Hus og tåreflom

Jeg hadde nettopp levert barna, de to på fem år i barnehagen. Med flere konvolutter ved siden av meg med innbydelser til barnedåp kjørte jeg videre innover i byggefeltet i stedet for ut på hovedveien mot hjem. Jeg la kovolutten i postkassen til et sett oldeforeldre og kjørte ut av gaten som endte i et T-kryss. 

“Skal jeg kjøre til høyre og ut av byggefeltet, eller skal jeg ta til venstre, videre innover. Kommer jeg til å klare det? Nei, det er kanskje dumt. Men jeg vet det er viktig. Jeg vet jeg må det. En gang må jeg kjøre videre innover. Er jeg klar? Er en gang akkurat nå..?”

Jeg dreide rattet og så hvordan bilen sakte begynte å trille innover i byggefeltet. Øynene flakket fra hus til hus, hendene kjørte på autopilot – tikk takk, tikk takk, jeg blinket inn en gate som bare så vidt svingte av til høyre. Ned den lille bakken med de velkjente rekkehusene. Følelsen av kvalme vellet opp i meg, så en klump i halsen, så kom tårene. Først så lite at jeg klarte å blunke de tilbake, men for hver lille meter jeg la bak meg ble det vanskelige og vanskeligere å holde igjen. 

Tårene sildret, hendene førte bilen igjennom den smale og svingete veien, blikket flakket fra hus til hus, hage til hage. 

Helt i enden av gaten stanset jeg og nå flommet følelsene over. Den fremmede bilen var alt som var annerledes. For der rett foran meg var hjemme. Hjemme som ikke lengre er hjemme. 

Mens jeg sto med bilen parkert midt i rundkjøringen var det som om jeg kunne høre lydene av oss, som om jeg kunne se pappa tusle over plenen, alltid barbeint.

Det er som om hus har sjel, og det viste meg bilde etter bilde mens tårene flommet. Det lille hakket i tapeten, den brune gummien langs dørkarmen, de små gresstustene som alltid vokste opp av belegningssteinen. Hver lille detalj av hele huset passerte igjennom hodet mitt i løpet av sekunder. Lukten, ikke minst lukten. 

Så emosjonelt, rørende, trist, men vakkert. 

I to år har jeg ikke våget å møte huset med øynene, men jeg visste at det var på tide. En ny familie flyttet inn, og det har nylig blitt født en liten datter. 

“Hva hvis vi havnet i samme barselgruppe, hvor gammel var hun igjen? Er det sant, hun heter Vilde hun også.  Hva hvis vi ble bedt hjem, nei hjem til dem i mitt hjem?! Jeg ville antagelig knekke, ikke fordi jeg ikke ønsker de der, men bare fordi noe så nært og kjært plutselig har blitt så fjernt.”

Jeg synes det er rart at et hus får en så stor verdi, samtidig har jeg ikke vanskeligheter med å forstå det. Huset er som en gigantisk harddisk der alle minnene fra før jeg kunne gå, til dagen jeg flyttet ut, og enda lengre enn det er å finne. Minnene lever i veggene, og så fremt veggene står fortsetter minnene og leve. 

Dagen var kommet. Jeg var nødt til å møte huset med øynene, for innerst inne vet jeg at jeg aldri ga slipp. Jeg syntes det var så vanskelig med salget at jeg forsvant fra situasjonen. Jeg burde vært der og hjulpet til med flyttingen, men jeg klarte det ikke. Det var lettere å unngå det som var vanskelig.. 

I disse dager sitter vi å tegner vårt nye hus, og er det et ønske jeg ønsker høyere enn noe så er det at våre barn skal kunne føle like mye kjærlighet lagret i veggene til det hjemmet vi skaper til dem. 

/ Home is where the heart is – Elvis Presley 

 Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss – 

 

    1. En tanke… enn om de følelsene du sitter med nå er de samme følelsene jentene dine vil ha for huset dere bor i nå??
      De har jo bodd der helt sitt liv og lagret alle minner allerede. Jeg vil ikke gi deg dårlig samvittighet, men tenk godt i gjennom salg av nåværende hus.
      Har selv en datter som akkurat er blitt 5 og vi flyttet i nytt hus fjor. Jenten min savner enda barndomshjemmet og hadde jeg kunnet gjøre om, hadde jeg aldri flyttet. Nå først ser jeg hvor mye de 4 veggene betydde for henne…ALT❤️

    2. Du skriver fantastisk bra! Jeg leser fortere enn jeg trodde var mulig. Måten du formulerer deg på gjør det enkelt for meg å fokusere og føle med teksten.
      Jeg har fulgt deg lenge og leser ofte det du skriver, du blir bare bedre og bedre!
      Fortsett å vær deg, du er fabelaktig!!!

    3. Tone: <3 Vi skal ikke selge, men bygge nytt hus her vi bor 🙂 Og grunnen til det er rett og slett at det ikke er forsvarlig å bo i dette så mange år til. <3

    4. Du skriver fantastisk, Stine! Elsker å lese historiene dine her inne!
      Jeg har et spørsmål om det ny huset. Hvor finner du inspirasjon til gårdshus? Vi skal selv etter hvert pusse opp/bygge på et gårdshus, men jeg finner ingen fine inspirasjonssider. Det jeg finner er av mer moderne stil. Jeg setter pris på alle tips. Lykke til videre med husprosjektet. Jeg gleder meg til å følge deg!

    5. Vi får følelser for hus også ja. Jeg er også veldig var på lukter, og en spesiell lukt kan sende meg tilbake til noe jeg har opplevd mange år tilbake….. likt rar følelse noen ganger 😊
      Pga. dårlig stand rev vi huset vårt og bygget nytt på grunnmuren. Spesielt minstejenta som var like under tre tok det hardt. Vi måtte bo i en leilighet ikke så langt unna noen mnd, og hun våknet mye om natta og gråt. Spurte hvorfor Pappa måtte rive huset vårt 😊
      Men det ble bra igjen når vi kom oss tilbake og hun fikk sitt nye rom 😉

    6. Trine B.: Åh <3 *Jeg skjønner jo at det er rart. Her får jentene være med på hele prosessen siden vi bygger vegg i vegg med huset vi bor i, men allerede har jentene spurt: "Mamma, det blir litt rart, men vi tar vel med alle tingene våre?" <3

    7. Mine foreldre flyttet fra vårt barndomshjem. Jeg syns selvsagt det var dumt at mine barn ikke skulle få de samme gode minnene i mittt barndomshjem. Noen mnd etterpå spurte mamma meg om jeg syns det var dumt at de flyttet. Svaret mitt.. nei så lenge dere er her og vi fremdeles kan være sammen så har det ingenting å si. En klisje, men helt sant 💕

    8. The House That Built Me
      Miranda Lambert
      I know they say you can’t go home again.
      I just had to come back one last time.
      Ma’am I know you don’t know me from Adam.
      But these hand prints on the front steps are mine.
      Up those stairs, in that little back bedroom
      Is where I did my homework and I learned to play guitar.
      And I bet you didn’t know, under that live oak
      My favorite dog is buried in the yard.
      I thought if I could touch this place or feel it
      This brokenness inside me might start healing.
      Out here it’s like I’m someone else,
      I thought that maybe I could find myself
      If I could just come in I swear I’ll leave.
      Won’t take nothing but a memory
      From the house that built me.
      Mama cut out pictures of houses for years.
      From ‘Better Homes and Garden’ magazines.
      Plans were drawn, and concrete poured,
      And nail by nail and board by board
      Daddy gave life to mama’s dream.
      I thought if I could touch this place or feel it
      This brokenness inside me might start healing.
      Out here it’s like I’m someone else,
      I thought that maybe I could find myself.
      If I could just come in I swear I’ll leave.
      Won’t take nothing but a memory
      From the house that built me.
      You leave home, you move on and you do the best you can.
      I got lost in this old world and forgot who I am.
      I thought if I could touch this place or feel it
      This brokenness inside me might start healing.
      Out here it’s like I’m someone else,
      I thought that maybe I could find myself.
      If I could walk around I swear I’ll leave.
      Won’t take nothing but a memory
      From the house that, built me.

    9. Kjenner den følelsen så utrolig godt, er rart at man kan få et sånt forhold til en tomt liksom. Du burde høre på sangen “the house that built me”, den er utrolig fin å høre på når man føler det som dette 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg