deler av dagen vår har gått med til denne saken. Vi har hatt journalister på besøk fra NRK, Tønsbergs Blad og ReAvisa. Saken ligger allerede ute hos NRK (med film) og ReAvisa for dere som er interesserte. 

 

TvillingSpråket

Forskning tilsier at tvillinger ofte er senere ute med språket enn andre barn, dette gjelder så klart ikke alle, men faktisk henger ni prosent av tvillingene etter i 7-13 års alder. Dette kan ha sammenheng med flere faktorer, prematurfødsel, lav fødselsvekt og andre fødselsproblemer. Men det legges også skylden på oss tvillingforeldre, at vi har en travlere hverdag og har derfor ikke like mye tid til å veilede språket hos barna våre.

Jentene her i hus, begynner å bli noen gode samtalepartnere, men det er en ting jeg har bemerket meg som spesielt festlig. Dette med tvillingspråket. Nå skal jeg jo også nevne at det egentlig ikke er noe som heter “tvillingspråket”. Det kan virke som om mange tvillinger har et eget språk, men i virkeligheten bruker de bare språklige forenklinger. Dette er noe alle barn gjør, og små barn kan forstå hverandre selv om ikke vi som foreldre gjør det. Det som er spesielt med tvillinger er at de bor så nært på hverandre og kjenner hverandre så godt at disse forenklingene av språkbruken blir enda lettere å forstå for dem enn for andre barn, og med det kan det se ut til at tvillingene har sitt eget språk. 

Og her er min lille observasjon. Om jentene hendvender seg til oss gjør de så godt de kan når de velger sine ord til uttrykk. Det er ikke alle ord som er like lette å forstå for de rundt, men jeg som er sammen med de hver dag forstår det aller meste. Dette gjør at vi kan holde lengre samtaler selv om det stort sett går i et til tre ords setninger hos jentene. 

Men de er nesten som barn av utenlandske foreldre, jeg husker da jeg jobbet i barnehage, vi hadde en liten gutt der, med oss snakket han flytende norsk, men kom foreldrene slo han rett over til deres morsmål. Språket endret seg igjen om han snudde seg til oss. Og her finnes det en sammenheng med tvillingene her i hus. Med meg snakker de med ord, men når de starter å leke dem i mellom er det et helt annet språk som strømmer ut av munnene deres. Så selv om det ikke er noe som egentlig heter tvillingspråk, så velger jeg å kalle det det alikevel. 
Skravla går nemlig når de leker sammen, det er helt slutt på et til tre ords setninger, for nå er det lange setninger, men jeg, jeg forstår ikke en tøddel.