Når mannen er borte..

.. Leker kjærringa med malekosten.. 

Det var søndag kveld, og vi hadde lagt oss i sengen. Der lå vi som vanlig å snakket sammen. En tanke dukket opp i hodet mitt, og jeg la fram noen planer om å gjøre om et av rommene i huset til hobbyrom. Ivrig skravlet jeg i vei om hva som måtte gjøres, helt til han avbrøt meg med et flir og sa: “Har det gått et par døgn siden sist prosjekt nå da?”

Det å sitte stille har liksom aldri helt vært min greie, og hodet mitt er hakket verre. Det jobber på, dag inn og dag ut. Ofte drøfter jeg en og annen ting med meg selv også, høylytt. Det gjør jeg kun når jeg tror jeg er alene, men i løpet av den forrige uken fikk jeg høre at jeg kanskje ikke er alene hver gang allikevel.
Min datter mumlet noe lavt i sofaen, så jeg spurte: “Hva sa du?”, hun kikket skrått opp på meg, som om jeg var helt teit og svarte: “Jeg snakket til meg selv, ikke til deg!” “Åja”, svarte jeg litt unnskyldende. “Du snakker jo alltid med deg selv!” smalt det tilbake før hun på ny var konsentrert om sin greie. 

Den andre episoden skjedde da jeg befant meg på kjøkkenet en sen kveld. I mitt lille hode var jeg helt alene, for jeg hadde glemt at mannen var på badet for å dusje. Ut av intet dukket han opp og spurte mellom en latter: “Har du blitt trønder også nå da eller?” Jeg lo så jeg tisset litt, for jeg hadde på et tidspunkt sagt til meg selv med et forsøk på trønderdialekt: “Sånn, nu får det værra nok!” Jeg skal også legge til at jeg er ekstremt dårlig på dialekter. 

Jeg skal nok bli en fin gammel dame når jeg får alzheimer og snakker annen hver setning på uforsåelige dialekter. 

Så i dag gikk det ikke lengre, jeg ble nødt til å finne på noe kreativt å gjøre siden mannen ikke er hjemme. Jeg skal ikke røpe meg i kveld, for noen overraskelser må jeg få ha til mannen kommer hjem. Men jeg kan gi et lite hint: I dag har jeg gått løs på huset! 
Nå er det lenge siden sist jeg fikk pusset opp noe, faktisk tror jeg ikke jeg har gjort stort inne siden jeg pusset opp gangen. – Se før og etterbilder her (haha) 

 


– Speiltvillingene på Facebook – 

    1. Hei 😉 Så fin blogg du har, koselig å lese om dine prosjekter!Jeg bare undres – hva jobber du med?

    2. På trøndersk heter det: No får det værra nok!
      Og du snakker nok ikke flere dialekter om du får Alzheimer. Min kjære mamma har den (drit-)sykdommen, og snakker nesten ingenting. Det vil si hun prater fremdeles bitte litt, men uten sammenheng. Og bare på trøndersk…

    3. Ikke tull med alzheimer, please. Det er som å si “når jeg får kreft skal jeg….” bla bla.. pappa min fikk alzheimer 50 år gammel. Ikke bare eldre som får diagnosen lengre.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg