Dette er meg – dette er min mann.
– Ikke egentlig, siden bildet er et illustrasjonsbilde – men det er sjeldent jeg finner et illustrasjonsbildet som passer så godt med virkeligheten.
29 uker tjukk har jeg blitt, sort sett veldig fornøyd med det, helt til kroppen kappitulerer og jeg bare har lyst til å sove fram til termin – ironisk nok da det er like plagsomt å sove som å være våken. Jeg har mer eller mindre inntatt søvnrutiner til pensjonister som sliter med å sove særlig lengre enn til 5-6 tiden om morgen, og som gjerne er oppe et par ganger om natten for å “late vannet” (tisse, for deg som ikke har hørt det uttrykket før) .
Helgen har egentlig vært helt fantastisk den, vi var i selskap torsdag, fredag og lørdag. Søndag, altså i går, holdt vi oss bare hjemme. Vi fikk brukt mange timer av dagen på å ta en skikkelig ryddeskau i store deler av huset. Alle var med! Da kvelden kom var det helt stopp for min del – slik det ofte kan bli når man bærer rundt på en voksende mage, som både feilbelaster kroppen og har med seg et overlast av hormoner.
Jeg ble liggende å stirre ut i luften en time etter at barna var lagt, så bestemte jeg meg for å ta meg en lang dusj for å lindre smertene i den verkende ryggen. Jeg tente et duftlys, satte på rolig musikk og kledde av meg. I det jeg skrudde på vannet, sto vannspruten i retning tak og vegger.. Jeg oppdaget at min mann hadde mistet pakningen mellom dusjhodet og vannrøret, da han skulle spyle ren barnas sølete dresser tidligere på kvelden. Pakningen var søkk vekk, og antagelig spylt ned i vannrøret.
Kliss naken og med min store mage klikker jeg på mannen – det er hans skyld ikke sant? Farende til badet kommer han, (så klart for å unngå halshugging av sin gravide kone), for å se om han kan løse problemet. Han graver ned i sluket på jakt etter den lille pakningen. Den er og blir sporløst borte.
Ut i regnet springer han, og kommer inn igjen med hamp som de bruker i jobbsammenheng for å vanntette rør der de er skudd sammen. Til dårlig nytte.
Jeg kjefter litt til, for nå er det så klart han som gjør at jeg aldri i hele mitt liv kan dusje igjen.. Han ber om unnskyldning, sånn helt oppriktig: “Unnskyld jenta mi, jeg viste ikke det var en pakning der”, men da får han høre noe sånt som “VISSTE IKKE!? DET ER ALLTID EN SÅNN GUMMIDINGS INNI DER!”.
Da vandrer han ut av badet, og sier: “Du trenger ikke bli så sint!”. Og jeg skriker etter han “JEG BLIR SINT, FORDI JEG VILLE DUSJE!” og så begynner jeg å grine, akkurat slik mine døtre på snart fem år kan gjøre om verden går bitte bitte litte granne i mot.. Så der sitter jeg, midt på baderomsgulvet, og hikster som et barn.
Jeg skjønner ikke selv hvorfor jeg gråter, for jeg er oppegående nok til å forstå at det er et særdeles lite problem. Allikevel er alt jeg tenker: ALT I DET HUSET HER GÅR I FRA HVERANDRE (da snakker jeg heldigvis om materalistiske ting, som ødeleggelser på grunn av kulde, mus, rotter, og alderdom).
Et lite minutt senere kommer mannen inn igjen, knoter litt med dusjhodet, og setter vannet på.
“Sånn!” sier han med en fremdeles kjærlig og munter tone..
Der har du mannen min.. Verdens beste, som står i det når kona er gravid, hormonell og rett og slett en skikkelig drittunge..
Og selv om jeg ikke vil innrømmer det ovenfor min mann, så er jeg vel litt enig i at det til tider antagelig er like tøft å bo med en gravid som det er å være gravid..
– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –
Hoho! Det der er som å lese om seg sjølv om dagen. Eg er like langt på veg som du (vi har faktisk termin same dag), og både mann og mitt stakkars lille troll på 4 får nok litt for ofte oppleve konsekvensane av hormonoverskotet mitt😅 Frå å vere ein person med ein tolmodighet på størrelse med ein elefant, til å no ha ei lunte som ikkje er stort større enn ei knappenål, kan det nok med sikkerheit seiast at eg ikkje er den enklaste å ha med om dagen🙈 Godt det ikkje er så alt for lenge igjen.
May: Hihi.. Godt å høre at vi er flere !