I dette sekund hører jeg kun glade stemmer fra etasjen over. Jeg vet at alle lekene nå er dratt utover til et stort kaos, at stoler fra barnerommet har forflyttes seg til vårt rom, og at jeg antagelig kommer til å legge meg på 10 legoklosser når jeg skal legge meg i kveld, men akkurat da skal jeg bli liggende i noen sekunder med harde plastikknotter i ryggen og tenke: disse klossene er ett minne på den halvtimen jeg kunne sitte nede foran dataen og drikke opp en hel kopp rykende varm kaffe i fred og ro. 

Fredelig er nemlig et begrep jeg har glemt litt for tiden. Trommehinnene mine ligger konstrant på bristepunkte til å sprekke, for jeg trur nesten ikke det har gått fem minutter uten krangel eller sutring de siste døgnene mellom de to små. Det er nesten så jeg ikke tålererer ordet “mamma!” for hver gang det blir ropt er det med en alt for lyst borrende stemme med et snev av forferdelse over seg. “Maaa-mmaaa!!” ropes det på begge sider av hodet mitt, og de finnes ingenting kjærlig ved ordet, for etterfulgt av ordet med surhet i stemmen kommer en sladrende setning om søsteren eller en befaling om hva jeg må gjøre for de to som til tider tror de er konger, og jeg tjener. 

I dette sekund står de nede og ser på meg, gråter fordi de krangler om den samme leken. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

I morgen kunne jeg sendt de begge to i barnehagen, da vannkoppene omsider har tørket inn. Men det blir ingen barnehage i morgen, for i morgen og dagen etter er det planleggingsdager i barnehagen, så nye fire dager i hjemmet er å vente. 

Vannkoppene har gjort oss låst til hjemmet for ikke å sende smitten ut til de som ikke ønsker den. I går trengte jeg på det såreste å sette meg i bilen og komme meg ut av mammarollen. Jeg kan ikke beskrive hvor godt det var å rømme fra barn og legging litt før 18 i går kveld, med treningsklærne på og gymbaggen over skulderen. Jeg trente 1 time spinning og fortsatte med 1 time mobility training. 

Da jeg var tilbake i hjemmet, var klokken blitt litt over halv 9. I døren møtte jeg barnegråt fra soverommet og en pappa som frustrert prøvde å roe de i søvn. Jeg tok over, men denne gangen med nytt mot og ro i sjelen. To timer på treningssenteret var akkurat det som skulle til for at jeg skulle klare å kvitte meg med oppbygd frustrasjon og irritasjon. Klokken ble nok en kveld halv 10 før de to omsider lukket øynene for godt. Så da skjønner dere helt sikkert hvorfor de er så “lykkelige” som de er når dagen setter i gang med et underskudd på 2 og en halv time i søvn. 

Det er fremdeles bare en av to som har fått vannkopper, så er vi riktig heldige, kommer de første prikkene på søster mandagsmorgen, slik at vi for nok en uke ekstra hjemme. Jeg har ingen planer om å få dårlig samvittighet for at vi runder barnefilmene på nettflix og viaplay i disse dager. Hurra for noen minutters avslapping i sofakroken. 

Barnehagestart skal bli alfa omega for barna og mammaen nå. Når den omsider kommer, vil jeg antagelig ikke levere de og savne de når jeg ikke kan se de. Akk ja, det er vel fint å kunne savne hverandre litt. 
 

– Speiltvillingene på Facebook –