Klokken var igjen blitt for mye, da jeg somlet meg i seng. Resten av huset var stille, med untak av litt knitring fra peisen, og 4 kaniner som ivrige knasket i seg kveldsmaten sin. Overtrøtt var ordet da jeg snudde meg for endte gang i håp om å finne en behagelig stilling i sengen, og ventet på at søvnen skulle komme snikende. 

Fra barnas soverom tvers over gangen, hørte jeg en grøtete stemme fylt av søvn rope: “MAAAMMA!”
Jeg satte meg opp i sengen, med ørene på vakt, jeg ventet på det neste ropet, men det kom ikke – Hun bare drømte. 

Jeg la meg ned, og ble lullet inn i søvnen med tankene på mine barn:

Jeg lurer på hva hun drømte? Så spennende det hadde vært å vite! For en merkelig følelse det egentlig er, hun ropte på meg. Det er jo ikke egentlig rart, men allikevel utrolig, så utrolig godt, det å høre at de roper på nettopp meg selv når de drømmer. Jeg liker å tenke at jeg er verden for dem, slik de er verden for meg, og er ikke et slik søvnrop en slags bekreftelse på det? Jo, jeg liker å tro det. Kanskje var henne redd i drømmen, også ropte henne på meg. Det kan jo så klart være at hun drømte hun var ferdig på do, nei, hun trengte nok mamma for noe mer viktig. Jo, jeg liker å tro det. Jeg liker å tro at hun ropte på sin største trygghet. Meg!
Det må være meningen med livet. Det å få barn mener jeg, det å kunne bety så mye for noen, og det å ha noen som betyr så mye for.. en.. selv.. Zzzzz

/Meningen med livet 

– Speiltvillingene på Facebook  –