Et nakent feilbegrep

Jentene var iført en tynn heldress, en kosedress er kanskje rett å kalle det. Løst og ledig satt den på kroppen, til de to små hvisket og tisket seg i mellom. Et minutt etter var første gir skrudd rett over i femte gir. De to løp rundt i huset som om de hadde et kilende monster bak seg. De hylet med sin ekstremt høyfrekvente lyse tone og lo så det sang i veggene. Kosedressen var lett å få av seg, bleia var også borte. Jeg har flere ganger lurt på om det er klærne som holder de på bakken, for så fort de er av letter de. 

To små nakkene spirrevimper spratt rundt, jeg sto med middagsforbredelser på kjøkkenet og var mer enn glad til for at de underholdt seg selv i øyeblikket. Nok en gang stormet de inn på kjøkkenet, side om side. Så klatret de, de skulle begge sette seg i tripptrapp stolen, problemet var at de denne dagen gikk for den samme stolen. 

Idyllen av latter og barneføtter som klasket raskt mot gulvet ble byttet ut med sinte hyl, sutring og dytting. De hadde på ingen måter planer om å ordne opp seg i mellom så jeg måtte bryte inn. 

“Jenter! Hallo! Dere løser ingen ting ved å bli sinte på hverandre! Olivia, du går å finner stolen din, det der er Otilie sin.” prøvde jeg å bryte igjennom lyden av misfornøyde toner. Det ga ingen respons og klagingen ble mer intens. 

“Men Olivia, nå må du høre. Gå ned å finn stolen din!” 

Ingen respons igjen, og jeg kjente irritasjonen komme. “Olivia!!!” Sa jeg, sint i stemmen og løftet henne rask bort fra stolen før jeg satte henne bestemt på sin egen stol. Hun hylte til i ren frustrasjon og jeg satte meg på huk for å oppnå øynekontakt. Så stakk det i meg. Jeg hadde tatt feil av mine barn. 

Jeg gjorde et raskt bytte av jentene slik at de havnet på sin rette stol og sutringen fra begge ga seg. Stikket var der fremdeles, og jeg satte meg ned. 

“Unnskyld, Otilie. Nå tok mamma feil av dere, jeg trudde du var Olivia. Unnskyld!”

– Noen ganger er dere så like at selv mamma kan ta feil – 

Det er ikke noe fremmed for jentene å bli tatt for å være sin søster, som enegget tvilling er det den hyppigste feilen som følger. Det betyr allikvel ikke at det er greit å ta feil når jeg er mammaen deres. Jeg skryter av at de er så forskjellige at jeg heller stiller spørsmålet, hvor er de like? Men så, en gang i ny og ned tar jeg så feil at det vrenger seg på innsiden min. 

De er store nok til å passe på når noen tar feil av de ved å korrigere til sitt eget navn, men når mamma tar feil, da er det lov å bare bli frustrert! 

Det er ikke bare bare å være tvilling, når den nakene sannhet betyr at de er mer enn ganske så like. 

 

Følg tvillinglivet på facebook – 

Svaret…

At det skulle bli sort å få tittelen mamma, det var noe jeg visste, og det var kanskje mye jeg visste om det å bli mamma.  Trudde   jeg, men så skulle det vise seg at jeg visste like lite som et isfjell over havoverflaten, at det skulle gjemme seg nærmere 80% av isfjellet (mammarollen) under vannet ante jeg ikke. 

Jeg skulle få oppleve så mange gleder over bitte små hendelser, men også så mange nye frykter. Aldri før har jeg vært så redd,  for  den  miste  lille  ting. Gledene og redslene er mange, men alle stammer de ut i fra den rollen det er å være  mamma.

Det er så lite som kan redde en dårlig dag, kanskje så lite som et uventet kyss fra sitt barn. Samtidig kan det føles som om verden har blitt ens verste fiende, en bil i møte og jeg kan se for meg senarioet om den hadde svingt over i mitt kjørefelt og truffet oss. Jeg som alltid har vært uredd, har blitt en pyse, i høyder og på hesteryggen. Jeg har ikke råd til å skade meg for livet, for hva ville det betydd for mine barn? Eller verre, hva om noe hadde skjedd mine barn…! 

I det store perspektiv er det  de  små  gledene  som  er  de  viktige, det er de som betyr mest for meg, og det er de som gjør en dag suveren til tross for at den kanskje bar preg av å være en av de dårligere. 

Læringskurven til våre barn er en reise som i seg selv er større enn en jorda rundt reise, og jeg har fått føle på den igjen etter at barna mine startet i barnehage. Over to år gamle har de blitt, og språket utvikles hver dag. Det er ikke sjeldent jeg må stoppe opp for å undre over når de forsto et nytt begrep eller en ny setning. I går fortalte de meg at de grønne blåbæra ikke var modene, og jeg kunne ikke annet enn å se på mamma med store øyne over den store forståelsen de har fått for verden rundt seg. 

Det har vært en lang periode begge jentene har gjentatt setningen våre ordrett, jeg har forstått at dette har vært deres måte å lære på. Har jeg spurt: “Har det vært gøy i barnehagen?” har jeg fått til svar “Gøy i bajnehage”. Et svar som er litt defust, for er det kun en gjentagelse, eller svarer de at det faktisk var gøy i barnehagen? 

Svaret skulle vise seg å bli klarere enn gin. 

Jenta mi sovnet i bilen på vei hjem fra barnehagen i ren utmattelse, da vi var hjemme i gårdsplassen vekket jeg henne forsiktig opp fra setet sitt. Hun svatt til og brøyt ut et lykkens: “Bajnehage!” 

Da kvelden kom og pysjen ble funnet frem var det to små frøkner som ikke ville sove. Pappaen gikk og sa: “nå må dere sove, for i morgen skal dere i barnehagen” og i det det siste ordet i setningen ble sagt var det to frøkner som stupte ned i sengene sine, og ikke en lyd var å høre før jeg morgningen etter vekket de to sovende englende. 

Hun satte seg brått opp og sa med grøtete stemme: “Nå bajnehage!” 

Da vi kom ned til frokosten sa hun på nytt: “Sove ferdig, nå våken, BAJNEHAGE!” 

Ingen tvil, de synes det er “GØY I BAJNEHAGE!” Så gøy at jeg kan lokke med barnehage-ordet for å få de til å spide opp farten og legge seg om kvelden. 

 

De små gledene ! 

 

Følg oss på Facebook –  

 

 

 

Menn som hater amming

Pappahjerte triumferte bloggtoppene i går etter å ha skrevet “Kafeen som hater barn“. Jeg syntes innlegget var godt skrevet med et saklig og humoristisk perspektiv som jeg trur de aller fleste av oss kan være enige i. Kanskje var det pappahjerte som klarte å tolke beskjeden fra kafeen som så mange ble provoserte av. 

Da innlegget tok slutt åpnet jeg kommentarfeltet for å lese responsen til innlegget. Det var da jeg ble nødt til å sperre opp øynene, kommentarfeltet sporet direkte bort fra lappen som fortalte at kafeen ønsket reservasjon om en hel barselgruppe skulle komme å spise på stedet og rett over til melkesprengt jur med blodårer tytende alle veier eller enda bedre, “ta din blodårebefengte pupp og hold deg hjemme.”

Jeg ble nødt til å fortsette lesingen, jo mer jeg leste jo verre ble det. Ikke bare var det menn som hater amming, det var også menn som hater kvinner og i sær småbarnsmødre dette gjaldt. Til tider føltes det ut som at jeg leste om menns meninger fra det tidlige 1900-tallet, det ble hevdet at “barn skal ses, ikke høres” og at vi damer er noen snyltere, som alltid kan legge oss under likestilling om noe ikke går vår vei! 

Overrasket er vel det rette ordet. Jeg hadde faktisk ikke trudd at det var så mange som hadde et slikt sterkt avsky mot offentlig amming. Åpenbart ser enkelte menn på kvinners bryster som et sexsymbol, og deres fantasier om vakre bryster blir nok knust om de ser hva brystetene egentlig er skapt for. Nettopp å oppnå dobbelt størrelse i form av melk som den viktigste næringen for et nyfødt barn. 

Planlegging var et ord som ble brukt, for det kan jo ikke være så vanskelig å planlegge ammingen? Eller pumpe seg og ta med flaske i det offentlige rom. Tydeligvis så vet de kanskje ikke alt om amming. 

At noen kan sammenligne amming med dobesøk og runking sier kanskje sitt, og en ting ble klart; amming bør skje skjermet fra omverden. Det betyr vel i sin sanne mening at en hver kvinne som ammer må holde seg hjemme til barna har lært folkeskikk og sitter stille ved et bord og spiser maten sin pent med kniv og gaffel… 

Med en fare for at jeg blir satt i båsen som “mammaen som ser på seg selv som universets midtpunkt” må jeg få lov å si: 

Vi mødre har vår fulle rett til å amme når babyen forteller at det er mattid, om vi er hjemme eller på kafé. Det kan ikke alltid planlegges, kanskje spiste de litt dårlig sist måltid, hva vet vi? Melken ikke kommer ut i ml målinger. Kanskje har barnet økedøgn. Når vi har rett til offentlig amming, setter vi ikke livene våres på vent og holder oss bak lås og slå til barna er store nok til å spise selv. 

Like så blir vi anklaget for å ta for mye plass når vi spasserer med barnevogn, jeg tar ekstra stor plass med min tvillingvogn. Det betyr allikevel ikke at jeg trur at jeg eier plassen jeg går på. For er det én som må vente, slippe forbi og beklage seg, så er det meg med min store vogn. Jeg kunne jo så klart holdt meg hjemme, men hallo! Nei, faktisk så kunne jeg ikke det. Verden er skapt for oss alle, små som store. Barna er vår fremtid, og de må også få lov til å være barn når de er barn. Kanskje er det nettopp det barnet som plaget deg på flyet den ene gangen som pleier deg den dagen du ikke lengre klarer det selv. 

Når det er sagt så skal også vi ammende kvinner vise forståelse for de rundt, det er ikke vanskelig å amme sitt barn uten å vise frem brystet, eller snu seg litt bort om noen rett ved siden av sitter å spiser.

Heldigvis har jeg aldri opplevd de som “hater småbarnsmødre” i det virkelige liv, de har da i så fall manerer nok til å holde det for seg selv – til  de  sitter  i  sitt  trygge  hjem  bak  en  dataskjerm  og  spyr  ut  over  tastaturet. 

Trist er det, trist! 

 

Følg oss på Facebook – 

Høstkolleksjon rett rundt hjørnet!


– Om jeg har fått et nytt favorittbilde av jentene? Ja, helt klart – 

Etter noe som føles som en hel evighet er endelig tiden inne for at høstkolleksjonen blir sluppet. Det skjer ikke i dag, men til SØNDAGEN!! Og det er jo ikke lenge til, så jeg må fortelle litt om kolleksjonen i dag. 

Det har seg nemlig slik at Lise bak VirreVapp og jeg skal prøve noe helt nytt. Det var flere av størrelsene i den forrige kolleksjonen som var utsolgt allerede dagen etter lansering i våres, og det vil vi IKKE at skal skje igjen, samtidig kunne vi se at færre varer ble solgt i de minste størrelsene. Derfor prøver vi denne gangen noe nytt, som dere skal få lov til å være med på. Når lanseringen av kolleksjonen skjer nå til søndag så vil alle få mulighet til å forhåndstille varer. Det betyr at det blir en litt lengre ventetid på plaggene, men på samme tid betyr det at alle og en som ønsker et plagg fra kolleksjonen får det, i rett størrelse og i ønsket farge. 

Det vil da være mulig å bestille fra søndag 16.august klokken 12:00 til 30.august. Det vil også være mulig å bestille etter dette, men fordelene blir mindre. For bestiller du de varene du ønsker deg i august får du følgende med på kjøpet: 

Med rabattkoden: Stine (som blir lagt ut på søndagen) får du hele 20 % avslag på kjøpet (gjelder også for VirreVapp sin kolleksjon). Bestiller du i august får du i tillegg med en matchende gave til verdi av 149,- 

Alle vil motta plaggende innen 15. november, så husk at du må tenke litt frem i størrelse om du bestiller til et lite barn som vokser raskt 🙂 Betalingen skjer enten med kort som trekkes samtidig som forhåndsbestillingen eller med Klarna faktura (+49,-). Velger dere Klarna faktura mottar dere fakturaen sammen med varene når de ankommer i posten, men 14 dagers forfall. 

Virre Vapp har ALLTID 14 dagers åpent kjøp, så dere har også muligheten til retur. 

Jeg kjenner det kribler godt i magen nå, dette er utrolig spennende, og jeg kan rett og slett ikke få ventet på å få mine varer i posten. For jeg skal si dere at det var tungt å levere tilbake prøvene. 

Det kommer også en nydelig kjole i samme fargene som jumpsuitene, den får dere se til søndagen 🙂 

Ha en fantastisk dag! 

Følg designerspiren på facebook – 

50 år med støv på hjernen

Jeg vil i hverfall ikke bli nyst i trynet av snørrete barnehageunger! Også denne kyss, klapp, kos og klem-uskikken hver gang du møter foreldre med småunger på slep. Det er jo 100% smitteoverføring for alle penga! Egentlig er voksnes håndhilsing også helt forkastelig. Før du trykker den hyggelige mannens hånd har han garantert vært på do, tørket seg bak, og ikke vasket henda etterpå! Eller snytt snørra i fingra! Motbydelig.” 

Jeg ble sittende å lese noen sider på forsking.no, ikke for noen annen grunn enn at andre liker å lese avisen eller hva det nå måtte være. Tankene begynte å spinne rundt dette med hygiene, smitte og sykdom etter å ha lest noen artikler, og jeg kjente pannen rynket seg da jeg kom over kommentaren skrevet over. Jeg hadde nok ikke blitt bestevenn med vedkommende, for hun hadde nok snudd på hælen lenge før jeg hadde fått dratt frem hånden til en hilsning. 

I innlegget “eksepsjonelt god husmor” som jeg postet sist uke nevnte jeg: 

“Ok, på tide å innrømme for meg selv at jeg ikke er den fødte husmor, at rottweileren vår snart slår meg i gulvvask og at mannen hadde rett.!” 

Det at hunden vår snart slår meg i gulvvask, er nok et faktum. Det er ikke slik at det ser særlig møkkete ut på gulvene, men jeg har småbarn, og med småbarn følger gris, mye gris. Nettopp fordi vi har en stor svart hund ser allikevel gulvene sånn nogenlunde rene ut. Hun står for vasken når en brødskive faller med syltetøyet (selvfølgelig) ned, eller når koppen med melk deiser i gulvet med et smell etterfulgt av et “splashj”. 

Jeg trur dere alle klarer å se for dere hvordan er Rottweiler ser ut, de har jo sitt dårlige rykte og er “skumle” i mange filmer. Derfor trenger jeg ikke å nevne verken størrelse eller mer om det, og dere forstår nok at en såpass stor hund også drar med seg skitt og møkk inn i et hvert hjem, for neimen om jeg står med kluten og vasker de fire labbene hver gang hun har vært ute på en luftetur. Så selv om guvelene ser ok ut, er de nok langt i fra hygienisk rene. 

Mine to små barn kan også fint sitte å leke en god stund i sandkassen før jeg springer inn etter noe mat som jeg serverer de på stedet. Jeg vet ikke med dere, men jeg føler da sjeldent et behov for å dra to jenter dekket med sand fra øverste hårstå på hode til stortåa nede i skoen inn for en hygienevask av hender før mat. De har jo uansett spist flere spiseskjeer med sand allerede i ren fornøyelse. 

Nå som det er barnehagestart for mine to år gamle jenter, er jeg spent på hvordan sykdomsforløpet vil utvikle seg denne høsten. Jeg har selv jobbet i barnehage og vet hvor mye smitte som er å finne på disse plassene. For meg var det høyest unaturlig å tre på meg engangshansker for å skifte en bleie, jeg ville aldri gjort dette med mine egne barn, og følte det bare var fornærmende for det lille herlige vesenet foran meg. Etter et bleieskift vasket vi heller hendene sammen og fortsatte så leken. Men det var flere av de som hadde hygiene høyt på listen. Kanskje mest av alt husker jeg en forelder som var (i mine øyne) totalt hysterisk for bakterier og smitte for sine barn. 

Jeg tenkte i mitt stille sinn, mang en gang. – men kjære vene, stakkar mor, hun hadde vel blitt innlagt om hun hadde sett barna sine leke her en hel dag..  Spise på leken som et annet barn nettopp hadde i munnen og smake på de fortreffelige sølekakene de lagde ute i regnværet forrige dagen. – Men jeg lot henne vaske og styre på til hun var reist. Litt vanskelig var det jo å unngå at de andre barna tok på hennes barn… 

Litt tilbake til bakteriebomba vår, Tyra (Rottweileren). Jentene var ikke mange måneder gamle da jeg fant de tett inntil hunden med potene i munnen. Det var en tid der alt skulle smakes på, potene også. I dag er det igenting som slår et realt kyss midt på truten fra hunden. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har bedt hunden vår om å holde tungen for seg selv, men det virker til å være en umulig sak. Det er vel ikke bakterier som frykter meg mest, men dårlig ånde og slim i hele fjestet setter jeg ikke mest pris på i denne verden. Jentene derimot ler så de ruller rundt på gulvet om de får et vått tungekyss fra “søsteren” sin og hyler “Tyjaa, kiiiler”.

Takk gud for at forskningsrapportene jeg i dag leste kunne resumeres slik: 

Foreløpig mangler de sikre svarene når det gjelder denne såkalte hygienehypotesen.

I dag heller flere forskere kanskje mer mot at det er bredden av harmløse bakterier vi møter som har mest å si. Det er altså ikke om å gjøre å få flest mulig forkjølelser og magasjauer, men å komme i kontakt med et bredt spekter av bakterier som lever i jorda og naturen.

Kanskje hjelper dette immunsystemet med å finne den rette innstillingen. Slik at det angriper farlige inntrengere som influensaviruset, men ikke kroppens egne celler, eller harmløse fremmedstoffer som pollen, peanøtter eller hundeflass.

Hygienehypotesen har ført til noen retningslinjer for hvordan vi bør leve.

  • Spis gjerne en gulrot med litt jord på en gang imellom
  • Kast desinfiseringsspriten i søppelbøtten
  • Barn trenger ikke å bli vasket med såpe hver dag
  • Bare la storebror klemme lillesøster når han kommer hjem fra barnehagen
  • Du trenger ikke ha angst for at det er litt skittent

Disse leveregnene skal jeg leve godt med, og på to år har jentene kun vært forkjølet to ganger, til tross for at vi voksene har vært igjennom tre runder med omgangssyken i hus. Det er et sikkert nok svar for oss i den såkalte hygienehypotesens forsking!

 

Følg det ikke så perfekte og litt skittende livet vårt på facebook –

Og hvis du har lyst må du gjerne trykke på liker-knapper og dele-knappen under.. Om du også har et litt skittent hus da så klart 😉 

Om det er verst for meg?

Hele familien på mamma sin side var samlet både fredagen og søndagen. Når vi har blitt over 30 stykker i familien så blir det folksomt og alltid veldig hyggelig. Fredagen var allikevel en tung dag, da vi var i begravelse til min bestefars bror som vi alltid har sett på som en bestefar/onkel selv. Vel passert 90 år var tiden inne, og jeg hadde trudd at jeg skulle få oppleve en begravelse som var mer fin enn trist. Fin var den, den fineste jeg noen gang har vært i, må jeg ærlig innrømme.

Men det å se min bestefars hake bevre og tårene renne, det å høre min mor holde en minnetale så vakker, så tris og så fin på en og samme tid, det å høre hennes stemme briste opp til flere ganger og det å høre min kusine synge så hvert hår på kroppen reiste seg, ja, da sier det seg selv at jeg måtte ha vært en maskin for å holdt tårene tilbake.

Etter kirken samlet vi oss på familiegården og stemningen lettet, vi mimret, vi lo, vi spise og vi var den familien jeg er så knyttet til. 

Søndagen var det bursdag og vi var samlet igjen, denne dagen kun med smil om munnen. Jeg vet ikke hvor mange ganger i løpet av disse to dagene jeg har blitt spurt om hvordan det går med jentene i barnehagen. 

Og jeg kunne ikke annet enn å gjemme meg bak et uskyldig smil da jeg måtte svare som sant var, “det går veldig bra, men de har ikke vært der alene enda”, og på fredagen var jeg nødt til å svare: “De er hos farmor i dag da, jeg turte ikke la de være alene for første gang når jeg er så langt unna” (les: en halvtime med bil) 

Ikke uventet lo de medfølende til meg og klappet meg på ryggen mens de sa: “Det er kanskje for mor det er verst?” 

 

I dag bestemte jeg meg! Sa til meg selv: Ok, Stine, i dag må du la jentene dine være litt alene i barnehagen.. 

Kl 9 var vi på plass, halv ti fortalte jeg de to små frøknene som var mer enn opptatt med å leke. “Jenter, nå skal mamma reise, så skal dere leke litt her. Kan jeg få en ha det kos” 

Jeg fikk en kos, et kyss og “elsker deg” fra begge to, før de snudde seg bort og fortsatte i leken. Tillitsfulle og helt trygge.. 

Om det er verst for meg? 

DEFINITIVT!! 

 

Følg oss på Facebook, da vel – 

Uventet gjest i sengen…

“Skal du ikke legge deg?” Undret han i det han var på vei opp til senga. 

“Mmmh, nei ikke helt enda, jeg har så mye jobb jeg må få gjort først”, svarte jeg med nesa ned i dataen. En lang sommerferie hadde satt jobbing på vent som var nødt til å bli gjennopptatt ved første mulighet til arbeidsro, da fikk klokka heller være litt mye. 

Klokka tikket seg et par timer etter midnatt før jeg krøyp under dyna. Jeg kjente på den slitene kroppen min og strakte armene under puta for å sovne. 

– Hmmm, hva i alle dager..?

Hånden min traff noe avlangt, med en omkrest som var lett å få grepet rundt. Den var litt ruglete langs skaftet. Jeg fiklet vidre, til jeg traff en knapp. Før jeg viste ordet av det vibrete det så i puta hodet mitt lå på at jeg kastet meg opp fra sengen.

– HVA !!!??? Har BT vært ute å handlet gave til meg? Jeg har da ikke bursdag nå! Men det?! Jeg mener, synes han vi trenger å piffe opp litt? Synes han det kan ha blitt litt mye til tider? Er dette positivt eller negativt? Så ulikt han!!! 

Jeg kastet meg tilbake i sengen, mens jeg skrudde på lyset fra mobilen og dro frem den vibrerende gjenstranden fra under puta… 

Jeg kunne ikke annet enn å sprute ut i latter..  

– Overtrøtt, Stine? – 

Det var nok bare to jenter som hadde vært oppe og hoppet litt i sengen vår tidligere den dagen, og jeg hadde jo sett at ei av de var ute å gikk med flettemaskinen i hånden.! 

#småbarnslivet 

Følg livet på facebook – 

 

Tidenes avlastning…

Jeg hører latter, plutselig er det helt stille. Musestille, ungene har forsvunnet ut av synet og lyden bærer ikke lengre bort til utesofaen jeg sitter i. Jeg nyter stilleten, jeg nyter solstrålende som brenner mot huden. Tiden tikker og tiden går, jeg har ikke sett jentene på en evighet og jeg gjør ikke annet enn å nyte hvert sekund med soling. Så kommer de tilbake, “smake” spør de og rekker en hånd fulle av nyplukkede solbær fra hagen. 

Etter en liten pause med solbærspising er de på farten igjen, løper, leker, sykler, hyler og ler. Jeg er rett ved nå, men de enser meg ikke. Ser ikke min vei når sykelen setter seg fast eller de snubler i grusen. De kommer ikke og spør om jeg kan være med, eller gi de fart på huska. Jeg er som en usynlig mamma.. Jeg sitter helt stille og smiler, kun øynene følger de glade barna som leker. 

Lykken er å ha helgebesøk av min 13 år gamle kusine, som elsker barn. ! 

“JOSEFINE, hjelpe meeeg!”, og det gjør hun gladelig. 

 

Trioen <3

 

Eksepsjonelt god husmor!

To år hjemme i permisjon, én skulle kanskje tru at det ville kvalifisere til full pott i husmorpoeng og flere kryss i taket fra mann i hus. Litt som den kjente 50-talls kvinnen som hadde nystrøkene klær til familen på åtte hver morgen, og spredte duften av nybakt brød som fristet hele huset til å stå opp for en ny arbeidsdag… 

“Stine, jeg har  ikke  flere  rene sokker” forteller min samboer opplysende.

Du tenker kanskje allerede her at det ikke er noe i veien for at mann i hus kan klare å sette på en klesvask selv, om han er tom for sokker, så jeg får legge ved at jeg for noen år siden forbød han i å vaske klær da sortering var en ikke eksisterende tankegang. Det er mye han er flink til, så klesvaska skal  jeg  da  klare  å  ta  meg  av. 

“Tullprat! Du kjøpte jo et  drøss  med nye sokker for bare dager siden”, vifter jeg det av meg. Jeg gjør i hvert fall et forsøk, men han kommer med mer. 

“Ja, fem par for fem dager siden” svarer han oppgitt tilbake. 

“Jeg er helt sikker på at jeg klarer å finne rene sokker” sier jeg og forsvinner ut av synet. Jeg sniker meg forbi trappen opp til andre etasje hvor sokkeskuffen er, og graver frem et par rene sokker fra et fjell av klær i sengen på gjesterommet. 

 

Litt for eplekjekt kommer jeg tilbake og vifter med to godtluktende, freshe sokker. 

“Der kan du se, jeg fant, jeg fant!” Smiler jeg triumferende og tenker mitt om den “eksepsjonelt flinke” husmora jeg har vært de siste dagene. 

Det er her han skulle tenkt: ja, frua ordner opp, litt av ei mor å ha i hus. Men noe sier meg at han kjenner meg  litt  bedre  enn  det. 

“Og hvor fant du dem?” …. 

Jeg kunne prøvd å lure han til å ta en tur til optikkeren for å få sjekket synet sitt, ved å fortelle at de lå rett foran nesa hans i sokkeskuffen, men igjen… Vi har bodd sammen for lenge. 

Jeg klinket heller til med et uskyldig smil, og byttet samtaleemne. 

 

En dag litt senere samme uken spør han: 

“Gleder du deg til jentene begynner i barnehage?” 

Svaret mitt på det har falt begge veier etter når på dagen jeg har blitt spurt, om morgen har det vært et soleklart nei, og om ettermiddagen har jeg turt å innrømme JA

Han fortsetter i samme dagligdagse tone: 

“Tenk, da går drømmen din i oppfyllelse. Husmor på fulltid”

Jeg er litt usikker på hvem av oss som bærer den drømmen sterkest til hjertet, ikke at min samboer kun ønsker meg som husmor. Det var nok noe annet som lå bak den setningen. 

Prøvde han på en fin måte å fortelle meg at jeg ikke er så flink til det jeg har øvd meg på med to års mammaperimisjon? Hva?! 
Ok, på tide å innrømme for meg selv at jeg ikke er den fødte husmor, at rottweileren vår snart slår meg i gulvvask og at mannen hadde rett.! Nesten rett, rene sokker hadde han, de var bare ikke så lette å finne i tårnet av klær jeg utsatte å brette  i  en  uke..   Eller   fire.. 


– Jeg vet det var noen rene sokker her et sted –  

 

 – Følg den eksepsjonelt gode husmora på fjaseboka –  

“KLARTE DUUU!”

Jubelen brakte løs, to foreldre hoppet i taket, vi klappet, tok high five og jeg skrek som en kakklehøne: “Du klarte! Såå braaa!! High five! YEEES!! Sykt kuuuult. Wooohoo! YESS!” 

De to små øynene kikket opp på oss – hva i alle dager gikk det av mamma og pappa? Med et blikk så overrasket at det rynket seg i mellom brynene kikket hun på oss, så på seg selv og ned mot gulvet før hun kikket opp på oss igjen og utbrøyt et “JESS, klarte duuu!” (litt forvirring med personlige pronomer). 

 

Kanskje jeg skal spole tiden litt tilbake for dere. 

Etter et deilig og langt bad med leking og latter, løp to små frøkner rundt med håndkle surret rundt kroppen som kapper. Plutselig kom ei løpende inn til oss på kjøkkenet; “TISSE POTTE!” ropte hun. Jeg fikk det travlere enn en hest på veddeløpsbanen, snublet meg over noen leker som var strategisk plassert og dro frem pottene før jeg fikk kastet de fra meg på gulvet. Stillheten la seg, ikke den pinlige stillheten, men den stilleheten som kommer før noe veldig spennende kommer til å skje…

INNERTIER!!! 

Oh, jess!! Ikke bare tisset frøkna på potta, hun sa i fra før hun måtte tisse også! 

En ting er sikkert: Du vet du er mamma, når du går i fistel og tar en gladdans for en tissehendelse og i tillegg blir stolt av det. 

 

 – Følg mammalivet på facebook –