Jeg fikk en kommentar fra en av mine lesere som ønsket seg et innlegg om mobilbruk og barna, kommentaren lød som følgende: Hvordan sørge for at mobilbruk ikke går utover kvalitetstid med småbarn? Jeg merker fort selv at snaps/instagram kan ta litt av fokuset mitt bort fra jenta mi. Hvordan takler du dette som “må” være aktiv på sosiale medier og samtidig er småbarnsmor til to? 

Jeg startet med å tenke, er jeg egentlig den rette å spørre om dette temaet, jeg som antagelig har mobilen fremme langt oftere enn mange av dere. Men jo, jeg har lyst til å fortelle hvordan mobilbruken ikke skal gå ut over kvalitetstiden med barna, hvordan jeg som faktisk lever av sosiale medier klarer å være mamma på samme tid. 

Det som først treffer meg er at verden i dag er VELDIG annerledes enn hva den var for bare 15-20 år siden. Da var det de færreste som hadde mobiltelefon, og om man hadde en så ble den ikke brukt til annet enn å ringe med. Det var først da fargetelefonen og smarttelefonen kom at det virkelig tok helt av. Det har blitt en ny tid på mange måter. En tid der alt skal dokumenteres på nett, en tid der de unge har sluttet å lese papirutgaver av avisene. Vi har på en måte fått et dobbelt liv. Vi lever livet på jobben og i hjemme, og vi har et liv på de sosiale mediene, der vi deler idyllen med livet eller fordyper oss inn i nyheter og annet vi finner av interesse. Dette vil ikke stoppe, men vi må være klar over hvor viktig det er å ikke la sosiale medier ødelegge for det virkelige sosiale. Vel, på mange måter har vi gjort det allerede. Tre generasjoners historie:

Min bestefar, han har vært bonde hele sitt liv, han blir 80 år i år. Han dro i skogen etter tømmer med Brunen og Blakken (som selvfølgelig var hestene hans), hestene var lært opp til å gå hjem igjen når lasset var fullt og han forteller hvordan de intelligente dyrene fant de beste veiene selv. Han forteller om da melkemannen kom på kjærra si og hvordan alt var så mye hyggeligere før da man stoppet langs veien og slo an en prat, selv om man kanskje ikke kjente vedkommende. Det var før alle kjørte rundt i biler. Mor og besse hører fremdeles til den generasjonen som kun har kjennskap til hustelefonen som henger fast i en ledning til veggen. 

Min mamma, en karrierekvinne med streke meninger og gode ambisjoner. Ei dame som synes facebook og instagram er totalt unyttig, som begrunner sine svar på hvorfor hun ikke har det med at hun synes det er hyggeligere å ta en telefon om hun ønsker å snakke med noen, til tross for at hennes samboer og venninner har krypet inn til de sosiale mediene. 

Meg, en dag uten mobil kunne nok vært meget behagelig, men jeg hadde følt meg naken, jeg hadde følt at jeg manglet noe viktig hele døgnet. For meg er sosiale medier en stor del av min hverdag, det er her jeg har min jobb. Jeg har ikke ferier som alle andre, for forventing om et nytt innlegg er like aktuelt på en søndag som på en onsdag. Jeg sender gjerne en snap i stedet for å ringe fordi det tar kortere tid. 

Så på tre generasjoner har det virkelige sosiale gått fra å stoppe langs veien og snakke med fremmende, til å sende en melding over internett. Når jeg er ute med tvillingene på et kjøpesenter eller en dagligvarebutikk blir jeg jevnlig stoppet opp av fremmede. Det er helt klart et stort overtall av eldre som gjør dette. Eldre kvinner og menn, de snakker til meg som om de kjenner meg og samtalen er alltid hyggelig. De unge jeg møter prikker venninnen sin på skulderen og peker, kanskje trur de ikke at jeg ser dem, men sidesynet mitt er faktisk ganske godt, og jeg lurer på om dette er fremtiden. Vil vi som gamle være like sky for fremmede som vi er i dag? Vi sier knapt hei om vi er ute på tur og møter en fremmed på stien… 

Så ja, det er helt klart at de sosiale mediene stjeler langt mere tid i dag fra familie og venner enn den gjorde for bare få år siden. Da jeg startet å blogge ble jeg rimelig besatt, hekta rett og slett. Og det fikk jeg høre fra min samboer. Telefonen fikk ikke ligge i fred. Jeg måtte ta meg selv i nakken, jeg fjernet alt av popups så jeg ikke så at det skjedde noe før jeg fysisk gikk inn selv og sjekket, bare dette gjorde at mobilen fikk ligge langt mer i fred enn den gjorde tidligere. Så bestemte jeg meg for at bloggingen skulle skje på dagen når mann i hus er på jobb. Da tenker dere kanskje: “ja, men det er jo når du skal være sammen med barna” Og ja, det stemmer, jeg er sammen med barna hele dagen, men … Jeg står opp kl 7, senest halv 8. Jeg trakter kaffe og starter med jobben min. Mellom 9 og 10 våkner jentene. Jobb pause. Kl 12 legger jentene seg for dagluren, de sover stort sett ca 2 timer. Her jobber jeg igjen – regelrett fordyper meg inn i de sosiale mediene. Men det holder ikke å bare skrive innlegg, jeg skal også besvare kommentarer og mail jeg mottar i løpet av dagen. Så ja, jeg har mobilen fremme oftere enn de fleste. 

Mamma sa til meg da jeg startet å blogge: “skal du sitte flere timer på den datamaskinen hver dag, det er nå du har muligheten til å være sammen med barna dine, ikke la den tiden bli slukt av internett” 
Jeg ble forbanna, rett og slett. Jeg startet bloggingen da jentene var 6 mnd gamle. De sov omtrent hele døgnet, de var kun våkene en halvtime av gangen for mat, skift og litt kos før de på nytt drømte videre i to timer. Jeg hadde aldri på TV, jeg blogget og jeg sydde, jeg ryddet og jeg ordnet. Jeg viste at jeg ikke stjal tiden fra barna mine. Og i dag sitter jeg her og tenker at jeg kunne ikke tatt en riktigere valg. Jeg har fått muligheten til å være hjemme 100 % ett år lengre enn de fleste, etter det skal jeg ut i en 50 % stilling. Så selv om jeg bruker mer tid på internett enn mange andre, så har jeg også langt flere timer med barna mine enn de fleste. 

Jeg tenker tilbake på min oppvekt angående tiden med mine foreldre, og med en mamma som reiste på jobb kl 6 om morgen og kom hjem klokken 18 på kvelden grunnet lang reisevei, fra mandag til fredag, så kan jeg vel ikke si at mobilen min stjeler tiden jeg har med barna mine. Jeg er her, jeg har to barn og de leker sammen, de enser ikke at jeg tar opp mobilen for å besvare noen kommentarer. Og når de ramler så kommer jeg, med en gang. Det er ikke som da jeg var liten og slo meg, da måtte jeg sitte med en annen voksen i lang tid før mamma eller pappa fikk hentet meg. Det var pappa som leverte oss i barnehagen eller på skolen, det var pappa som hentet oss og laget middag til alle 4. Etter middagen leste de alltid avisen, mens vi fikk leke. Jeg føler på ingen måte at jeg hadde for liten tid med mine foreldre som barn, jeg har to fantastiske foreldre som stilte opp på det mest, som tok oss med på turer og var der når vi trengte – noe de fremdeles er.

Så igjen, vår generasjon bruker mer tid på solsiale medier, men tenk dere, for bare få år siden så måtte oppvasken tas for hånd, klesvasken tas for hånd, mine besteforeldre måtte ut i fjøset om morgen og melke kuene, de skulle stelle alle dyrene, og bestefar jobbet på jordene dagen lang. Så at de sosiale mediene stjeler tiden fra barna våre stemmer kanskje ikke. Vi har mye mer tid med barna våre i dag enn man hadde for bare 50 år siden.

Allikevel synes jeg det noen ting som er veldig viktig: mobil hører ikke hjemme ved måltider, når man samler seg rundt et bord for å spise skal mobilen ligge i et annet rom av huset, den skal ikke opp og stjele denne viktige familietiden hvor man faktisk har tid til å snakke sammen. Mobiltelefonen skal heller ikke være med på gulvet når man sitter å leker med barna sine – jeg trur det er viktig å skille lek og voksentid. Hvis man klarer å fokuserer 100 % på barna sine når man leker så er det faktisk lov å sette seg i 5 minutter med en kaffe og si: “nå er det mammatid/pappatid”. Mobil hører ikke hjemme i selskaper – jeg trenger ikke si noe mer om det. Trenger man å sjekke insta eller face i et selskap så ta med telefonen når du må på do 😉 Og for alle dere andre som jobber 100% – La mobilen ligge i fred den korte tiden dere faktisk har med barna i hverdagen, ta den heller frem igjen når barna er lagt for kvelden, men pass på at det blir litt tid til samboeren også.