Etterlengtet hesteinnlegg

Den følelsen.. 

Av å være på hesteryggen igjen etter snart 3 mnd uten. 

Jeg har virkelig fått kjenne på byrden av å ha hest. I desember hadde jeg veterinærregninger på over 13 000, jeg handlet i tillegg bandasjer og annet sykemateriale for 2000, pluss de ordinære utbetalingene av å ha hest, nye sko for 1500 og stalleie på over 3000. Jeg har alltid sagt det at jeg ikke kan forstå de som bare har hest, altså de som har en hest stående på en stall, men som ikke tar seg tid til å ri og nyte dyret slik det bør nytes. For dette er ingen billig hobby, og derfor har jeg alltid ment at så lenge jeg skal ha hest så skal det være fordi jeg gleder meg til å dra i stallen. Men i det siste har det vært svært lite oppmuntrende, det har vært minimale bedringstegn og det har gått sakte. Heldigvis har hun ikke hatt smerter den siste måneden så etter jul satte jeg i gang med litt longering, eneste rådet jeg får nå er at trening kan få i gang sirkulasjonen i beinet, for det er tydlige en sirkulasjonssvikt, beinet er fremdeles veldig tykt fra hasen og ned til koden. Det som var så akutt har blitt så kronisk. 

Det å bruke mye penger på veterinær plager meg ikke stort, men når hesten tilsynelatene ikke blir noe særlig bedre føler man seg litt fortapt. Joda, hun er jo bedre, men hun er langt i fra slik hun var. 

Mandag red jeg for første gang siden hun ble syk, jeg red til musikk, og jeg kjente hvordan jeg ble dratt vekk fra den virkelig verden. Følelsen av å ri er nesten ubeskrivelig, for det å kjenne styrken av et dyr på 600 kg under deg, bære deg like lett som en fjær, se hvordan musklene kommer frem og samtidig kunne styre den like lett som en bil, det er faktisk ubeskrivelig. 

Jeg tenker så ofte på dyret hest, hva det har betydd for mennesker i tusener av år, hva det har ofret for oss i krig, reiser og arbeid. Min bestefar som er godt over 80 år har drevet med hest siden har var guttunge. Jeg visste at mamma hadde hest hjemme da hun var liten, men hun har alltid vært redd disse store dyrene, så hest var ikke en del av hennes hverdag. Det var ikke før jeg ble ganske så voksen, kanskje rundt 18-19 år at besse (bestefar) begynte å fortelle meg om hans hestehistorier. Når han fortalte at han tok til seg hester ingen andre var intressert i og temmet de til snille golden retrievere var det en frysning som strakte seg fra hodebunnen min og ned til tærne. Hest for han var ikke som hest for meg, han brukte hestene sine som arbeidsdyr, dette var traktorene hans. Han pøyde jorder og han hentet tømmer i skogen med hestene sine. Da han hadde lesset opp tømmer ba han hestene gå hjem og hjem gikk de. Jeg har hest for å nyte dyret, men en felles benevnelse har jeg med Besse. Min tiltrekningskraft til de hestene som ikke alle er like glad i.

Jeg har hatt tre hester, min føste hest fikk jeg da jeg var 13 år. Hun var mannevond ble jeg fortalt. Hun hadde angrepet en mann med begge frembeina, dette er ikke veldig normalt for en hest. Hun viste også sterkt misstrivsel blandt to menn som befant seg mye i stallen. En gang fikk jeg faktisk høre: “jeg trur hun har svulst på hjernen eller noe lignene, hun er jo gal”. Men den hesten var om mulig enda mer spesiell enn Dronninga. De var ganske like i utseende, like store, begge brune med mørk man. Maundy var min lille hund, min store bestevenn. Vi kunne leke sisten, jeg leide henne aldri, for hun fulgte meg uansett hvilke grønne gressplener som var ved siden av. Jeg pleide å ta henne med meg hjem og lot henne stå i hagen, jeg bodde i et byggefelt så det var mange turgårere som kikket veldig på den store hesten som gresset løs i hagen uten noen gjerder rundt. En gang lot hun fristelsen bli for stor, jeg var inne – hun i hagen. Jeg fikk akkurat glimtet av rompa hennes i det hun forsvart oppover gangveien vidre innover i byggefeltet. Jeg løp ut verandadøren og ut på gressplenen mens jeg ropte det jeg maktet etter henne, og sekunder etter kom hun tilbake med “halen i mellom beina”. Hun var spesiell for hele min familie og alle mine venner, som min søster sier: “det finnes ikke mange hester som ho”. Så allsidig og så snill, det var ikke uvanlig at jeg sto på ryggen hennes og red, men ja, det var mens jeg var ung og fryktløs. 

 

Min andre hest var Mini Me, denne gangen skulle jeg ha en spranghest, jeg prøvde et par snille og fine hester, men det var ikke før jeg møtte denne røde hoppa som hadde en tendens til å bukke og steile like mye som hun hoppet hinder at jeg fant hesten min. Jeg måtte finne en feil, for snille hester ville kjedet meg. 

Og til slutt min tredje hest er Dronningen som dere allerede kjenner historien til. Mitt hjertegull ♥

Sannheten er vel egentlig at hestene temmer meg. 

 

Siste innlegg