“Er dere klare for lekeland i dag da?” spurte jeg da vi satt og spiste den litt for varme havregrøten ved frokostbordet. Svaret var som forventet et gledesrop, for selv om de ikke hadde vært akkurat der før, hadde de vært på lekeland med gode minner tidligere. 

“Er det sklier der, mamma?” spurte min tre år gamle datter meg etter litt tenketid. “Ja, det tror jeg helt sikkert at det er”, svarte jeg, og snudde meg mot henne da jeg så at det lå mer i spørsmålet. “Kan du holde meg?” sa hun ned i tallerkenen sin. “Så klart, vennen. Så klart!” 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Barn har ingen bekymringer sier vi, og der sitter min tre år gamle datter med en bekymring som tar over for følelsen av spenning og sommerfugler i magen på en dag som skal være for henne. Tenk å være tre år å ha så stor høydeskrekk at frykt tar over følelsen av å glede seg.

Hun var ikke eldre enn året da vi oppdaget at høydeskrekk var et reelt problem for den ene datteren vår. Ikke hadde hun opplevd noe traumatisk med høyder, det var bare født med henne. Da hun for første gang så ned igjennom de tynne sprekkene mellom plankene som dannet gulvet på terrassen i andre etasje hos besteforeldrene tok kroppens instinktive reaksjon over. Hver muskel spente seg og en frykt skyldte ut gjennom kroppen. “Kom da”, sa jeg, “det er ikke farlig å gå her”. Like idiotisk som å tro at det å si “ikke vær sjenert” vil få en sjenert person til å bli den mest utadvendte i gjengen. 

Frykt er ingen god følelse, og det har skremt meg at hun kan føle det så sterkt for noe jeg ser på som uvensentlig å være redd for. Det å gå inn i en heis, er nesten en umulig oppgave for den lille jenta vår. For i hver heis er den en sprekk fra etasjen og inn til heisen, en sprekk som viser at det er langt ned under den. Det er ikke mulig å falle ned i en så liten sprekk, men det kan virke som at hver celle i hennes kropp tror på det.

For min lille skatt var det derfor helt avgjørende å vite at jeg skulle være der for henne, før hun kunne klare å glede seg til en dag i lekeland. 

Å være på et lekeland med mange hinderløyper i høyden er en stor prøvelse for en liten jente med stor høydeskrekk. Spesielt når hun vil få til det samme som de andre barna, der i blant sin egen søster, men blir stoppet av at kroppen stivner. På de verste partiene hvor jeg ikke kunne snakke henne til trygghet, og hvor en beskyttende hånd ikke kunne støtte henne igjennom, måtte jeg bære henne. Og det er ikke før fingrene klemmer så hardt rundt deg at knokene blir hvite at man forstår hvor mye frykten får overtak på kroppen vår. 

I kveld sovnet den lille prinsessen i det hun traff hodet på puten. Ikke så rart da hun i dag har hun satt seg selv på flere prøver enn hun normalt trenger å gjøre på en hel uke. Og hun mestret. Hun mestret å skli den lange sklien alene. Hun mestrert å klatre opp høye partier. Hun mestret å gå over tau som viste bakken flere meter under. Hun mestret å hoppe på trampoline langt opp i høyden. Og på sin siste runde mestret hun å komme til topps uten at mamma sto bak og holdt en støttende hånd under armen. 

Bare tenk dere den mestringsfølelsen det er å få til noe som man har så intenst lyst til, men ikke får til, fordi kroppen sier stopp. 

Hun har kommet langt siden vi oppdaget frykten, og hvert museskritt hun tar over sin egen grense er som en eneste stor seier for oss alle!  

“I dag var du modig, lille/store venn!” 

– Speiltvillingene på Facebook –