Min frustrasjon – Min kjærlighet

Det startet allerede på vei opp trappen til soverommet. Unnskyldniger på unnskyldninger for å drøye tiden til legging, om bare med noen få sekunder. Akkurat slik de har holdt på og holdt på i lange tider. Så oppgitt jeg har vært, så frustrert og irritert over to barn som finner på det utroligste for ikke å sove, og så ender med å fortelle meg at de ikke får sove, når de i sannhetens navn har mast siden hodet traff puten en halvtime før. Da er det ikke rart man ikke faller til søvn, for man må jo først prøve. Så frustrert har jeg vært at jeg har spurt min mamma etter råd, og ordene hennes føltes som et varmt pust av velbehag og trøst på samme tid, da hun fortalte at hun syntes det hørtes ut som om jeg hadde to snart fire år gamle jenter i hus. 

Kanskje er det bare en tid med mye prøvelser, men så slitsomt det kan være i øyeblikket. Jeg bestemte meg for å ta kampen, ikke true med det vante for så å la det være når de små tuter ulykkelig av ordene mine som truer med å ta fra de noen av godene. Jeg bestemte meg for å stå i det! Jeg sa god natt og gikk ned, da jeg gikk opp igjen sa jeg at det fikk være nok, at de nå var nødt til å legge seg ned til å sove. Da krangel startet der oppe på ny gikk jeg opp med harde steg og ga de advarselen jeg ofte kan gi uten å egentlig å gjør noe mer enn å gi advarselen opptil flere ganger. Jeg sa at om de tøyset og tullet mer, så kom jeg til å skru av lydboken, og stjernehimmelen på rommet deres. Det var bare det at da de startet igjen så holdt jeg mitt ord, jeg skrudde ikke av for så å høre de trygle meg om å skru det på igjen mot at de skulle legge seg til å sove. Det er jo slik det pleier å være, og det er vel også derfor de hver kveld skjønner hvor langt de kan tøye tolmodigheten? Før var det nemlig nok at vi truet, så måtte vi skru av for å skru på og det var nok. Men nå er ikke det heller nok, for vi har latt strikken få tøye seg, og barn vet akkurat hvordan å utnytte det. 

Jeg skrudde av og sto i gråten, hylene og skuffelsen over at stjernehimmel og lydbok var skrudd av. Fra klokken var 20 til klokken var 21:15 satt jeg i døråpning, og sto på mitt. Fortalte med rolig stemme at de fikk legge seg ned, fortalt med sint stemme at det fikk være nok, ropte med hylende stemme: STOPP! 

Jeg kjente der jeg satt og sa nei, et stikk av å være en slem, en urettferdig og ond mamma. Jeg vet at det å sette grenser bare er en god ting, jeg vet at jeg gjorde det rette ved å stå i deres sinne, men så ille det er når de hyler av frustrasjon, når jeg vet at jeg kunne fjernet det bare ved å gi etter. Jeg vet at de hadde likt meg bedre den kvelden om jeg bare kunne satt på stjernene i taket og boken om Hakkebakkeskogen. 

Jeg tok et valg, jeg tok et valg jeg må ta mange ganger som mamma, jeg tok et valg om å lære mine barn at et nei er et nei. Jeg tok et valg om å være “dumme mamma” fordi mammaer mange ganger må være skikkelige dumme. Men jeg vet at i dag vet de bedre, og jeg vet at den dagen de selv får barn så kommer de til skjønne at det å være “dumme mamma” faktisk er helt riktig. 

Da klokken var halv ti falt de om i søvn, ikke fordi de ønsket, men fordi utmattelsen tok over. Jeg følte meg trampet på av en elefant, med et dunkende vondt hodet. Men så glemte jeg alt med et jeg så de svakt opplyste ansiktene som endelig hadde falt til ro. All verdens frustasjon smeltet over i noe jeg tror er magisk, som et bånd som tvinnes igjennom luften og knyter meg sammen med det lille barnet, før båndet klemmer varmt om brystet, slik at pusten i lungene slippes ut i et sukk. 


Min frustrasjon – min kjærlighet  


 


– Speiltvillingene på Facebook –

14 kommentarer
    1. Guttungen min kommer med alt fra “mamma, jeg har ikke fått mat” til tross for at han spiste for mindre enn 20 minutter siden. Drikke, den har jeg løst med at jeg har stående et vannglass på badet til han. ææh, jeg trenger padda! <- tidenens verste unskyldning! Alt mellom himmel og jord. Jeg kom inn til han for en tid tilbake siden og sier "nå er det natt, du vet du skal legge deg til å sove!" svaret var "jeg får ikke sove!" og sammen med seg har han 120 små og store biler. Jeg la han ned i sengen over bilene, det var ubehaglig og sa. Legg deg. Da sa han at han ikke fikk det til fordi der var biler ! Jeg tok vekk hver eneste en og sa "nå har du lært at du må være alene i sengen for å legge deg. Man leker ikke seg med biler eller noen andre leker etter det er leggetid." Dagen etter var han trett som et bybud, men han måtte opp. "jeg er bare trett om morgenen jeg!" ... lurer på hvorfor

    2. Kjenner meg igjen i følelsen av å være dumme- mamma.. Gutten er bare 2 år og nylig startet på trass fasen. Noen ganger tar man bare et valg og står i det, det er ikke like kult bestandig men heldigvis funker det somregel 🙂
      Et klapp på skulderen til deg, en flink og god mamma <3

    3. Jepp, akkurat sånn er det. På godt og vondt. Her er det perfekte, gode dager som i dag, før det på et knips blir til verdens undergang for enkelte av oss. Noen ganger er jeg rolig, noen ganger sprekker jeg, andre ganger midt i mellom. Men alle gangene smelter hjertet mitt når freden har senket seg over sovende barn <3

    4. Statera Marit Ebeltoft: <3 Så sant 🙂 Jeg skjønner alle som en gang sa: man må velge sine kamper, noen må man ta, andre kan man ha litt slakkere tøyler på 🙂

    5. Er lite tips, som jeg vet er vanskelig, men som garantert virker bedre, og er bedre for barna og også for din egen samvittighet underveis, er å være konsekvent, slik du var, MEN uten å rope eller kjefte. Det at du er konsekvent (feks ved at stjernehimmel den kvelden skal være av, uansett hvor mye de ber) er “straff” nok. De lærer av at du er konsekvent, og det er supert at du klarte det. Men de trenger ikke roping i tillegg. Men jeg vet at dette er vanskelige situasjoner, har selv to småtroll som i perioder utfordrer leggingen både ved å gå ut av sengen, tøyse og tulle osv i stedet for å forsøke å ligge litt i ro. Man må bestemme seg på forhånd at man ikke skal rope til de, og så gi seg en skikkelig klapp på skulderen hvis man klarer gjennomføre det 👍

    6. Nei, det har du helt rett i! Min største utfordring er de dagene helsen min ikke strekker til (bl.a. migrene), og ungene samtidig har en over gjennomsnitts “overivrig” kveld. Da er man liksom så mentalt innstilt på å
      holde ut frem til leggetid, og da blir det utfordrende når de ikke steller seg på en to tre, eller ikke legger seg. Men jeg forsøker å huske at jeg bruker mindre krefter de gangene jeg klarer å være konsekvent, men mild og god. Det er jo mindre slitsomt enn å tordne i vei. De gangene jeg ikke klarer å håndtere det som en perfekt pedagog, er jeg dobbelt så sliten. Og vondt i hjertet i tillegg. Heldigvis går det an å si unnskyld til små barn også, og de er vel de mest tilgivende som finnes!

    7. Inspirerende innlegg for en sliten mamma som maner seg opp til å gjennomføre det samme 🙂 Legging med en 4-åring og 2-åring er tilsvarende utfordrende, og må strammes inn. Men jeg har er spørsmål om noe helt annet, for noen fantastiske nydelige bilder du har tatt av de sovende småtrollene. Hvordan får du til det i et hva jeg antar mørkt rom?? For ser ikke ut som du har brukt blitz, og bildene er jo perfekt i fokus og med fine skygger… Håper du kan gi tips om utstyr og fremgangsmåte 🙂

    8. Kjenner meg så igjen! Takk for at du deler det som ikke er like rosenrødt også. Mange pynter på sannheten om å ha barn! Men de er jaggu ikke enkle bestandig.
      Er høygravid med nummer to, og han som skal bli storebror har hatt lakenskrekk de siste 4 mnd. Det har resultert i en sliten mamma og pappa som har gitt etter å lot han få ligge i våres seng. Helt til vi en dag bestemte oss for å bytte fra sprinkelsenga til stor-gutte-seng. Leggingen har gått som en lek siden, og jeg priser vår herre for den alenetiden vi har på kveldene nå 🙂 måtte det bare vare!
      Han er snart to år, å har en vilje ut av en annen verden. Har grått mine tårer i frustrasjon.
      Innleggene dine er så åpne og ærlige! Du er hærlig 🙂 <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg