Når de ønsker å være helt like

Hvordan kle tvillinger er et  diskusjonstema som veldig mange har sterke meninger om. Det å kle tvillinger likt betyr for mange at jeg som mamma gjør barna mine til en enhet og ikke til de to individene de er. Min erfaring som fire år gammel tvillingmamma er at det ikke finnes et svart-hvitt svar på hvordan å kle eneggende tvillinger. Som små var jeg avhenging av å kle de identisk for å lære meg å se forskjell på dem uavhengig av hvilke klær de hadde på seg, jeg måtte lære meg til å finne de små forskjellene i mimikk og uttrykk ikke i farge, og fasong på klærne. Som barnehagestartere ønsket jeg så klart å gjøre den jobben litt enklere for de rundt, og benyttet meg av fargekoder, like klær i hver sin farge. Fargekodene er enkle å lære, og gjør at voksene og barn kan vite forskjell fra første øyekast, og ikke måtte starte dagen med å spørre: Hvem er det som har bukse på og hvem er det som har kjole på i dag? 

Men i dag sendte jeg også barna mine i ført identiske klær i barnehagen, for noen ganger må de også få lov til å velge litt selv! 


De to morgenfuglene sto opp med pappaen sin før klokken 7 i dag, og kom opp og vekte meg en halvtime senere. Hun ene bært med seg to klementiner opp, hun andre to tallerkner. De satte seg i den gamle gyngestolen jeg har arvet etter oldemor, og side om side, ganske så trangt, satt de to i bare trusa og spiste klementinbåter mens de nynnet og trallet dagen i gang. 

Etter frokosten sa jeg at det var på tide å kle på seg, og siden tørkestativet med ullplagg hang i stuen, gikk de rett bort og dro ned ullsette de hadde fått av pappaen noen uker før. “Jeg vil ha på det jeg fikk av pappa!” sa hun ene og hun andre svarte “Ja, det vil vi!”. Det var ingen poeng i å diskutere det, de skulle ha på seg nøyaktig det samme, selv sokkene skulle være like denne dagen. 

“Det er greit, men da er jeg nødt til å lage helt forskjellige frisyrer på dere, greit?” sa jeg. De vet like godt som meg hvor like de er av utseende, og selv om de kanskje ikke bryr seg så mye om at andre tar feil av dem, så er vi enige om at helt like klær gjør det enda vanskeligere for de i barnehagen. 

Det å kle de helt likt, og ha like frisyrer når jeg sender de i barnehagen, er en ting jeg rett og slett ikke gjør. Det er vanskelig nok som det er om hun ene går i bukse og hun andre i kjole. Dette vet jentene, og derfor er de veldig opptatt av fargekodene som er faste for dem, for fargekodene er det eneste hjelpemiddelet mange i barnehagen har på å klare å huske hvem av dem de er. 

I dag derimot skulle de være like, kliss like, men kun hvis jeg fikk lov til å lage forskjellig hårfrisyrer… 

…Noen minutter senere, da begge jentene hadde kledd seg selv, og jeg hadde laget en strikkeflette på hun ene og musefletter på hun andre, var vi klare for å ta på sko og komme oss avgårde. 

De skulle begge ha på gummistøvler, og Olivia trakk på seg sine gamle blomsterstøvler. “Mamma, hvor er mine blomsterstøvler?” Sa Otilie, “Det vet jeg faktisk ikke, om de ikke står i gangen så er de kanskje i barnehagen?” svarte jeg og fant fram pannebånd og vanter fra skapet. “Nei de er ikke det. Olivia, vil du ha på de hvite og svarte du også?” spurte hun og holdt to par like støvler opp i været. “Nei, jeg vil ha disse!” “Men Olivia, hvis du tar disse så får vi helt like støvler, vi kan ha helt like støvler, for vi er forskjellig på håret vet du” prøvde hun seg igjen. Så spurte hun meg “Mamma, kan du si at Olivia må ha like støvler som meg?” “Nei, jeg vil velge selv Otilie!” skøyt Olivia inn, og jeg svarte:”Det er helt riktig Otilie, Olivia må kunne velge selv”. “Men da blir det jo urettferdig, kan vi finne blomsterstøvlene mine?” Så begynte hun å lete og Olivia hjalp til og sa: “Mamma, jeg tror støvlene til Otilie er i det skapet der” og der lå de. 

Ikke bare en men to jenter hoppet av lykke, begge kunne få på de blomstrete slitte gummistøvlene, og begge kunne de være identiske som de identiske tvillingene de er. 

Kanskje er det ikke ideelt, men når det er sagt, så valgte de det helt selv, og som mamma så synes jeg det får være greit. Hva vet vel jeg som ikke er tvilling selv? Kanskje er det noen ganger deilig å bare være lik som det mennesket som står en nærmest. Kanskje synes de noen ganger at det er best, så hvilken rett har jeg da til å nekte de det, om det er det de ønsket seg mest? I morgen skal de kanskje være helt forskjellige igjen, og da er det også greit.

Jeg vet, at Olivia er Olivia, at Otilie er Otilie, uansett hvilke klær de har, men jeg vet også at de er tvillinger, og står hverandre nære på en helt annen måte enn det et vanlig søskenpar gjør.  


– Speiltvillingene på Facebook – 

20 kommentarer
    1. En ide er at de kan ha hvert sitt armbånd på forskjellig hånd. Det opplevde jeg at et tvillingpar hadde, funka kjempe bra. Men jeg tenker det samme som deg at de er jo såpass store at de må få velge selv også:)

    2. Jeg tenker.. er det så farlig da? De får velge selv slik som andre barn på deres alder. Vi gidder i alle fall ikke ha noe kles-kamp her. Så om de velger likt, så velger de likt. Også må de få velge forskjellig hvis de vil det. Det går sikkert i perioder som med alle oss andre.
      Min lille vil helst ha samme genser som hun vet ei i barnehagen også har. Selv om det ikke er sikkert hun har på samme den dagen. Men det er trygt og godt med ting som er likt.
      Håper du ikke tenker at du trenger å forsvare at barna dine går likt.. eller ulikt. Det er da virkelig ikke så farlig 😉
      Jeg tenker også litt på at om noen ser de kler seg likt en dag, og dømmer ut fra det “De kan umulig få egen identitet hvis mammaen prakker på de like klær”. Så blir det like teit som når jeg går med barnevogn, stopper opp og skriver ei melding med mobilen og får kommentaren “Mer opptatt av mobilen enn ungen nå til dags” av en person som har sett meg i det minuttet der. Folk tror at når de ser noe én gang, så er det slik “alltid”, mens unger er mer “der og da” og lar det være det og nå være nå. Endrer seg heeele tiden.

    3. Vi har også kjørt fargekoder (eneggede gutter) fra de var små, men nå bestemmer de stort sett selv (7 år) og de vil IKKE være like, tror de er litt lei av at folk sliter med å skille de fra hverandre. Men sånn er det å være tvilling 🙂

    4. Jeg har jobbet i barnehage i mange år, og har i løpet av årene hatt flere tvillinger på mine avdelinger, og etter en stund blir vi så godt kjent at det ikke har vært vanskelig å skille de 😁😁👍👍

    5. Liker at de får velge selv om de vil være helt kliss like eller ei. Det er sikkert en enorm trygghet i å ha en tvilling som er helt lik en selv når de forsøker å finne ut hvem de er. 4 år…da er det mye som skjer, grenser som pushes og identitet som skapes på en helt ny måte. De er heldige som har hverandre, og dere er heldige som har dem 🙂

    6. Først og fremst er de barn, og de oppfører seg akkurat som barn gjør 🙂 Greit å finne noen enkle kjennetegn for å skille de for andre sin del, de selv har jo ikke det problemet. Hårfrisyre, farge, klistremerke på armen eller lignende er jo fint 🙂

    7. Jeg syntes at de siste årene, så har det vært alt for mye fokus på at identiteten til barn er knyttet opp til klærne de går med? Folk er enormt opptatt av klær. Ikke bare det om at tvillinger liksom ikke får sin egen identitet hvis de har like klær, men også at det skal være ” skadelig” å kle barn i stereotypiske farger og at dette kan skape identitetskrise for barnet? Om klær er fra Cubus eller Chanel er også veldig viktig for barnas fremtid, enten blir de bortskjemte navere som ikke vil løfte en finger, eller så blir de vist mobbet og ødelagt for livet? Hvor man handler til barnet er livsviktig. Også hvor kort og hvor mye klær barn skal ha på seg har vist masse å si, for vi vil jo ikke gjøre 3 år gamle jenter til “objekter”, vil vi vel? Tid ble klær identiteten til barn egentlig? Tid ble klær det som definerer dem? Barn bryr seg ikke om stereotyper? Hva er det vi lærer dem egentlig? La barna dine kose seg og kle seg i hva de vil, for klærne definerer ikke hvem de er. De definerer selv hvem de er, med personlighetene sin;)

    8. Jeg har selv eneggede tvillingjenter som er veldig like. Brukte fargekoder en stund,men måtte slutte når begge skulle ha alt rosa. Nå går di i første klasse og er like mye likt kledd som ulikt. Vi endrer også på hårfrisyren og ulike øredobber. Vår erfaring er at det ofte er di voksne som sliter med å se forskjell mens barna finner ørsmå detaljer som di skiller dem på 😊

    9. Silvia Høidahl: Så herlig å høre 🙂 Så lenge de velger å være like selv, så må de vel få lov til det 🙂 Jeg tipper at der er tvillinger så forskjellige, at noen liker å være like, andre ikke. 🙂
      I barnehagealder, så ser jeg at barna sliter veldig fram til de blir 5 år med å se forskjell. De ser jo at hun ene er lille kledd og hun andre rosa, men ikke før de er 5 klarer de å huske hvem som er hvem på kodene. Så det blir spennende å se når de starter på skole. Jeg synes de som yin og yang 🙂

    10. Trine: Sant 😀 Avdelingen har nok ikke problemet, med barnehagen er stor og har 7 avdelinger og 100 barn, så der blir det nok vanskeligere for noen 😀

    11. En nyskjerrig leser her haha, men jeg lurer bare på om en av jentene er høyrehendt og den andre venstrehendt i og med at de er speiltvillinger? 🙂

    12. Synes du gjorde helt rett jeg. Det eneste som er viktig – sånn jeg ser det er at de ikke tvinges til å gå likt kledd, særlig etterhvert som de blir eldre og kanskje utvikler hver sin stil og smak. Men ingenting kan vel være galt med å la de gå likt kledd når de vil det selv. Jeg kler mine jenter likt i blant også, de synes det er veldig koselig.

    13. For et fint innlegg 😄 som eneggetvilling selv så syns jeg du gjør en super jobb 😊 da vi gikk i barnehagen (25 år siden) så gjorde de alt for og skille oss. Og vart sikkelig sur da mamma lot oss bestemme klær selv. For da ble det som oftes likt. Men det er en trygghet i og kan være lik og nære noen ganger. Det kan jeg kjenne på enda…har ingenting i mot og gå me de samme klærne som min søster i dag ❤ den samme tryggheten er der enda…selv etter 30 år ❤❤

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg