Jeg kan ikke ha vært gammel, men stor nok til å huske det. Mamma hadde tatt meg med på en liten gåtur, antagelig en av de turene “nå må du få deg litt luft, Stine”. Etter selv å ha blitt mamma, forstår jeg at det egentlig betyr “nå trenger jeg en avkobling for å være en god mor resten av dagen”.

Turen gikk rundt byggefeltet, og det var en nydelig vårdag. Vi snakket løst om alt og ingenting mens vi gikk oppover bakken med sola i ansiktet. Da vi bikket over bakketoppen så jeg to av de. Det var ikke vanskelig å se, til tross for de hundre meterne i mellom oss, at han ene var bråkemannen.

Jeg krympet meg litt sammen, og tok et bevisst steg nærmere mamma. Vi gikk rett i mot de, og jeg viste at vi måtte passere for å holde kursen mot hjem. Det var første gang jeg ville være så nære, og det var første gang jeg ville møte de uten barnehagegjerde i mellom oss. Alle historiene jeg hadde hørt hadde skremt meg, og det faktum at bråkemannen bråket, underskrev på en måte alle historiene. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

De var lette å kjenne igjen, ikke bare fordi bråkemann bråket, men også fordi de gikk annerledes enn oss. Rundt femti meter foran oss stoppet de, og frykten i meg ble enda litt større. 

“Trenger du litt hjelp?” spurte mamma med vennlig stemme og stoppet opp hos de to mennene. Bråkemann hylte til, det var noe i veien med buksa hans, men jeg krympet meg av bråket fremfor å lytte. Mamma bøyde seg frem og hjalp han med på få lukket buksesmekken før han takket med sin høyeste stemme, og sammen gikk de to mennene videre. Side om side, med en annerledes gange. 

Jeg glemte å fortelle mamma det, men hendelsen forandret meg. Jeg så på det som heltemodig å gå bort til de skumle mennene og tilby de hjelp. Min mor viste godt at det ikke var noe skummelt med de to mennene, og at deres annerledeshet skyldtes ulike former for utviklingshemning. Bråkemannen kan ikke ha hørt særlig godt heller så høyt som han snakket, og det  til tross for høreapparatet. 

Jeg så hvor fint det var å hjelpe om det så bare var for en liten ting. Jeg så at det å bry seg ga et smil tilbake, og størst av alt, jeg kjente den gode følelsen i kroppen min, selv om jeg bare var en tilskuer til hjelpsomheten. Uansett var den lille opplevelsen ved å se min egen mamma gå foran som et godt forbilde betydningsfull, den sa ikke bare med ord at det er viktig å hjelpe andre, den viste betydningen av det. 

I går: 
Jeg hadde akkurat rukket å løfte jentene (snart 3 år) ut av bilsetene på vei til barnehagen. Parkeringsplassen var dekt av et hardpakket snølag. Det kom en mann gående fra butikken, i det ene øyeblikket bar han en bærepose med varer, i det andre lå han så lang han var på bakken med varene strødd rundt seg. Jeg kastet fra meg vesken og løp de få skrittende bort til han mens jeg hørte hvordan det gikk. Han var for tung til å reise seg alene, så jeg hjalp han opp på beina før jeg plukket opp varene. Det hele var gjort på ett par minutter, men i det jeg snudde meg tilbake til jentene, så jeg mitt eget blikk gjennom deres øyne, den dagen mamma stoppet for å hjelpe de to som var litt annerledes.

“Mamma, mannen falt og du hjelpa han! Han falt, og slo seg mamma, du hjelpa!” 

….

Da vi ankom parkeringsplassen igjen i dag, stoppet begge jentene opp og sa: 

“I går mannen datt, og du hjelpa!” 

Det viktigste vi som foreldre kan gjøre for våre barn er å vise dem medmenneskelighet, omsorg og hjelpsomhet. For når sant skal sies; barna gjør ikke som vi sier, de gjør som vi gjør! 

– Speiltvillingene på Facebook –