Irettesette andres barn?

“Barneoppdragelse er foreldrenes ansvar, men kan ikke barnet oppføre seg som det skal når det er ute, blir det et felles ansvar å oppdra barnet”

– står det skrevet i en tv2 artikkel med overskrift: 
Ekspertene: – Derfor bør du irettesette andres barn

Jeg må få lov til å bli oppgitt over journalistikken i denne artikkelen. Igjen blir foreldretema brakt til lys, denne gangen med tematikken: Du skal irettesette andres barn! 

Men da må jeg få lov til å spørre; når er det greit og når det det ikke greit? Er det alltid barnet som skal irrettesettes, eller er det kanskje den voksne?

Å si i en artikkel med ekspertkilder og en undersøkelse til troverdighet for lesere at det er bra å irettesette andres barn, og at det er et felles ansvar – blir på et så generelt grunnlag uten noen form for spissing at jeg sammenligner det med at skrikekur løser alle leggeproblemer, altså er jeg ikke enig! 

Det er veldig mange sider av denne problemstillingen, ulike situasjoner vil gi ulike “svar”, i noen tilfeller er det bra, til og med nødvendig, at andre griper inn, mens ved enkelte tilfeller bør irettesetting komme fra foreldrene. Jeg har også opplevd irrettesettelse fra foreldre jeg mener er urettferdig ovenfor barnet, men jeg hadde trådd over en grense om jeg hadde innblandet meg i deres situasjon. Vi har ulik oppfatning av regler og irettesettelse, og så lenge det ikke utøves overgrep mot barnet fysisk eller psykisk så kan vi ikke bryte inn og fortelle at foreldrene irettesetter på feil grunnlag. Det blir like urettferdig som at den ene forelderen sier nei, og den andre sier ja.
Å skrivet at det er et felles ansvar å oppdra barn holder ikke mål, fordi situasjonen er helt avgjørende for når det er greit/bra at voksene irettesetter andres barn.
Om et av mine barn går bort til et annet barn og dytter det over ende uten at jeg ser det, så håper jeg for guds skyld at den voksene som så på forteller barnet mitt at det ikke er greit.
Hadde jeg i samme situasjon sett hendelsen, uten å bry meg, håper jeg virkelig at den andre voksene irettesatt meg. For om jeg som voksen ikke veileder barnet mitt den rette veien så er det heller ikke barnet som skal få skylden.
Et tredje utfall av samme hendelse kunne vært at jeg prøvde å forklare barnet mitt at dette ikke var greit, hvis da den andre voksene hadde begynt å irettesette barnet mitt i tillegg til meg selv ville jeg blitt sint. Da hadde vedkommende trampet over en grense.

Det er ikke et felles ansvar å oppdra barn så fort du vi går utenfor dørstokken, men du har et ansvar for å si i fra om du ser noe som ikke er akseptabelt. Det gjelder i alle situasjoner, om det er et barn som mobber et annet, eller om det er en voksen som stjeler i en butikk.

.
Jeg trur det er viktig å fortelle barna våre at når de er hos andre, så er det deres regler som gjelder. Så at det er lov å hoppe i sofaen hos oss, betyr ikke at det er greit i andre hjem. De må tilpasse seg samfunnet og tåle at andre voksene irrettesetter, men et felles ansvar? Nei, ikke på generelt grunnlag! 

Grip alltid inn når det er nødvendig, men det viste vi vel fra før av? 

15 kommentarer
    1. Helt enig med det du sier her.
      Syntest det er nesten skummelt at såkalte eksperter sier dette, ( med tanke på at mange sikkert føler de får grønt lys til og faktisk virkelig være mammapoliti. ikke bra ) men ekspertene sier jammen mye rart og da 😉
      Her har vi et stort problem med at mange skolebarn kjøper julebrus på glass og knuser flasskene på gangveien, hvis jeg ser dette. Kommer jeg til og gi en irettesettelse og evnt si fra til foreldrene. For her en det snakk om ne relativt alvorlig. I DENNE situasjonen føler jeg at det er viktig at noen sier i fra da dette går utover bla hunder og barnevogner med luft dekk.
      Men det er som du sier, det er ikke på et generelt grunnlag, men i noen få situasjoner. Supert at du tar opp sånt som dette og sier ifra 😀

    2. Vet du hva? Jeg kunne ikke vært mer enig! Og det på alle punktene! Jeg skulle gjerne likt å irettesatt andres barn når foreldrene ikke gjør det selv, men dersom foreldrene er der og håndterer barnet/situasjonen på sin måte krysser jeg ikke grensa og sier noe. Når foreldrene ikke er der/ikke ser det sier jeg ifra. Det samme om det er noe som gjør noe hos oss som ikke er greit. Da sier jeg også ifra.
      Og som du også skriver. Hadde min datter gjort noe som ikke er greit når jeg eller pappaen ikke var der/ikke så det, så håper jeg virkelig at noen sier ifra! Puh! :p

    3. Hei Stine. Jeg er en av dine faste lesere som dessverre ikke er så flink til å legge igjen kommentarer, men det betyr ikke at jeg ikke gleder meg over å lese alle innleggene dine og se hvordan du imponerer med nye prosjekter allikevel. Jeg synes du er veldig flink til å skrive, både innholdsmessig, ved at tekstene er “levende”, og når det kommer til grammatikken. Det er allikevel en liten detalj jeg har lagt merke til, og nå som du holder på å bli journalist så håper jeg du ikke blir fornærmet over at jeg påpeker dette. Men i fortid skrives verbet “å vite” med to s’er, det vil si “visste”. Dersom det bare skrives med én s blir betydningen en annen (fortidsform av å vise). For å illustrere med et eksempel: “jeg viste henne veien til kinoen, for hun visste ikke hvor hun skulle gå”. Når det kommer til uttrykket “i fjor”, så skrives det uten “d”. En fjord er noe man ofte finner på vestlandet 🙂
      Dette er først og fremst ment som et tips og ikke som kritikk. Du skriver så bra at det er en fryd å lese!

    4. Du sa jeg måtte rette deg om du skrev det igjen: det heter voksne, ikke voksene!! :-p Ikke lett å endre en gammel vane! Ellers var dette ett veldig bra innlegg, helt enig med deg!

    5. Nei, IKKE grip inn. Du risikerer å bli anmeldt og få et helvetes leven du ikke hadde regna med. Når vi innsatt sosialdemokratiet og lot systemet ta over for sunn fornuft. Så la vi personlig ansvar i kassa for gammalt ræl på loftet.
      Så ha vett og pass på deg selv, for systemet gjør det IKKE.

    6. Etter 7 år som mamma, er jeg så utrolig drittlei av slike artikkler for å si det rett ut. Det er bare tull for å få klikk og lesere. Jeg leser aldri slikt humbug lenger og skulle virkelig ønske at flere foreldre kunne gi seg selv den friheten og ikke henge seg opp i slike “ekspert” meninger. La foreldre og barn være i fred nå å begynn og fokuser på en annen målgruppe er min bønn til media. Jisses…Det begynner bare å bli latterlig hele greia.

    7. Noe av problemer er jo at det er mange komplett ubrukelige foreldre der ute. Folk som ikke har det som skal til, og som knapt kan oppføre seg / ta vare på seg selv engang. Da går det jo som regel som det går. Naturen er dessverre ikke spesielt selektiv når det kommer til reproduksjon hos mennesker.

    8. Ikke enkelt, nei! Du virker som en fantastisk flott mamma til dine herlige små 🙂 Jeg vil tipse deg om at korrekt skrivemåte er voksne, og ikke voksene! Håper du har en fin dag:)

    9. Utrolig bra skrevet! Jeg mener at oppdragelse er et felles ansvar på den måten at noen skal/bør irettesette et barn som oppfører seg på en måte som er skadelig eller ubehagelig for andre. Dette bør fortrinnsvis være foreldrene, men andre voksne bør ta ansvar for å si fra dersom foreldrene ikke er tilstede eller får med seg hva som skjer. Noen ganger kan det også være mer virkningsfullt om barna får høre det fra andre enn foreldrene, da enkelte barn dessverre opplever at foreldrene gir kjeft omtrent uansett hva som har skjedd og ikke lenger tar det som blir sagt alvorlig. Oppdragelse som felles ansvar bør også innebære at voksne tør å si fra til andre voksne som behandler barn på en urettferdig eller krenkende måte. Ja, oppdragelse (av både barn og voksne) er et felles ansvar, men man må ikke alltid gripe inn!

    10. Merete: Ah! Så klart, det er en av de tingene jeg vet så godt, men som jeg ikke ser automatisk ved gjennomlesing. 🙁 Takk for at du minner meg på det 🙂

    11. Det er foreldre som deg, som aldri irettesetter barna sine, og tror at barna deres aldri gjør noe galt, og som aldri legger merke til hva slags drittunger ungene deres faktisk er, som bør irettesettes. Det bør være en test og en lisens for å få lov til å få unger. Det er rett og slett barnemishandling å la være å oppdra ungene sine, sånn som 90% av foreldre i dag gjør. De vokser opp med å tro at de er verdens midtpunkt og at de aldri kan gjøre noe galt, så plutselig er de voksne og må ta konsekvensene av egen oppførsel… Det er som regel ikke et pent skue.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg