En frisk Dronning

Så utrolig mange har etterspurt Dronninga i det siste, så i dag fikk jeg ta med meg kamera de 200 meterne til nabogården. Jeg har Dronninga enda, selv om hun ikke har stukket hodet innom her på en stund. Nå er det ikke lenge før vi kan feire fem år sammen, eller 6 om jeg tar med det året jeg jobbet med henne, men ikke eide. Tenkt at hun alt er 13 år! Jeg som fremdeles trur hun er 7! 

Det året Dronningen var dårlig var tøft for min del, og mye forandret seg. Jeg har siden 11 års alder vært en hesteinteressert jente, som har brukt så mye tid i stallen som mulig. En syk hest dro hestegleden ut av meg, for jeg visste aldri hva jeg kunne vente meg, og så fort jeg trudde vi var på bedringens vei var det en ny runde med daglig veterinærbesøk, smerter og sterke medisiner.. 

Da jeg var 16 år avlivet jeg min føste hest som følge av sykdom, og selv den dag i dag kan jeg angre på det valget jeg overlot til andre voksene. Hvilken rett hadde jeg til å bestemme over hennes liv? Kanskje ville hun fungert om jeg bare hadde behandlet henne en gang til.. Jeg vet jeg ikke kan tenke slik, og hadde jeg fortsatt å kjempe for en hest jeg fikk gratis fordi hun ikke var frisk så hadde jeg nok mistet interessen enda tidligere. 

Jeg føler jeg gjorde alt jeg kunne for å få Dronninga på beina igjen, og få henne frisk, uten at noe ga et positivt utslag. Da Dronninga i tillegg slapp fosteret som til slutt ble vår løsning på å gi henne en pause, var det som om siste håp debbet ut av meg. Skulle jeg fortsette å betale i dyre dommer for en hest jeg ikke hadde glede av, en hest jeg ikke fikk trent med? Salg ville vært utelukkende med den historien hun har på seg, kanskje kunne det finnes et annet hjem jeg kunne gitt henne til.. Eller avliving? 

I stedet satte jeg henne på beite med de andre avelshoppene, hvor hun dag ut og dag inn gikk på store uteområder sammen med flere andre hestevenner. Det var ikke lengre unna enn at jeg kunne se henne fra stuevinduet, og stadig gikk jentene og jeg ned med en gulerot i hånda. 

Å “glemme” henne på beite hvor hun fikk 24 timer stimulig på det syke beinet var det som skulle til for at Dronninga fikk tilbake det beinet hun hadde før den første infeksjonen blåste det opp til trippel størrelse. 


 

Jeg har til tider hatt dårlig samvittighet for at hun bare har stått på beite, men tenker jeg to ganger så er det ikke hesten det er synd på. Hun har fått leve det siste året som en fri hest, i flokk, med vann, mat og trygge omgivelser rundt seg. 

Nå er henne frisk, og denne sommeren starter opptreningen. Ambisjonene er ikke der de var, jeg drømmer ikke lengre om konkurranser, og jeg stoler ikke på at hun vil holde seg frisk livet ut. Men jeg kan håpe at vi en dag kan bli det paret vi var, og at hun en dag kan bære mine barn på ryggen. For da er hun igjen en del av meg, selv om planene har endret retning. 

Det går ikke an å gi opp denne hesten, som kommer i lett trav mot meg når hun får øye på meg. <3

 

    1. Så godt å høre 🙂 Og så fine bilder 🙂 Det fineste er at du er usminka 🙂 At en toppblogger “tørr” å vise seg helt naturlig i sosiale medier. Det som egentlig er det mest naturlige i verden, men som de færreste gjør av ulike årsaker. Dessverre. Jeg føler meg mest vel med sminke (bruker stort sett bare mascara), men jeg er ofte i barnehagen/butikken/osv, uten sminke 🙂 Jeg tror det er veldig sunt for både en selv, barna og resten av samfunnet 🙂

    2. Cathrine Narum: Tusen takk 🙂 Åh, så fint at da la merke til det. Jeg som deg føler meg mest vel med sminke, men samtidig er det et ork noen dager, så da kan jeg like gjerne la sminken stå urørt i skapet 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg