Reklame | SOS-barnebyer

Noen ganger vises kjærlighet fra et barn seg i de merkeligste former, og kanskje det er akkurat da du som mamma innser hvor viktig du er.
 

For mange år siden, ganske nøyaktig 20, gjorde mamma en liten forskjell som ikke bare endret livet til en 7 år gammel gutt, men også mitt 7 år gamle jeg. Hun fortalte at jeg var blitt SOS-fadder for en gutt ved navn Chang, som hadde mistet begge sine foreldre og bodde i en SOS-barneby. Jeg husker så godt at vi satte oss ned og leste det aller første brevet fra Chang, den lille gutten med en fotball under armen på bildet. Jeg husker jeg strøk fingrene over tegningen han hadde laget, og følte på mange måter at igjennom tegningen var han mer levende for meg enn på bildet.

Chang og jeg skrev brev til hverandre, og fremdeles kan jeg føle på den første gangen jeg på ekte forsto at det finnes barn som ikke har gode og varme foreldre å søke trygghet hos.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Den følelsen sitter dypt i meg, for det var kanskje da jeg forsto hva mine egne foreldre faktisk betydde. Mamma og pappa var ikke bare de menneskene som ga meg mat og en varm seng å sove i, men de som fikk meg til å føle meg trygg. Det var også de menneskene jeg kunne rope og skrike til i rent raseri fordi de ville ta i mot frustrasjonen min og hjelpe meg med å bearbeide de vonde følelsene.

I voksen alder har jeg opplevd det samme med mine barn, og det er da jeg forstår hvor kompleks en morsrolle er, vi er til for så mye mer enn å passe på at barna våre har klær, mat og trygghet. La meg bare fortelle om en opplevelse jeg hadde her om dagen.

Jeg kom opp i barnehagen for å hente jenta mi. I det sekundet hun så meg falt masken hennes. Hun skrek “MAMMA!” det var ingen gledens rop. I neste sekund lå hun på bakken og kjeftet på enten skoen eller meg  fordi den dumme, dumme skoen ikke ville på. Så sint var hun at et hvert forslag fra min side bare laget saken verre. Nei, hun skulle ikke ha hjelp, nei hun skulle ikke prøve selv. Sinnet over skoen skiftet til et nytt raserianfall, denne gangen med fokus på middagsplanen som ikke samsvarte med hennes middagsønske. “Dumme mamma!” skrek hun enda sintere.

Jeg kjente hvordan hun var på vei til å vippe meg av pinnen fordi det var nyttesløst å nå igjennom til henne. Allikevel var det som om sinnet hennes var så voldsomt at jeg instinktivt forsto at det ikke handlet om skoen, middagen eller for den saks skyld meg. Jeg skjønte ganske tidlig at dette var en av mange måter mitt barn uttrykte det jeg velger å kalle ekte morskjærlighet.

Hun hadde skreket et ord: “Mamma”. Et ord som ikke trenger et eneste sideord for å lage en fullstendig setning. Mimikken i ansiktet og tonefallet i stemmen hadde vært nok til å fortelle alt som ikke ble sagt:

“Mamma, hvorfor kommer du så sent, når jeg trengte deg i stad? Dagen min har ikke vært noe bra, og du kom ikke. Du kom ikke før nå og jeg har holdt alle disse vanskelig følelsene inne meg hele tiden”

Det viste seg ganske riktig at hun hadde hatt en dårlig opplevelse den dagen, og i stedet for å fortelle det til en voksen, hadde hun gått og gjemt seg og vært helt alene i tankene.

Dette øyeblikket var vondt for meg som mamma, men på samme tid beviser det at begrepet “mammasutring” egentlig ikke er noe annet enn en stor tillitserklæring. Jeg er den tryggheten mine barn trenger for å få utløp for alle inntrykk de lagrer seg på minnet, og først når jeg er til stedet klarer de å slippe alt ut.  Og når de gjør det, er jeg der og tar i mot, og hjelper de til å bearbeide alt de selv ikke er store nok til å fordøye.

Igjen ble jeg grepet av tanken på alle de barna som ikke har en trygg voksen å lene seg på, og på Chang som var et av de barna, men som fikk et hjem i SOS-barnebyer, et hjem som ble hans redning i livet. Der fikk han sin nye familie, en ny “mamma”, kjærlighet, rutiner, venner og en utdannelse.

For meg handlet fadderrollen om en ny brevvenn, en ny venn som ga meg innsikt i en verden jeg ikke kjente til. For mamma handlet fadderskapet om et lite beløp som ga datteren nye verdier og omsorg for et fremmed menneske. For Chang handlet fadderskapet om livet og framtiden.

Jeg kjente det, helt inn i sjelen. Tiden var inne. Nå var det min tur til å bli SOS-fadder igjennom mine barn. Otilie og Olivia har blitt faddere, og vi gleder oss over å kunne hjelp et barn som mangler det de har.

For er det en ting jeg skal være med å støtte så er det barnas sak. Jeg håper så inderlig at du vil gjøre det samme.

Med mat, vann og medisiner overlever kroppen lenge, men uten en klem og en støttende hånd forsvinner gleden, tryggheten og meningen med livet. SOS-barnebyer sørger for at barn har en trygg voksen som tar vare på dem. Enten ved å hjelpe
den familien barnet allerede har eller ved å gi barnet en ny familie i en SOS-barneby med en SOS-forelder.

Bli SOS- fadder du også nå !

Eller du kan sende kodeordet «mamma» til 07570 for å bli fadder